Elin Børrud: Arkitekt uten hus

Skrikende behov

I en tid der alle roper om bedre arkitektur- og planleggingskompetanse rundt omkring i små kommuner i hele landet, har Børrud en viktig jobb å gjøre. Men hva er det egentlig som mangler?

– Arkitektutdanningen må jo være god, siden vi har mange gode arkitekter i Norge. Men jeg tror ikke utdanningen har forandret seg veldig mye siden jeg gikk der, og jeg var slett ikke skodd til å bli planlegger da jeg var ferdig- utdannet. Det som er interessant å se, er at mange av våre ferdigutdannede by- og regionplanleggere nå får jobb på rene arkitektkontorer, det gjorde de ikke før. Arkitektkontorene skjønner at de ikke har den kompetansen, og at det er noen andre som kan hjelpe dem med det, ettersom de møter nye krav til blant annet å kunne regulere prosjektene før du følger dem opp, og å være i dialog med kommunen. Det er fint at arkitektkontorene blir mer tverrfaglige, men når planleggere begynner å jobbe på arkitektkontorene, så forsvinner de som er spesifikt utdannet til å jobbe i kommunal sektor inn i det private. Det hjelper ikke på behovet for mer kompetente planleggere i kommunene og problemet med ukvalifiserte saksbehandlere.

Etter at planutdanningene i fellesskap hadde kjempet i mange år for å få på plass flere studieplasser i planleggingsfag, kom det omsider ekstra studieplasser i revidert nasjonalbudsjett 2020, for å imøtekomme at flere søkte seg til høyere utdanning. Studieplassene brukes innen fag der arbeidslivet hadde stort behov for kompetanse. Da regjeringen la fram årets statsbudsjett, var det imidlertid med forslag om utfasing av studieplasser, blant annet innen planleggingsfag.

– Jeg håper de snur og innser at økt studiekapasitet ikke har noe med pandemien å gjøre, men at det er et skrikende behov i hele landet.

Til tross for arkitektutdanningen vil Børrud gjerne understreke at hun ikke er medlem av NAL. Som forsker har hun ikke så mye bruk for MNAL-tittelen, men det handler også om måten forbundet drives på.

– Jeg syns at NAL ofte er mer opptatt av arkitekter enn av arkitektur. Det er veldig ofte at når man snakker om et problem, for eksempel manglende kompetanse i kommunene, eller at prosjekter ikke blir bra nok, så er svaret fra NAL alltid: Ansett en arkitekt. Jeg kan ikke huske NAL være opptatt av kvaliteten på utdanningen. Jeg har heller ikke opplevd at NAL har tatt kontakt med oss for å snakke om utdanningen som vi gir, selv om de er opptatt av kvaliteten på offentlige omgivelser og den planfaglige kompetansen. NAL burde spørre hvem som utdanner byggesaksbehandlere, og om disse lærer noe om arkitektur, i stedet for å tenke at en kvalifisert byggesaksbehandler må være arkitekt, mener hun.

Fra Sinsenkrysset til Fjordbyen

Det var i 1988, midt under boligkrakket, at Børrud var ferdig utdannet arkitekt. Det var få jobber, og Børrud fikk seg en fireårig stilling i Statens vegvesen, for å jobbe med hovedveiutbyggingen i Oslo. På den tiden var det ukurant for en arkitekt å jobbe i Statens vegvesen, forteller Børrud, men hun syns selv hun var heldig.

De var to arkitekter og to landskapsarkitekter i hele landet, og Børrud fikk ansvar for den arkitektoniske utformingen av hovedveinettet i Oslo. Og siden det var dårlige tider for arkitektene, men penger i Statens vegvesen, så kom det mange flinke arkitekter og spurte om oppdrag.

Da de fire årene hadde gått, fikk Børrud jobb i den nyetablerte Plan- og bygningsetaten, som da var en sammenslåing av Oppmålingvesenet, Bygningskontrollen og Byplankontoret. Børrud fikk jobb på byutviklingsavdelingen som jobbet med de langsiktige strategiene for Oslo.

– Da følte jeg at jeg kom hjem. Her var det folk som snakket mitt språk. Vi var en liten avdeling med korte linjer og avstander.

I PBE jobbet hun med strategi for fortetting av småhusområdene, i en tid der etaten også utarbeidet en del viktige kommunedelplaner som grøntplanen, marka og fjorden. Store, tunge planer som har vært førende for utbyggingen av byen de siste 25 årene.

Det siste hun gjorde i PBE, før hun gikk over til en akademisk karriere ved å bli p.hd.-stipendiat ved AHO, var utredningen om sjøsiden kunne endres fra havn til «fjordby».

– Det var ekstremt krevende, men ble gjort i en tid der medvirkning og høringer var mye mindre påaktet enn det er i dag. I underkant av to år ble spørsmålet utredet bredt, og man fikk et vedtak om en retning. Da arbeidet startet opp i 1996, var den politiske situasjonen uavklart. Jeg brukte mye tid på å gå gjennom avisinnlegg og hente ut politiske påstander for og imot å flytte havna, for så å få dem testet faglig.

– Fjordbyen ble vedtatt, men det man ser realiseres i dag, er i realiteten det vi beskrev som havnebyen, med en skikkelig moderne, effektiv havn på Sjursøya.

Hva hun syns om resultatet av fjordby-utbyggingen i dag, er delt.

– Det er selvfølgelig mye som kunne vært bygget annerledes, men det kunne også vært mye verre. Det vi prøvde å få til, var å ikke se fjordbyutviklingen som en egen filet, hvor alt skulle diskuteres for seg, men at den skulle utvikles på tvers. Utviklingen av Bjørvika kunne for eksempel like gjerne diskuteres innover i byen som langs sjøsiden Det syns jeg ikke man har fått til. Det var nok nødvendig å etablere et eget fjordbykontor, men det gjorde sitt til å definere fjordby-visjonen som et eget prosjekt. Noe som ble forsterket da Hav eiendom ble etablert som grunneier. Så får vi se etter som årene går, om den gamle og den nye byen flyter litt mer inn i hverandre.

Hva er byutvikling?

Grunnen til at Børrud har kommet til Arkitektnytt i Arkitektenes hus, er at hun skal delta på et innspillsmøte om revisjon av kommuneplanens arealdel i regi av Oslo arkitektforening og PBE. Hvordan kan man tenke nytt om byutviklingen? er det Børrud er bedt om å snakke om.

Hennes måte å angripe problemstillingen på er å gå til historien. Delvis sammen med studenter har hun kartlagt all fortetting som har skjedd i Oslo siden 1985. Hvordan har det forandret byen? Når man ser stort på det, ser det ikke så voldsomt ut, mener Børrud.

– Det er opplagt blitt tettere. Og utbyggingen har skjedd stort sett over hele byggesonen. Så kan man diskutere hva som er grunnen til at man ikke klarer å styre fortettingen mer. Sam- tidig er jo det et uttrykk for at utviklingen er demokratisk, og at nesten alle får lov til å gjøre det de vil med tomten sin.

– Men når du sier det som en god ting, kan det jo også høres ut som en motsetning til at man skal drive med planlegging overhodet?

– Kommunen må planlegge hvordan arealene skal brukes og utvikles. Og de må særlig passe på at det ikke bygges der det ikke bør bygges. Oslo har gjennom de 35 årene jeg har kartlagt fortettingsprosessen, holdt fast ved de store linjene og håndtert en stor befolkningsvekst uten å røre marka. Det fordrer god planlegging. Men når man sammenlikner fortettingen som har skjedd med de områdene som kommunen har pekt på som innsatsområder for fortetting, så ser man ingen direkte sammenheng, påpeker hun.

– Det har kommet like mye nytt i områder som ligger utenfor disse stedene kommunen har pekt på. Hva skyldes det?

Det kan selvfølgelig skyldes at politikerne ikke vil hindre grunneierne å bygge, men kanskje også at kommunen ikke klarer å identifisere kreftene som er i spill og forutse hvilke områder som kommer til å endre seg, og dermed peke på disse. Eller det kan hende at kommunen endrer mening og ser bort fra tidligere arealstrategier når de ser enkelte prosjekter bli realisert. Det siste kan jo være fornuftig, men når man ser på utviklingen av Oslo over tid, ser man at mange av grepene man tenkte planen skulle ha, ikke har innfridd.

– Er det bra eller dårlig?

– Jeg tenker ... at det bare er. Det er dette som er byutvikling. Byer utvikler seg. Man kan diskutere om resultatet er god arkitektur eller gode boforhold, men samtidig, når mange sier at vi bygger slum i Oslo i dag, så tenker jeg: Disse boligene blir kjøpt for flere millioner kroner, og da skal det litt til at de blir forslummet. Begrepet slum skal man passe seg for å bruke, men at det kunne vært bygget annerledes, og at det er noe som absolutt ikke burde vært bygget, det er helt sikkert.

Skape nye helheter

Hva kan man egentlig styre, ser ut til å være spørsmålet. Børrud har forsket på møtet mellom privat eiendomsutvikling og offentlig planlegging.

– Når en grunneier kommer med sitt forslag til hva de vil bygge, så må kommunen klare å håndtere det utover å bare si ja eller nei, men se hvilke muligheter som det ligger i det. Da er vi tilbake til utdanningen: Arkitekter lærer å prosjektere bygninger, og så lærer man at planlegging skal legge rammer for byggeprosjektene som skal oppfylle planens mål. Men vi må også utdanne planleggere som kan ikke bare saksbehandle et prosjekt opp mot gjeldende plan, men også kunne planlegge samtidig som de evaluerer prosjektforslag. Når man tar stilling til ett prosjekt, må man samtidig prøve å finne ut hvordan det kan bli best for flere. De som planlegger, må ha en annen slags teft for å lese bystrukturen enn når man lager en plan fra start. De må skjønne den dynamikken som oppstår når du setter nye elementer inn i en byvev som er der fra før. I stedet for at delene skal oppfylle en helhet, så må man tenke at man kan få en helhet ut fra å diskutere delene. Det er det Christopher Alexander skriver om.

Christopher Alexander er en sånn planteoretiker, som kunne ha blitt løftet fram, men som ikke ble det, da Børrud studerte. Det var først da hun selv begynte å undervise, at hun oppdaget hvor spot on han er når det gjelder akkurat det vi nå snakker om.

– Alexander sier helt konkret at enhver del har en forpliktelse til å skape nye helheter. Når du tegner en ny bygning, og du ikke vet hva som skal komme omkring, så skal du gi et lite hint til hvordan den neste nye bygningen kan svare på det hintet, sånn at det til sammen blir en ny helhet. Det er en veldig enkel forståelse av koblingen mellom hus, gater og så videre, og av det å bygge kompakt, i stedet for å bare bygge tett.

Børrud bruker Teaterplassen på Grønland i Oslo som eksempel. I det ene hjørnet av plassen lå det en lav bensinstasjon, som skulle fjernes og erstattes av et høyere bygg. Dette møtte protester, og mange fryktet at et nytt bygg skulle ødelegge plassens kvaliteter. I stedet førte motstanden til at man fikk et nytt bygg som åpner seg for gjennomgang og trapper seg ned mot plassen, og som, ifølge Børrud, har gjort plassen bedre enn den var før, og skapt et mer helhetlig byrom

. – Mange kommuner regulerer og styrer for mye, med veldig detaljerte planer. Hvorfor gjør de det? Ofte skyldes det at de har liten tillit til utviklerne. Og med rette, i mange tilfeller. Her handler det om at utviklerne må skjønne ansvaret de har, og ikke bare si at hvis de ikke får det som de vil, så bygger de ikke. De må være villige til å diskutere mulighetene med kommunen. Og, som nevnt, må kommunene kunne evaluere prosjektets muligheter åpent. Problemet er ofte at de som vil bygge, investerer masse før de kommer til kommunen, og når de har investert hundretusenvis, om ikke millioner, i forprosjektering, og hvis kommunen ønsker en annen retning, er det veldig vanskelig å gå tilbake.

– Det er med andre ord svært uheldig hvis kommunene krever for mye forarbeid før de er villig til å snakke med forslagstillerne. Jeg tror det er mye å hente på å være åpen om alle muligheter i den tidlige diskusjonsfasen med kommunen. Det er noe med den mistilliten som må endres, avslutter professoren.