Ellen Ledsten: Sjelen i arbeidet

Arkitektur som åndsverk

Hennes nye engasjement for Arkitektbedriftene handler om et ønske om å se helhetsbilde og være med på å trekke disiplinene i samme retning. Hun er spesielt opptatt av prosjektet «Arkitektur skaper verdi».  

– Vi må i felleskap verdsette den kompetansen vi sitter på. Som bransje har vi ikke klart å nå helt ut med å formidle den verdiskapningen vi faktisk bidrar med. Det gjelder alle fagene. 

– Hvilke spor ser du av at dette ikke formidles godt nok? 

– Aller best på utbyggere, som i runde to av et prosjekt er så frekke at de bytter ut arkitekten – for å oppnå en billigere pris. Da har man virkelig ikke skjønt verdien i dedikerte fagpersoner som jobber med ditt prosjekt – fra forprosjekt til detaljering. Jeg kan ikke se for meg at dette skjer i andre land. Vi kan ikke godta at gode ideer gis bort. Vi må ha et mål om at arbeidet vårt blir sett på som åndsverk og vi må formidle at sjelen, og kvalitetene i arkitekturen forsvinner når andre tar over. 

– Hva kan gjøres for å bevisstgjøre samfunnet om dette? 

– Et spor handler om å koble oss på misnøyen som finnes med en del prosjekter der ute. Jeg vil påstå at de byggene som folk opplever som skikkelig stygge, er ofte de prosjektene hvor arkitektene er blitt kastet underveis – hvor det da ikke spiller så mye rolle med sluttproduktet og fasader så lenge kvadratmeterne står der. 

– Hva kan bransjen selv gjøre annerledes? 

– Jeg grubler ofte over hvorfor vi som bransje godtar så lav betaling, selv om vi har lang utdanning og mye ansvar. Det føles som arkitektstanden har en form for «underdog-holdning» til eget arbeid, og at så lenge vi får lov til å jobbe med dette fantastiske faget, så godtar vi nesten hva som helst i betaling. Det blir for dumt. Vi må sette en realistisk pris på det vi gjør og slutte å dele ut gratistimer. 

Tapte uten modell

Plutselig har vi beveget oss inn på den pågående diskusjonen om arbeidet med Veterinærhøyskole-tomten i Oslo. Her har Oslobygg og utviklerne Linstow fått kritikk for et parallelloppdrag hvor kritikerne mener det legges opp til mye gratisarbeid. 

– Når noen velger å jobbe mer på et konkurranseprosjekt enn det de får betalt for, sier det seg selv at kunden blir forvirret. Neste gang den kunden skal ha tilsvarende prosjekt, skjønner han ikke hvorfor det koster mer, hevder hun.

Ledsten arkitektur har derfor som prinsipp at de ikke er med på konkurranser. Et unntak var konkurranse om full rehabilitering av den tidligere amerikanske ambassaden, for Fredensborg, hvor de deltok sammen med KIMA arkitektur, LALA Tøyen og Tin Uno. 

– Vi vant ikke, men det var skikkelig gøy. Det var fryktelig dårlig betalt, tok mange timer og vi lærte massevis. Samtidig var det over tusen arbeidstimer vi aldri får igjen. Vi var et stort team med alle faggrupper og jeg tror hvert av kontorene satt igjen med en inntekt på rundt 30 000 hver.

– Har ikke arkitektene også seg selv å skylde her? Det er jo dere som velger å jobbe gratis? 

– I ambassadeprosjektet bestemte vi oss for å ikke å få bygget modell, fordi det ikke var et krav og vi da ville sittet igjen med null i inntekt. De andre kontorene hadde modell og vi hadde det ikke. Oppdragsgiver hadde tilsynelatende problemer med å forstå prosjektet vårt og modell ga helt klart våre konkurrenter et fortrinn. Slike erfaringer påvirker nok viljen til å legge inn gratistimene.

Bidraget i miljøkampen

Kontoret vi sitter på nå forteller også en historie. Ledsten arkitektur flyttet inn like etter pandemien. Opprinnelig en melkebutikk, deretter både blomsterbutikk og yogasenter med dampbadstue, har lokalet nå med forholdsvis enkle grep blitt omgjort til et moderne studio. 

– Det var et skikkelig rart lokale med sluk og rester etter både dusjer  og kjølerom for blomster. Det var så mye ræl her. Til og med vi som er vant til å se potensiale i alle steder, slet med å se at dette kunne bli bra. Men plasseringen var så bra at vi bare måtte slå til, forteller hun.

De har beholdt kjøkkenet, bygget om litt, slipt gulvene, malt og kjøpt brukte møbler på nettet. Grepene de har gjort er i samsvar med gårdeier, som forsto at forslagene vil øke verdien på lokalet.

Dermed står innredningen av eget kontor i stil med hvordan Ledsten tenker overfor egne kunder. 

– Transformasjon og gjenbruk er hele imaget vårt. Det jeg kan bidra med i denne verden både som privatperson, og spesielt som fagperson, er å ta vare på de enorme ressursene vi har i eksisterende bygg. Det er mitt bidrag i miljøkampen.

Meglere på gamle pulter

Ledsten mener de små tingene vi kan gjøre for klima og miljø i hverdagen er fint, men at det er det er beslutninger som å bevare store bygg, med store materialressurser, som utgjør en forskjell.

– Dersom de får stå og jeg lov til å jobbe med dem, føler jeg virkelig at jeg gjør noe meningsfullt. 

I arbeidet med meglerkontoret til ABG Sundal Collier, i Via-bygget rett ved her vi sitter, fikk denne tenkningen konkret virkning. Fordi Ledsten hadde betenkninger med å jobbe for en oppdragsgiver i et bygg hvor 60 000 kvadrat med betong var revet for å gi plass til nybygget, fikk hun med seg kunden på andre ombruksløsninger. 

– Avtalen med ABG ble at vi ikke bare skulle lage et «glossy» nytt meglerkontor, men vi fikk dem heller til å ta med seg møblene vi  beskrev hos dem for femten år siden. I tillegg ble alle ekstra møbler kjøpt brukt. 

– Hvordan tok kunden imot det? 

– De var veldig kule på det. Da vi jobbet med dem for 15-20 år siden, var det mye mer motstand. Denne gangen var det en selvfølge. De var for eksempel veldig interessert i at vi skulle ta med de litt slitne, gamle pultene deres. At meglerbransjen plutselig vil sitte på gamle pulter er bare fantastisk – og viser at verden forandrer seg. 

Barn i bransjen

At Ledsten ikke tenker så mye på disiplingrensene henger kanskje sammen med at hun som ung lenge var i tvil om hun skulle begynne på arkitekturutdanningen ved Bergen Arkitekthøgskole (BAS) eller interiør ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo. 

– Jeg var veldig i tvil. Jeg kom inn begge steder. I dag jobber jeg veldig i grenselandet mellom arkitektur og interiør, så kanskje det ikke spiller noen rolle. På et vis ville jeg nok tilegnet meg den brede kunnskapen uansett. Samtidig hadde det kanskje vært lettere for meg å være utdannet arkitekt i bunn. 

På det personlige planet har Ledsten nå opplevd at barna er blitt voksne og flyttet hjemmefra. Dette har frigitt tid til både verv og å satse enda sterkere på å bygge opp kontoret. Tidlig i karrieren opplevde hun at yrkeslivet ikke var forenlig med å stifte familie. 

– Vi var seks unge partnere som startet LOGG arkitektur i 1999. Etter fem år solgte jeg meg ut og startet for meg selv. Det funket ikke å være den eneste partneren som hadde barn. Hele driften var preget av unge liv og arbeid og møter på kvelden. Det ble mye mer fleksibelt å jobbe for seg selv, gradvis har prosjektene og kontoret vokst. 

Mmmm-Mills

Blant disse prosjektene er det spesielt Mat- og Merkevarehuset Mills som stikker seg ut. Planen for Mills-tomten, grepet med å få plass til hele Mills-administrasjonen i den gamle fabrikkbygningen og utførelsen av denne, vant blant annet Oslo bys arkitekturpris i 2017.

Selv husker hun prosjektet hun gjorde sammen med Element arkitekter med glede. Hun begynte å jobbe med Mills-bygget i 2012. På de 11 årene som har gått har bransjen blitt en annen når det gjelder transformasjon av bygg.

– Den gangen brydde man seg ikke så mye om transformerte bygg overholdt tekniske forskrifter  – om det var litt trekkfulle vinduer eller om ventilasjonsanlegget fungerte. Men i Millsprosjektet hadde vi en byggherre som hadde et langt tidsperspektiv, og som ville følge tekniske forskrifter til tross for at de flyttet inn i en gammel fabrikk. 

Det ønsket bød på det Ledsten kaller «ganske voldsomme utfordringer». Blant annet at de industrielle gulvdekkene i bygget var støpt med fall på 17 centimeter fra fasade til en slukrenne i midten. 

– En ting er å tilpasse skrånende gulv til eksisterende trappeløp og heiser, men når det samme avviket  også liggger i underkant dekke, blir det krevende – å få plass til sprinkler, ventilasjon og el-anlegg til tross for at alt er helt skjevt. Vi hadde noen helt utrolige utfordringer, men løste de i godt samarbeid med de tekniske fagene. De ekstreme oppgavene vi var gjennom i Mills-bygget, har gjort at alt av problemer som har kommet siden, har vært mer løsbart. 

– Hva var det som gjorde at dere lykkes med Mills-bygget? 

– Det var det at vi kom inn tidlig. Vi deltok i en konkurranse som handlet om hvordan man ville angripe en ombygging av hele bygningsmassen til Mills. I stedet for at vi nitegnet i tusenvis av timer, lagde vi fem a4-sider med tekst som beskrev hovedgrep, materialholdning og ikke minst hvordan vi skulle jobbe med de ansatte for å kartlegge reelle behov og fremtidig organisering. Etter at vi fikk oppdraget ble det en god prosess med grundig analyse av bygningsmassen og bedriften parallelt. Det funket veldig bra for dem, vi fikk dem alle inn i den gamle fabrikken og frigjorde dermed store arealer som isteden kunne leies ut.

Forbi disiplinene

Per i dag består Ledsten arkitektur av fire stykker, to interiørarkitekter og to arkitekter, samt en innleid på prosjekt. De er involvert i et større rehabiliteringsprosjekt av hovedkontoret til Løvenskiold som innbefatter både påbygg og mellombygg.  

– Vi prosjekterer nå hele pakka når vi får et oppdrag. Tidligere måtte vi hente inn andre kontorer når oppdraget innbefattet bygningsarbeid noe som resulterte i at vi ga fra oss mye jobb.  

Det er tilfredstillende å kunne hjelpe oppdragsgiver gjennom hele prosessen i alt fra områdeanalyse, til brukermedvirkning. Vi har like mye samarbeid med den rådgivende ingeniøren som møbelleverandøren, og tegner like så godt limtrekonstruksjoner som møbler og interiør. Det er hele spennet og helheten jeg synes er det er tilfredstillende å jobbe med. 

– Hva yrket kalles er ikke så viktig? 

– I Norge har vi et merkelig skille mellom de tre arkitektur-disiplinene, både innen utdanning og organisatorisk. Det burde vært en samlende organisasjon for de tre fagområdene. Vi er et altfor lite land til å holde oss med tre organisasjoner, og alle disipliner burde også hatt mulighet for utdanning ved samme skole. Selvfølgelig må vi spesialisere oss, men ikke bare innenfor de snevre rammene vi ser på skolene i dag. Dette ville antagelig  gitt bedre blandede fagmiljøer ved kontorene. Dagens skiller skaper et unaturlig vanskelig samarbeid. Det gavner ingen av fagene våre.