Espen Vatn: Streng arkitekt

Oppgjør med OMA og Cooper Union

Noen av tankene hans om arkitektens forhold til offentligheten kommer til uttrykk i boka «First of all, you didn’t hear this from me», utgitt i forbindelse med utstillingen «Hånd og maskin» på Nasjonalmuseet.

Boka består av tekster og tegninger, og foregår i et slags dystopisk fremtidsscenario der en autoritær bygningskomité legger strenge føringer for arkitekturen som skal bygges, illustrert med svært regelbundne plantegninger for alle slags arkitektoniske typologier.

Boka har han jobbet sporadisk med siden 2012, og han omtaler den selv som en slags reaksjon på utdannelsen på Cooper Union i New York og tidlig arbeidserfaring hos OMA i Rotterdam.

– Det var det første jeg gjorde som ikke var under en veldig sterk sjef eller streng utdanning. Jeg hadde lyst til å lage en fortelling, og å bringe fram noen tanker og idéer uten å fordømme dem på forhånd. Jeg ville la dem oppstå i et tvetydig rom som kan åpne opp mange diskusjoner, både for humor og for å flørte med noen tanker man kanskje ikke kan nærme seg i en mer seriøs form.

Regelbundet arkitektur

Vatn er opptatt av repetisjon, det universelle – av en streng arkitektur, noe tegningene i boka tydelig viser. 

– Samtidig er det også en kritikk av en fullstendig regelbundet arkitektur, som man ser mer og mer. De dilemmaene syns jeg var interessante å undersøke. Det er ting som beskrives i teksten som er helt forferdelige, men så er det tegnet ut i mitt språk. Det syns jeg var spennende, å ta bort den dømmende tanken.

Etter å ha gått på Cooper Union og jobbet for OMA ønsket han å definere sin egen måte å praktisere.

På Cooper Union var det fysiske og selve bygget alltid noe som kom til slutt. Konseptene og det immatrielle var alltid viktigst.

Hos OMA laget man tusen modeller og muligheter, og så ble løsninger valgt i en prosess med Rem Koolhaas og hele gjengen.

– I min praksis forsøker jeg bevisst å begynne med arkitekturen, med en platonsk geomtri. Så jobber jeg meg gjennom det, lag på lag, i iterativ prosess. Jeg vil at arkitekturen skal forholde seg til samfunnsproblematikk og jeg har veldig tro på at det er noe man løser fra innsiden av faget, med fagets bestanddeler, sier han og fortsetter:

– Jeg vil undersøke grensene for hva faktisk faktisk kan gjøre, hva man kan få til med arkitektur. Det er nok en reversering av utdanningen og den tidlige yrkeserfaringen.

– Hvordan da?

– La oss si at et prosjekt begynte med en idé som du hentet fra en poststrukturalistisk filosof. Så skrev du litt, lagde noen collager, og så til slutt ble det arkitektur. Da er det en ekstern impuls som gir opphavet til arkitektur. Jeg vil at opphavet skal være strukturen, geometrien og byggeskikk. Hvordan kan dette, gjennom detaljer og materialer, bli meningsfullt for samfunnet? Det er nødt til å være utgangspunktet.

Ikke tidsriktig

I en tid der vi står overfor så mange utfordringer er det viktig å ikke glemme disiplinen, mener han.

– Dette er jo et flere tusen år gammelt fag som har en historie og teori og som har vært borti de samme spørsmålene tidligere, og som er blitt formet gjennom vår måte å gjøre ting på. Det syns jeg er interessant å jobbe videre med og fornye.

– Mange mener man nå må tenke nytt og jobbe mer tverrfaglig. Din innstilling er sånn sett kanskje ikke den mest tidsriktige?

– Nei, det er blitt en akseptert sannhet at ting som ligger utenfor arkitekturen skal være styrende. Og jeg må si veldig tydelig at det er ikke det at jeg ikke er interessert i de premissene, men utgangspunktet må være at det kan løses med arkitektur. Hvis ikke arkitekturen kan løse det, så er det kanskje bedre løst med andre virkemidler. 

Det universelle

De siste årene har han utviklet en serie på ti kurs som han har kalt «Universals». Navnet på studioserien kom til etter en observasjon av tendenser i profesjonen og akademia til å spesialisere seg, snevre inn og marginalisere arkitekturfeltet, vekk fra tanken om arkitekten som generalist. 

– Jeg mener at denne unike rollen som arkitekten har i prosjekter er viktig å anerkjenne og utvikle i akademia, og kommer til å bli en meget relevant måte å jobbe på i fremtiden. Kursene er også en reaksjon på spesifikke tendenser i akademia da jeg ble utdannet, hvor prosjektering og det fysiske og materielle ved arkitektur ble sett på som mindre viktig enn «konseptet». 

Kursene er handler derfor om prosjektering av bygg med samfunnsnyttige programmer. I disse kursene søkes det å utvikle prosjekter med kvaliteter som går utover den enkeltstående situasjonen som kan adressere større kulturelle problemstillinger og være meningsfulle i samfunnet ved å jobbe innenfra arkitekturfaget.

Nasjonale turistveger

I fjor ble Vatns første offentlige prosjekt ferdigstilt: Et servicebygg på Brunstranda i Lofoten, i samarbeid med Jørgen Tandberg. Oppdragsgiveren er Nasjonale turistveger, en slags drømmebyggherre for en arkitekt av Vatns støpning: Her er det nemlig alltid arkitekturen som kommer først. 

Vatn og Tandberg har jobbet i turistvegsystemet siden 2014, og ser Brunstranda-prosjektet som en del av et større forsøk på å skape en kritisk forståelse av sted, teknologi og arkitektur. De tegnet først en trapp på Senja.

– Det var en rektangulær trapp som ble projisert ned på landskapet, og prosjektet ble til i dette møtet mellom den perfekte geometrien, den byråkratiske trappeformelen, og naturen, et resultat av millioner av år med erosjon og tilfeldigheter. 

Ønsket var å forsøke å lage en syntese av romantikken og opplysningstiden.

Vatn ler og innrømmer at det høres kleint ut. Men han mener det like fullt.

– Vi ville se hva som skjer i det møtet, og finne ut om man kunne legge til rette for en helt ny og uventet naturopplevelse. Da vi kom inn i turistvegsystemet hadde det pågått i 20 år, og vi ville prøve å gjøre noe annet enn det andre hadde gjort tidligere, og utvikle noen nye tanker. I stedet for å tilpasse seg eller etterligne natur ville vi skape en kontrast til naturen, uten at det blir banalt og generisk, men sånn at naturen trer fram på en annen måte.

Når aksene går opp

Brunstranda-prosjektet inneholder varmestue og toaletter, og har med seg mange av de samme tankene som Senja-trappa. En tydelig konstruksjon som står fram som en kontrast til fjellene og stranda.

Det har vært et drømmeprosjekt, understreker Vatn.

– Vi jobbet utrolig mye med detaljene, hver eneste skrue og millimeter. Jeg tror jo at de tingene til slutt er viktig for opplevelsen, og at det er viktig at offentligheten ser integriteten vi legger ned i et sånt prosjekt. Det er gjennom å bry seg veldig mye om alle de små tingene at arkitektur kan bli noe annet.

– Og få en større mening?

– Ja, en opplevelse av at aksene går opp, at alt passer, og at det er et fullstendig system, en fullstendig gjennomtenkt verden.

Brystning på høyde med en sportsbil

Mens det i Brunstranda er det store landskapet og de iboende arkitektoniske kvalitetene som har vært styrende, er det helt andre premisser som bestemmer i et prosjekt som skrivestue og garasje på Blommenholm i Bærum.

Høyde, form, plassering mot vei og bebyggelse, her er det meste gitt på forhånd.

– Alt er egentlig bare et spill på gitte, strenge premisser. Også i et sånt prosjekt er det viktig å opparbeide et system, å jobbe mot noen begrensninger. Det er det som er gøy med arkitektur, når disse begrensninger gjør at det begynner å gå av seg selv, prosjektet blir en egen verden, og det bare går. Da er det forferdelig gøy å jobbe med et prosjekt. 

Prosjektet, som fikk hedrende omtale i Murverksprisen, består av en garasje på 50 kvadratmeter og en skrivestue på 15, murt i tegl, og med en brystning som Vatn murte selv.

Resultatet ble også et slags portrett av tiltakshaver, en veldig energisk forretnignsmann som driver et reinsdyrslakteri i Tana og er veldig interessert i sportsbiler. Utenfor skrivebordet hans plasserte Vatn en blodbøk og brystningen på garasjen er nøyaktig 1246mm, den samme høyden som sportsbilen hans.

Gammelt og nytt

I Vatns siste ferdigstilte prosjekt «Dråpa», er et tilbygg med runde former tilført en kantete 1930-tallsfunksjonalistisk enebolig på Tåsen i Oslo.

Tilbygget skiller seg tydelig fra det originale huset, men har samtidig et formspråk som minner om funksjonalismen.

– Da vi gjorde rammesøknaden gikk vi rundt og dokumenterte for eksempel prosjekter i Akersbakken og Villa Damman. Det var et tydelig modernistisk språk vi søkte etter, sier Vatn, og understreker at prosjektet er gjort i samarbeid med Groma. 

Denne måten å tilpasse seg det eksisterende minner om et annet tilbygg til en enebolig i Oslos villastrøk fra de siste årene: Mopos bejublede anneks og tilbygg i Bergslia.

Kan man kanskje snakke om et tegn i tiden?

– Både dette og i andre prosjekter jeg har gjort så handler det om å finne ting å spille videre på og feste seg til. Et ankerpunkt i prosjektet. Jeg har absolutt ingen tro på at man som arkitekt suger alt fra eget bryst. Det er jeg grunnleggende imot. Man er forbundet med disiplinen, og med andre arkitekter, både nålevende og i historien.

Bjercke og Eliassen-inspirasjon

En kritikk hans generasjon har av den foregående er at de alltid ville skape noe nytt hele tiden, påpeker han.

– De hadde et nærmest manisk søk etter det nye. Jeg har ikke noe imot å lage noe nytt, men det må være en forankret nyhet. Jeg syns det er veldig mye interessant i diskusjonene på 1960-tallet, med Team 10, Aldo van Eyck, hele den kritiske regionalismen. En modernisme som er forankret. 

En inspirasjonskilde for Vatn har vært Bjercke og Eliassen, som drev kontor fra 1914 til 1960.

– De var overhodet ikke imot det nye, men mente at den moderne arkitekturen måtte forankres i byggeskikk. Først da blir den interessant. Sånn tror jeg det er mange flere arkitekter som jobber i dag.

Les Navid Navids kritikk av Rasteplass og servicebygg på Brunstranda fra Arkitektur 1/24 her.