Emma Nilsson: Det store BAS-eksperimentet

Et stort og fantastisk eksperiment 

Emma Nilsson begynte som rektor ved BAS høsten 2021. Da var initiativet til The Big Wonderful Experiment kommet fra lærerne ved skolen. Dette ble innledet ved studiestart 2022 hvor alle studenter, lærere og ansatte deltok i tre dagers «tenkning og gjørende» om hva BAS skal være i møte med de krisene verden står overfor. 

Lignende arrangementer har blitt arrangert gjennom året. I slutten av mars var arkitekt og akademiker Tatjana Schneider, arkitekt Andreas Lang og det unge Oslo-kontoret Søstra100 på besøk for å tenke høyt sammen med den 37 år gamle arkitektskolen. 

– Prosjektet var å ta skolen tilbake etter pandemien, men det handler også om å formulere og forstå hva skolen er i dag – utover summen av alle kursene som det undervises i. BAS har en historisk profil, koblet til Åpen form og grunnlegger Svein Hatløy, forankret det regionale og lokale, men vi ønsker også å forstå hva dette betyr i dag, sier Nilsson om prosjektet. 

Arkitekturen etter arkitekturen

Det overgripende temaet for The Big Wonderful Experiment, som i prinsippet skal prege alle kurs ved skolen, handler om den «økologiske, politiske og psykologiske krisen» verden står overfor. Denne formuleringen ble utviklet av studentene. Skoleårets rettesnor ble at all aktivitet skulle forholde seg til temaet «non-extractive architecture». Et uttrykk lånt av det Milano-baserte arkitektkontoret Space Caviar. Prosjektet er også inspirert av prosjektet «Architecture after Architecture» ved University of the Arts London (UAL). 

– For oss handlet dette om å ta på alvor den utarming av verden som arkitektur og byggebransjen er ansvarlige for. Det henger videre sammen med spørsmålet om vi skal bygge nytt, eller hvor mye som skal bygges nytt – og hva innebærer dette for arkitektyrket og ikke minst arkitektutdanningene? Våre skoler er i mangt og mye formet rundt ideen om arkitekten som «Skaparen» (The Creator) – det vil si noen som bryter uberørt mark og skapar noe utav det som enda ikke finnes. Den ideen må vi utfordre. 

– Hvordan har denne «ikke-utvinnende arkitektur»-tenkningen preget skoleåret? 

– Det er ikke mulig å kaste alt opp i luften, men visse ting kan struktureres rundt en slik ambisjon, andre saker er mer utfordrende. Eksperimentet handler mer om at vi prøver å se på oss selv og undervisningen på nye måter.

«Ikke-utvinnende arkitektur» fungerer derfor mer som en kritisk provokasjon for å sette i gang nytenkning og andre prosesser, forklarer hun. 

– All menneskelig aktivitet handler om en eller annen form for utvinning av ressurser. Det vi løfter nå er framfor alt den ujevne fordelingen av de godene som hentes ut, samt den utarmingen som skjer på enkelte steder – både materielt, sosialt og kulturelt. Skal vi gjøre en omstilling kommer den heller ikke gratis. Da må vi snakke om hvilke omkostninger som kommer for faget og samfunnet.

Det er lange tradisjoner i faget for hvordan det forholder oss til det bygde og yrkets rolle, som nå må reforhandles og ristes i, mener Nilsson. 

– Ved å gjøre dette til ett år og gi det tittelen «The Big Wonderful Experiment», gir det oss også en mulighet til å adressere denne reforhandlingen og skape rom hvor det er mulig å stille de vanskelige spørsmålene. 

– Men noen vil kanskje tenke at en skole som BAS allerede er ganske gode på eksempelvis økologisk og sosial bærekraft? 

– Det er nok riktig, men dette handler ikke bare om en eksplisitt kritikk av BAS. Det handler mer om å være en del av en kalibrering av hele faget når krisen er så akutt som den er. 

Et åpent rom i «åpen form»

– Hva har du lært av BAS siden du begynte? 

– Det er en fantastisk stimulerende skole å være en del av. Såvel studenter som lærere er interesserte, engasjerte og bidrar alle med kunnskap og erfaringer som jeg ellers ikke ville fått tilgang til. Det handler om nærheten til alt og alle og at det er mulig å fatte beslutninger på kort tid. Her kan vi agere og reagere på muligheter, som ved alle andre utdanningsinstitusjoner ville krevd mye lengre tid. I tillegg er de personene vi samarbeider med i kommunen, regionen og internasjonalt, med på å forandre skolen og gjøre at den hele tiden befinner sig i bevegelse. 

– Du var tidligere assisterende programansvarlig ved Lunds Universitet i Sverige. Hvorfor valgte du BAS? 

– I Lund hadde vi en ambisjon om at diplomoppgavene hadde en bredspektret tematikk. Vi ville at studentene skulle fordype seg i mange ulike retninger. Den ambisjonen kom fra en erkjennelse av at arkitektur ikke bare er én sak, og dermed at arkitekten må kunna ta mange ulike roller. Da jeg kom til BAS fantes det en lik åpenhet for denne tenkningen. Her handlet det ikke bare om å vise at man behersker design i ulik skala, men at man tillater et stort utvalg av utforsking og former. Dette henger for meg nettopp sammen med skolens grunnfilosofi om «åpen form». 

Kunstnerisk kritikk av arkitektrollen

Nilsson har også en helt annen interesse innenfor arkitekturfeltet som gjorde at hun kom til Bergen og BAS. Hun kom første gang til BAS som diplomsensor i 2018. Da registrerte hun en annen måte å tenke utstilling på, som interesserte henne. 

– Med unntak av «design-build»-kurs, så er arkitektarbeid på en skole det man kan kalle for papirarkitektur, det vil si representasjoner av en fremtidig tenkt virkelighet. Den måten man her på BAS tenker utstilling på, som noe mer enn bare tegninger på en vegg, blir en romlig plass i seg selv. Arbeidet blir dermed noe mer enn bare en idé, men også en arkitektonisk opplevelse der og da. 

Dette henger også sammen med hennes sideprosjekt med arkitekturfotografi, forklarer hun. Nylig ble Nilsson nominert til Svenska Fotobokspriset for boken «field; scope; site», hvor hun bruker fotografi som en forskningsmetode på den Arne Jacobsen-tegnede Landskrona Idrettshall. 

– I dette prosjektet jobbet vi også med utstillingen som en metode. Der ble utstillingen en egen «site» hvor den fotografiske optikken ble det som bandt sammen utstillingsrommet med andre rom, som bygningen i seg men også de fotografiske arkiv som bygningen er en del av.

Den åpenheten for de kunstneriske metodene på BAS var derfor noe som tiltrakk henne. Hun mener arkitektyrket trenger kunstens måte å reflektere over eget ståsted. 

– Jeg liker hvordan den kunstneriske delen av arkitektrollen får ta plass ved BAS. Det kunstneriske tilbyr andre måter å tenke arkitektur på, men krever også av arkitektstudentene at de posisjonerer seg, og ser sin egen rolle i det de tegner. Med en kunstnerisk metode blir ikke studenten eller arkitekten en nøytral tilrettelegger, slik de kan bli i andre mer tekniske utdannelsesløp. Den metoden trenger vi å benytte oss mer av. 

Materialnær og lokal byggeskikk 

Mot slutten av intervjuet tar Nilsson oss på en liten rundtur på skolen. I rom fulle av mer eller mindre konsentrerte studenter møter vi blant annet studentene Nora Håskjold og Magnus Gjersdal som er midt i planleggingen av diplomprosjekt om selvbyggerhus for flyktninger i Kristiansund. De to har tidligere blitt intervjuet av Tekna om skolens popularitet: 

– At skolen tenker på sammensetningen av studenter ved opptaket, tror vi er med på å bygge opp under det gode miljøet. Noe av det som bygger et godt klassemiljø er de erfaringene folk tar med seg til BAS. Sammensetningen av klassene er basert på at elevene er med på å skape grunnlaget for utdanningen, sa de den gangen. 

Vi spør tilslutt Nilsson hva hun tror kullene med fornøyde BAS-studentene tilbyr av særegne kvaliteter i norsk arkitektbransje. 

– Foruten at de blir gode arkitekter er det gode til å stille relevante spørsmål. I løpet av opplæringen blir de utfordret og utfordret til å plassere seg selv på ulike måter. Det gjør at de kan gå inn i mange ulike prosesser og i tillegg til gode spørsmål også komme med gode alternative praksiser. Siden de ofte kommer til oss med ulik kompetanse, fra tømrerbakgrunn til grad i statsvitenskap, er de også gode på samarbeid på tvers av fagretninger. De er også dyktige på lokal byggeskikk med en særlig kunnskap om tre som material og konstruktivt uttrykk, som igjen kan gi svar på mange av de krisene faget møter i dag. 

Studentenes plass til opprør

– Dere har fått inn Anders Rubing som huskritiker. Han har skrevet tre tekster hvor han retter et kritiske blikk mot skolen. Et av hans spørsmål eller diskusjonspunkter er: Har skolen har blitt for radikal kontra sine studenter? Om skolen allerede definerer en etisk riktig retning for arkitekturen – hvor er da rommet og muligheten for opprør?

– Han treffer med spørsmålet, men jeg vet ikke hva svaret er. Det er ikke sikkert at det er det radikale som sådan vi er ute etter med eksperimentet. Men om man forstår hans spørsmål som hvor studentenes kritiske handlingsrom ligger, så er det klart en utfordring for en student forholde seg kritisk til selve utgangspunktet for eksperimentet – altså den krisen vi står overfor. Jeg tenker derimot at det er veldig viktig at vi åpner rommet for at studentene skal kunne være kritiske mot hvordan vi formulerer krisen, eller hvordan vi foreslår løsninger på den. 

– Men er det mulig å være klimafornektere eller drømme om å tegne stjernearkitektur på BAS? 

– Klimafornektere kan vi nok bare avskrive, av ulike grunner. Det er forskjell på å være åpen og bli totalt relativist. Skolen vil nok alltid kreve at man ser konsekvensen av ulike holdninger. Men å drømme om å tegne for stjernearkitekten, vil nok prinsipielt være mulig, selv om du da kanskje ville hatt det vanskelig med å forsvare denne drømmen over tid – og kanskje ikke helt følt at vi hadde de relevante kursen for stjernearkitektjobben.