Ellen Hellsten: Den schizofrene modernisten

Koolhaas vs. New urbanism

Vår tids arkitekter er ikke trent til å være modernister, mener Hellsten. Under hennes egen studietid på NTH på 90-tallet var det et stort mangfold blant lærerne, og er det noe man har blitt indoktrinert til er det snarere at man skal finne seg selv og ikke se for mye til hverken modernister eller tradisjonalister, mener hun, og husker studietiden mer som en innføring, der man uten fordommer studerte både bauhaus, brobygging, italienske landsbyer og stavkirker.

– Men arkitektur er et langsomt fag, og man blir trent til å se inn i framtiden, til å være fremadskuende. Man må tenke ulike scenarier, og forestille seg hvordan en by kommer til å være i framtiden. Det gjør nok at idéen om å bygge noe som ser ut som det var bygget for 200 år siden virker litt fjern.

Da Hellsten sent på 90-tallet tok en såkalt post-professional master på Harvard, støtte hun på konflikten mellom Rem Koolhaas og New Urbanisms Andrés Duany. Koolhaas ble hauset opp som den visjonære og radikale, mens Duany ble av majoriteten sett ned på som den reaksjonære. Dette var da idéene om kommersialisering og globalisering var på sitt sterkeste.

– Nå ser jeg jo at vi jobber inspirert av både Koolhaas og Duany, med transportorientert planlegging, å kunne gå til kontoret i en bilfri by, hente i barnehagen på vei hjem, og så videre. Samtidig vil vi nok også lage bygg som gir uttrykk for vår tid, se i glasskulen og spå framtiden. Vi vil utfordres og være i bevegelse. Den dualiteten er litt schizofren, men det funker.

Børs eller katedral?

Det var i USA at Hellsten traff Franco Ghilardi. Han hadde en mer byggteknisk bakgrunn, mens Hellsten jobbet mest med planlegging. Sammen jobber de med urban design, i skjæringspunktet mellom landskap, by og bygg. Begrepet er vanskelig å kategorisere, noe Hellsten syns er befriende. Å etter studiene kunne jobbe med urban transformasjon av store sosiale boligprosjekter i Bronx i New York føltes som det mest meningsfylte hun kunne gjøre som arkitekt.

– Arkitekturopprøret er opptatt av at fasader er viktig fordi det påvirker mange mennesker. Der er vi helt enig. Det er også derfor jeg alltid har vært mest interesserte i de store transformasjonsprosjektene, som sosiale boligprosjekter i suburbia, kjøpesentre, og så videre. Får man gjort noe med dem, får det utrolig stor effekt for veldig mange mennesker. Det er også derfor vi tegner så få hytter og eneboliger.

Noen syns de var for kommersielle som tok på seg oppdrag som inkluderte de styggeste kjøpesentrene i landet.

– Men det er her mange mennesker ferdes. Disse stedene eksisterer jo, akkurat som alle andre. Hva skal man gjøre med det? Én innfallsvinkel er jo å la det råtne på rot, men nabolag og bydeler har vokst rundt disse, så transformasjon er mer nærliggende. Retrofitting-tankegangen har jeg hatt med meg, helt siden USA.

I etterkant av 11. september kom paret til Norge, og bygget opp kontoret her. Det var morsomme tider i Oslo, forteller Hellsten. Det var ikke så mange som jobbet med store prosjekter, mens hun og Ghilardi gjorde alle konkurransene i fjordbyen – og vant ingen, til tross for flere innkjøp og hedrende omtaler.

– Typisk for Norge på den tiden var at det var to åpne arkitektkonkurranser samtidig, med en kirke på Bøler, og en om alle allmenningene i Bjørvika. Kirkekonkurransen hadde rundt 200 deltakere, mens i Bjørvika deltok rundt 20. Det syns jeg er talende for hva arkitektstanden var opptatt av på den tiden. Jeg var helt sjokkert. Det var da vi skjønte at det var masse å gjøre.

Transformasjon av kjøpesentre

Til tross for det noe ublide møtet med Arkitekturopprøret i eget nabolag, er Hellsten likevel glad opprørerne har satt estetikk og kvalitet på agendaen.

– Vi er veldig opptatt av at prosjektene våre skal være visuelt vakre, sier Hellsten. Hun viser fram et bilde av kjøpesenteret City Syd i Trondheim, omringet av bilveier og med en svær parkeringsplass foran. Sånne prosjekter ligger hjertet hennes nær.

– Det er ikke vakkert, det er blitt neglisjert som arkitektur og har få visuelle kvaliteter. Hva skal man basere en ny arkitektur på her? Det er utrolig mange lag av former, funksjoner og innhold som sammenstilles.

I forslaget til transformasjon og utbygging av boliger på det som har vært senterets parkeringsplass, har
kontoret til en viss grad latt seg inspirere av tradisjonell Trondheims-arkitektur: Fargeveileder («Vi bruker gjerne dem der de finnes», forteller hun), saltak og smyg i fasader, har de fått regulert inn i planen, sammen med sjenerøse, inntrukkede inngangspartier.

– Likevel ser det ikke spesielt klassisk eller tradisjonsbasert ut. Vi prøver å søke et mangfold av arkitekturuttrykk i prosjektene våre, og er veldig glad for at disse kvalitetene er noe også Arkitekturopprøret ønsker seg, men jeg tror man kan få mye mer «folkelige» og varierte uttrykk hvis man ikke begrenser seg til enkelte stilperioder.

– Jeg er opptatt av at jeg som arkitekt skal bidra til å skape et bedre miljø rundt meg, uten noen begrensninger i hva slags omgivelser det handler om. Vi jobber mye med store retrofitting-prosjekter, for eksempel kjøpesentre fra 80-tallet. Hvordan kan sånne steder bli bra i dag? Vi forsøker å være lite dogmatiske, og lar oss inspirere av alle tider i arkitekturhistorien, og tenker at hvert prosjekt får sin form, som kommer etter hvert når vi blir kjent med stedet og folka som bor der.

Når grupperinger påberoper seg å snakke på vegne av folket, blir det ofte en egendefinert gruppe, mener Hellsten.

– Jeg tenker at folket i vår tid er veldig sammensatt. Det norske samfunnet har mange forskjellige mennesker fra hele verden med ulik kulturell bagasje. Når folk kjøper ny bolig handler det for mange mest om trygghet og økonomisk sikkerhet, antall soverom, utsikt og skolekrets, og folk er kanskje ikke så opptatt av vindusinnsettingen eller hvordan fasaden ser ut. Det betyr ikke at dette ikke er viktig, men det betyr i hvert fall at kjøperne, som jo også er folket, ikke etterspør et spesielt arkitekturuttrykk. Gjennom medvirkning i prosjektene må vi prøve å gjøre byen like mangfoldig som det befolkningen er.

– Arkitekter elsker dekor

At det er nettopp arkitektonisk mangfold som mangler i mange av de områdene som kritiseres av Arkitekturopprøret, som Oslo-nabolagene Løren, Storo og Sørenga, er Hellsten enig i. Men svaret er likevel ikke Kong Charles’ Poundbury.

– Poundbury er resultatet av en enkeltutbygger med mye makt som gjennom strenge byggeregler tilbyr boliger til folk med samme estetiske preferanser. Men vil vi ikke heller ha en organisk utviklet by, som får fram mange varierte kulturuttrykk, og hvor man er sammen med andre mennesker som ikke er like deg selv? Det er i hvert fall det jeg syns er interessant med å bo i en by. På et sted som Poundbury skal alle som bor der ha samme idé om hva som er røttene deres, og symbolene i arkitekturen skal gi dem samme resonans.

Som leder for Rådet for byarkitektur i Oslo i fire år, ble Hellsten godt trent i å snakke om hva som er god arkitektur og byplanlegging. Kriteriene for god arkitektur er langt mer interessante enn å bare snakke om hvordan en fasade ser ut, mener Hellsten, som selv har med seg listen med kriterier når hun jobber med konkurranser den dag i dag.

– Men et av kriteriene er nettopp det Arkitekturopprøret etterspør: Estetikk, å stimulere og engasjere rent visuelt, både inne og ute, og skape rom for sanselighet og gode opplevelser, gjennom bruk av lys, farge, form, rom og detaljering. Det er bra at Arkitekturopprøret etterspør dette. Jeg håper virkelig at dette er noe seriøse byggherrer fortsetter å fokusere på, som de sier de skal.

Problemet er ikke at arkitekter ikke har lyst til å jobbe med dekor, mener Hellsten. Det er bare tøys.

– Vi elsker dekor, og vi elsker farger. Problemet er at det er det første som plukkes bort i budsjettet hvis det ikke har en funksjon. Derfor må man være uhyre flink til å argumentere for hver bittelille del av prosjektet. Mange tror arkitekter bare lager flate fasader fordi det er det de liker, men sånn er det ikke. Vi har ofte masse forslag til fasader, men så kuttes det igjen og igjen, og til slutt ender man ofte opp med et halvveis resultat som man velger å akseptere, selv om det ikke var det man egentlig ønsket seg.

– Nå argumenterer vi for eksempel for å ha små smyg i fasaden sånn at det kan bosette fugler og sikre naturmangfold.

Maskere bort virkeligheten

Foran Hellsten ligger boka «Det nye nabolaget», et forsøk på forsoning mellom arkitektene og Arkitekturopprøret, utgitt av Fragments Arild Eriksen og Saher Sourouri. Boka inneholder bilder fra ulike nye nabolag rundt om i verden, bygget i tradisjonell stil. Hellsten mener boka har mange fine eksempler, men er ellers skeptisk.

– Når jeg ser forsiden av denne boka her, så tenker jeg: dette er i hvert fall ikke mitt nabolag og ikke et veldig gjenkjennbart oppdrag for en arkitekt i dag. Bygge en helt ny landsby i dag? For å gjøre landsby med tradisjonsbasert arkitektur relevant som arkitektoppdrag, ville min innfallsvinkel heller være å dokumentere og fylle de tusenvis av slike fraflyttede landsbyer som finnes blant annet i Europa med nytt liv.

Da Ghilardi+Hellsten vant oppdraget med å lage masterplanen for flyttingen av Kiruna by, var det nettopp fordi de ikke lagde en ny by, men vevde den nye byen strukturelt sammen med den gamle, i en trinnvis prosess, påpeker Hellsten.

– Jeg blir litt skeptisk når jeg ser forslag hvor man vil bygge en ny idealby der ute, så man slipper å forholde seg til utfordringen og «styggedommen» i dagens byer og tettsteder. Vi må ikke lures til å tro at hvis vi maskerer bort virkeligheten, så slipper vi å forholde oss til alt som er vanskelig, sier hun, og viser til et typisk eksempel der arkitekter blir bedt om å dele opp fasader så det ser ut som det er seks eiendomsbesittere bak, og ikke bare én som det ofte er.

Når vi bygger nye nabolag i dag er det mange prosesser og elementer som skal hensyntas samtidig, påpeker Hellsten Arkitekturuttrykk, morfologi, mobilitet, økonomi, plassering av funksjoner, landskap, økologi, og ikke minst medvirkning.

– Jeg har stor tro på medvirkning, det er mye viktigere at vi stadig snakker sammen enn at vi får veldig strenge politiske føringer for hva slags arkitektur vi skal bygge. Hva som er stygt og pent er hele tiden i endring, det skal ikke være et fast begrep, det skal utvikle seg og hver tid og kultur skal få lov til å si hva det er, men vi må ha begreper og metoder for hvordan vi snakker om det.