Erling Okkenhaug: Stedsaktivist snakker ut

Altmuligmannen

Okkenhaugs opprør begynte da han midt på 1980-tallet oppdaget «galskapen» i prosjektet Galleri Oslo. Siden den gang har han kjempet for å åpne opp for bebyggelse på Oslo havn, redde Risør fra ensrettede boligplaner og holdt x antall folkemøter og tankesmier over hele Norge i kampen mot forfeilet arkitektur og stedsutvikling. Så kom Arkitekturopprøret i 2016 – og resten er historie.

Vi skal følge Okkenhaug videre inn på prisutdeling, men hvem er egentlig denne mannen? For å finne svar går vi først en omvei under bakken. Nærmere bestemt til kjelleren under Cochs pensjonat bak Slottet. Ned en trapp og gjennom kalde ganger, mister vi oversikt over himmelretningene, men plutselig skifter atmosfæren. Her er varme rom med bøker, nips og salongmøbler fra en annen tid – og den logrende kongepuddelen Sasha. Dette er det Okkenhaug kaller for «Revehiet kurs- og konferansesenter».

Finnes det noe den gamle reklamemannen og fotogalleristen ikke har gjort? Han er den skamfulle opphavsmannen til navnet «Galleri Oslo» og har møtt Kong Charles, den gang han var prins. Han har også utviklet Dale Gudbrands gård i Gudbrandsdalen og hadde nylig utstilling på Ramme gård i Hvitsten av såkalte «pareidoliske fotografier», med bilder av «ansikter» i steinformasjoner.

– Her er en barnebok om økologisk korn, og denne kokeboken skrev jeg sammen med fire kurdiske kvinner, forteller han. Til og med da Prins Charles spurte hvem han var på en offisiell middag, dro han frem sin mangslungne bakgrunn, nærmest som et partytriks.

– Jeg sa jeg hadde vært salgssjef for Hakke-Hakkespett-filmene i Norge i tre år. Kronprinsen svarte: «That must be relevant». Da vi gikk sammen i hagen på Highgrove etterpå, pekte han opp i et tre og sa entusiastisk, men diskret: «Se! Der er Hakke-Hakkespett!».

Var ellevill

Men vår inngang til dette er de nye frasparkene til Arkitekturopprøret. Høsten 2022 var Okkenhaug aktuell som utgiver av boken «Arkitekturoppgjøret - vår invasjon av landskapet - utfall og tilbakeblikk - hvor går vi?», skrevet av historiker Ulf Andenæs, men det hele strekker seg mye lenger tilbake i tid. På 2010-tallet ble Okkenhaug kjent som «Sørlandsrefseren» etter en dokumentarfilm som tok for seg hans aktivisme mot et større utbyggingsprosjekt i Risør havn. Tidlig på 1990-tallet solgte han leiligheten sin for å sponse eget arbeid for å gi Oslos havnearealer tilbake til folket. På et tidspunkt ble han kalt «containerdødaren».

– Jeg var ellevill på et tidspunkt. Mange vil i dag pynte seg med denne seieren, men jeg mener det var vi som lyktes i kampanjen mot Oslo havnevesen, som ville bevare containerhavnen i Bjørvika. Jeg samlet blant annet arkitekter, en geotekniker og en transportøkonom og vi fikk «svart belte» i politisk kamp.

– Det var deres arbeid som sådde frøene til det som er bygget i dag?

– Ikke bare frøene. Fjordbyplaner fantes, men vi gikk inn i planene og fant en måte å rettferdiggjøre at vi kunne fjerne 80 prosent av arealet til containerhavnen, for å skape byutvikling.

– Hva synes du om resultatet i dagens Bjørvika?

– Alt kan jo sies å være bedre enn en trafikkmaskin, men det er stort sett bygget alt for store volumer som gjør det til et kaldt sted. Sørenga er en arkitektonisk og byplanmessig katastrofe. Der kunne de til samme pris, bygget noe like fint som Gamla stan i Stockholm. Ikke bare som gamlehus, men med lignende variasjon – og ikke en ensformig, svart, grå, grusom masse.

– Ja, hva er den optimale arkitekturen tenker du?

– Det er å bryte opp mest mulig. Munch brygge i Bjørvika har fått priser og Vannkunsten blir bejublet, men det er alt for store volumer og alt for lite variert. Man er inne på noe, men så blir arkitektene så glade i ideen at de ikke vil variere i sitt oppdrag.

Reklamerte for katastrofe

Okkenhaug vil gå grundig til verks. Ved et spisebord, vendt mot et lerret, slår vi oss ned. Og gjennom hele intervjuet lar Okkenhaug en projektor surre for å bruke nettstedene hans, stedskraft.no og allgronn.no, som et slags referanseverk til det han ønsker å si.

– Alt det vi snakker om og mere til, finnes egentlig her inne på disse sidene, er en gjenganger gjennom intervjuet.

Allgrønn ble startet i 1989, inspirert av blant annet Frederic Hauge og Bellona. «Allgrønn» var jotnenes navn på jordkloden i norrøn mytologi. Han vil imidlertid helst bare ha en indirekte ære for det han har lykkes med.

– Min styrke i arkitekturdebatten er min bakgrunn fra kommunikasjon, og jeg er avhengig av å ha fagfolk rundt meg. Min strategi har vært å være navet mellom de dyktige folkene, som jeg har villet ha med.

Da han kjempet for gjenåpning av kanaler i Arendal på begynnelsen av 1990-tallet, lagde den lokale trubaduren Knut Andreas «Knutta» Olsen en egen sang til Okkenhaugs kanalkamp.

– «Finn fram grafse, trau og spade, i fra din kjeller, Okkenhaug kan trenge hjelp i sitt arbeidslag», nynner Okkenhaug forsiktig på visen han spiller av fra sin egen nettside.

I dag har Snøhetta tegnet et forslag til hvordan det kunne blitt. Okkenhaugs interesse for arkitektur og agg mot den moderne arkitekturen startet da han fikk jobben som reklamemann for utviklingen av Vaterland midt på 1980-taltallet. Han finner frem en gammel, utbrettbar brosjyre.

– Dette intervjuet føles nesten som en terapitime, hvor jeg kan gå gjennom ulike versjoner av hvem jeg har vært. Jeg laget alle disse svulstige brosjyrene for Galleri Oslo, med teksten «400 meter med opplevelser», og ble reklamebyrå for den største byutviklingskatastrofen i Norge. Det var LPO som hadde tegnet bygget, og min oppgave var å gjøre det så interessant som mulig. Men det var ikke noe interessant, selv om arkitektene hadde beskrevet bygget som «den liggende skyskraperen».

Han fikk i oppdrag av Oslo kommune «å pynte på» hele byutviklingsgrepet, inkludert Oslo Plaza og Oslo City.

– Det vi ikke diskuterer i dag er at Oslo City ikke var regulert til kjøpesenter. Det var planlagt som kontorbygg. Så ble det gjort noen tjuvknep og entreprenør Selmer-Sande fikk det omregulert til kjøpesenter, som åpnet før Galleri Oslo og fikk trekkplastre som Vinmonopolet. På Galleri Oslo hadde små, gode butikkeiere over hele byen satset alt, fordi de trodde dette var det nye, men de fleste gikk konkurs den dagen de vrei om nøkkelen i døra. Det var den virkelige tragedien.

For Okkenhaug ble dette en form for oppvåkning. Han hadde vært med på noe som han i dag omtaler som et «typisk eksempel på forfeilet byutvikling».

– En ting er at arkitekturen er jævlig, men man hadde glemt å drøfte hva dette området skulle være. Som ivrig reklamemann fant jeg på idiotsetninger som «i hjertet av Oslo finner du verdens lengste galleri». Det er nettopp slike setninger jeg siden har kjempet mot. Det er den type folk jeg som stedsaktivist har møtt på andre siden av bordet.

Refseren i Risør

I Risør holdt han i årevis på med å kjempe mot utbyggingsplaner i et sentralt havneområde. Han mener det fine i det bevarte Risør er at «alt ligner, men ingenting er likt, samtidig er alt i menneskelig skala».

– Da kan det ikke gå galt. Men her ville utbyggerne bygge noe som sto i sånn kontrast til resten av byen at det ville ført til en fornektelse av alle kvalitetene som finnes. Det var helt koko!

Lokalbefolkningen ble imidlertid splittet i synet på Okkenhaug. Noen gikk over på andre siden av gaten når de så ham, mens andre sluttet seg til kampen. Med på laget fikk han også arkitekter som Jan Inge Lindeberg, Bjørn Glomsrød, Arild Eriksen, Joakim Skajaa og Gartnerfuglen, som ble med på å drøfte alternative løsninger i utbyggingsområdene.

Dokumentarfilmen om motstanden, «Sørlandsrefseren» av Pål Winsents fra 2013, skapte også en egendynamikk. Okkenhaug kunne dra landet rundt og arrangere filmvisning og debatter.

– Jeg kom på disse debattene og fortalte om Risør, men reaksjonene var alltid: «Men det er mye verre her!» Enten det var i Halden, Levanger eller hvor enn jeg var.Ikke mange årene etter, ble ideen om Arkitekturopprøret hentet fra Sverige og fikk etterhvert kraft også i Norge.

– Det var nok en trykkoker som plutselig ble luftet. Det gikk opp for mange nok folk at ny arkitektur var keiserens nye klær. Men opprøret hjelper jo egentlig ikke. Det bygges mye dritt fremdeles.  Samtidig skjer det visse endringer. Selv Obos sitt nye prosjekt på Rosenholm i Oslo er noe helt annet enn Løren. De snakker om farger og variasjon, og menneskelig skala har kommet inn i grammatikken igjen.

– Og hvordan gikk det med Risør?

– Etter forholdene er jeg fornøyd. Det er blitt voldsomt mye bedre enn det det kunne blitt. Samtidig blir det alltid for ensformig når én utbygger skal ha ansvaret for et stort område - og engasjerer kun én eller to arkitekter til å tegne alt. For arkitektene evner jo ikke å bygge det jeg kaller «troverdig
selvvokst arkitektur».

– Du har lagt ned tusenvis av timer, kjempet mot kommuner og utbyggere og samlet troppene av lokale aktivister. Og til og med solgt leiligheten din i kampens hete. Hva sitter du igjen med?

– Noen ting gjør man bare fordi man ikke klarer å la være, og noen ganger tenker jeg «fader så gæren jeg har vært», men på den annen side er livet slik at «det du gir, er det du får». Jeg blir derfor stolt på egne vegne over hva jeg har orket å stå i. Det er ikke en dårlig karma å ha med seg, men privatøkonomisk er det selvsagt litt dumt.

– Hva er prosjektet ditt?

– Det er vel egentlig bare å bry seg og aktivisere lokale krefter til å bry seg også. Jeg har vært nøye med å være klar over at jeg fort kan virke bråkjekk når jeg kommer fra Oslo til Risør, Arendal eller Hundorp. Det er jo de lokale som skal engasjere seg, mens jeg blir mer som en Hans Nilsen Hauge for stedsutvikling, som har fått bøndene til å dyrke riktig.

– Store ord?

– Ja, men det er en viss logikk i det. Det handler om lokaldemokrati når store utbyggere kommer og banker på i de ulike små lokalsamfunnene.

Burde sagt pladong!

Tilbake på Gamle Raadhus viser prisutdelingen også mangfoldet i Arkitekturopprøret. Her er det egenkomponert allsang, på melodi av Alf Prøysen, men også flygelmusikk med «The Nocturnes, Op. 9» av Frédéric Chopin. Fra scenen får Kjetil Rolness briljere med sin lattervekkende kritikk av blant annet Kysten hus i Tromsø, mens kunstsamler Petter Olsen gråter rørt over Arkitekturopprørets ærespris til Ramme gård. Selve Grøss-medaljen, som utad får mest oppmerksomhet, gis så fort til det nye Nasjonalmuseet, at det nesten føles som det skjer mer i forbifarten.

Det er også en svært blandet forsamling. Eldre herrer er absolutt i flertall, men her er også stilige, unge mennesker – deriblant tre journaliststudenter fra Oslomet. Frida Eikeseth (27), medlem i priskomiteen og initiativtager til Arkitekturopprøret Bergen på Instagram, forklarer at det er naturlig for unge å være med i opprøret.

– Jeg, i likhet med de fleste unge jeg kjenner, ønsker å bo på et vakkert sted som Frogner eller Grünerløkka, men det bygges ikke slik til meg. Derfor må vi unge kreve at andre omgivelser skal prege livene våre. Jeg ønsker å kjenne igjen byen min også når jeg er pensjonist, sier Eikeseth, som også forklarer at hun er glad for forløpere som Okkenhaug – og Audun Engh.

– De har belyst hvordan byene våre endres til noe de fleste ikke liker og som påvirker vår livskvalitet negativt. Helsesykepleier Helle Emilie Midtbø (27) har tatt med seg kjæresten på utdelingen.

– Jeg har følt mye på at det nye som bygges ikke er pent. Jeg setter pris på tradisjonell arkitektur, kvartalsstruktur og grøntarealer, som ikke prioriteres nok i dag. Det handler også om at det som bygges påvirker vår psykiske helse, sier Midtbø.

Okkenhaug har selv jobbet med strategier for sykepleierforbundet og har stor forståelse for dette nye, unge engasjementet for arkitekturen.

– Sykepleiernes forståelse av omsorg handler om den åndelige, mentale, fysiske og sosiale dimensjonen. Den tenkemåten burde jo fått det til å si «pladong!» i hodetpå enhver arkitekt. Tenk  vis dette var den grunnleggende ideen til dagens arkitekter og byutviklere? Ikke tenke omsorg for  egne ambisjoner, abstrakte former eller oppdragsgivernes lommebok, men rett og slett arkitektur som tjener mennesker.

– Men tror du ikke alle arkitekter vil si at de er opptatt av nettopp det?

– Det må de gjerne synes, men jeg ser ikke mye eksempler på det. Selvsagt skal ikke jeg skyte «pianisten». Det er mange andre som har skyld i dette: utbyggere, lovverk, politikere, markedet, men det er arkitektene som eier arenaen og burde ha rollen som iscenesetter og dirigent. Jeg leter etter den utålmodige stemmen i bransjen som tar dette på alvor – og er kompromissløse.

Mangfold og Harmoni

Festsalen i det gamle rådhuset er tømt. Den siste som går er Petter Olsen, som pakker sammen diplomet med hedersprisen for Ramme gård. Han er en gammel venn av Okkenhaug, men også en av hans meséner, og det var Olsen som i 1991 ga Okkenhaug boken til Kong Charles. Vi får to raske ord fra Olsen i det lysene slukkes.

– Jeg tror Erling vil si at han er opptatt av mangfoldet i arkitekturen, mens jeg er mer opptatt av harmonien. Det er harmonien jeg er ute etter å finne i prosjektet på Ramme, sier Olsen.

Okkenhaug skjønner hva hans gamle venn Olsen mener, men kommer samtidig med en litt merkelig innrømmelse.

– Jeg er ikke så opptatt av arkitektur og ikke så hissig på ulike stildebatter. For meg er «sammenheng» det viktige ordet. Det er mer hvordan man organiserer bebyggelsen som gjelder. Variasjon, skala og innhold trumfer all stildebatt. Men man må samtidig ikke være redd for å dekorere. Som Ulf Andenæs skriver i boken – den tidlige funksjonalismen var jo sublim og vakker.

Stedsaktivisten Okkenhaug er blitt 71 år. Han har kuttet ned på antall prosjekter og reisedøgn, men er like engasjert som før. Han har stor respekt for de unge som han nå opplever tar over aktivistjobben.

– Har du en siste beskjed til arkitektene?

– Møt motstand fra lillebror som brøler med vennlig forståelse. Dere må skjønne at vi har samme hovedmål.