Hallstein Guthu: På leting etter kvensk arkitektur

Tegner for turisme

I anledning av Nord-Norge-nummeret til Arkitektur, har Guthu hengt opp nordnorske prosjekter i kontorlandskapet – de ferdigstilte, de prosjekterte og de som aldri blir noe av. Flere av prosjektene er fra hans kjære Varanger.

– Som søring blander jeg Vardø og Vadsø. Er det innafor?

– Det er veldig forståelig, men har du vært der, så sitter det. Vadsø er administrasjonsbyen, og kvenenes hovedstad, mens Vardø har ekstrem natur, en kjempeartig befolkning, Forsvarets overvåking og ikke minst Steilneset minnested/Heksemonumentet av Peter Zumthor og Louise Bourgeois.

Prosjektene på veggen gir oss også et slags tidsbilde fra det som nå preger hele regionen: Ulike former for turisme. Her henger et enormt hotellprosjekt på kaifronten i Vadsø, seks «high-end»-jordgammer i Kariel utenfor Vadsø og et kombinert kongekrabbemottak og turistbrygge i Kiberg utenfor Vardø.

– Litt som at rike turister vil se druer bli «smashet» i vindistriktene sør i Europa, tenker man i Kiberg at man kan vise krabbens produksjonslinje, samtidig som man inntar et måltid fra havet. Liknende prosjekter kan man se for seg innen annet fiskeri og ikke minst reindriften. 

Nylig fikk Guthu også telefon fra Ekkerøy i samme område. En kunde vil starte Norges nordligste whiskydestilleri. 

– Det er mange turistprosjekter? 

– Turisme preger hele landsdelen. Lofoten begynte for 30 år siden, mens Tromsø er i dag stappfull og har noe sånt som 16 suvenirsjapper. Da flyttes det videre nordover, til Alta og Kirkenes, mens vi i Vadsø, Vardø og Varanger føler at vi må være med.

Handler om å ha det gøy

Intervjuet blir avbrutt av et tungt, sirkelrundt fat med sushi. Guthus for tiden eneste ansatte, den kinesiske landskapsarkitekten «Zoe» Yan Zou, blir med på gildet, og forklarer gladelig hvorfor hun valgte HALLSTEIN som arbeidsplass etter masteren på AHO i 2018.

– Det er supergøy!

– Hold deg til manus nå, tuller Guthu.

– Nei, jeg mener det. Han er alltid åpen om hva han jobber med og legger ikke skjul på at han først og fremst ønsker å ha det gøy i jobben, sier Zoe.

– Hvorfor er det så viktig å ha det gøy, Hallstein?

– Jeg tror ikke på noe annet liv enn det der man prøver å ha det artig, lære nye ting og møte nye mennesker. Siden jeg ikke er interessert i å tjene masse penger, har jeg ingen skam med å innrømme det.

– Hvordan ha det gøy som arkitekt?

– Ved å tillate seg selv å sløse tiden på noe du ikke vet fører til noe konkret resultat, sier Zoe. I arbeidskontrakten har HALLSTEIN derfor skrevet inn hele førti arbeidstimer, men hvor fem av disse timene er dedikert til egenstudier – lesing, nettseminarer og lignende – på studio.

Også prosjektnavnene bærer preg av et ønske om å leke. Her finner vi master bedroom-prosjektet «Slats and brass porn», transformasjonsprosjektet «Wrinkled skin, bright eyes» og oppgradering av en 1890-entré i Oslo kalt «May I borrow some flour?».

For Guthu handler navnene om at «vi kan lage alvorlig bra arkitektur uten å være så seriøse».

– Også navnet HALLSTEIN har en historie?

– Arkitekter bruker enten fullt navn eller bare etternavn. Jeg tok fornavnet med store bokstaver bare fordi jeg kunne og hadde lyst. Hvorfor ikke? 

Engelsk på kontoret

Egentlig ville Guthu bli musiker, men forsto tidlig at han ikke var flink nok til å leve av musikken. Da ble det morens drøm om at han skulle bli arkitekt som ble oppfylt.

– Jeg prøvde AHO, men forsto ingenting av opptaksprøven om å «anskueliggjøre et rom fra et eventyr». Heldigvis ble jeg hvisket i øret at jeg kunne søke normalt på NTNU – og ble straks monomant forelsket i faget.

Diplomoppgaven i 2005 handlet om «den selvbergede tek-nomadens globale hjem». Selv fikk han beskjed av sin første sjef, Magne Magler Wiggen, at han ikke fikk jobb etter endte studier. Beskjeden var heller at han måtte komme seg ut i verden.

– Magne ga meg den selvtilliten jeg ikke hadde. Jeg skulle ut i verden!

Han havnet i Berlin og delte kontor med 0047-gjengen til Øystein Rø og Espen Røyseland (i dag Transborder Studio). Videre ble det Wien (Coop Himmelb(l)au) og London (Foster+Partners).

– Coop Himmelb(l)au var det beste miljøet for arkitektur jeg har vært i. Folk tok på alvor at arkitektur er «the shit!» Vi visste alt om hva som ble sagt på forelesningene i Europa og diskuterte 3D, matematikk og renderinger på en måte jeg aldri har gjort siden.

Guthu har hatt ansatte fra over ti land og tre verdensdeler og legger stor vekt på å være et engelskspråklig kontor.

– Før jeg startet besøkte jeg Florian Kosches ingeniørkontor DIFK i Oslo. Der snakker de tysk, norsk og engelsk. Det var befriende å oppleve et internasjonalt miljø i Oslo. Med arbeidsspråk på engelsk kan jeg også ansette fra hele verden. Det er sjeldent i Norge.

Vekker det kvenske til live

På samme måte som Guthu er opptatt av verden, er han også opptatt av det nordnorske og ikke minst det kvenske. Hva som egentlig er kvensk arkitektur trengs det mer forskning på, men en del særegne bygningsdetaljer, som sleppverkvegger, skrå vinduskarmer, innovervendte vindusposter og labanker (innfelte dørbjelker), regnes som kvenske, ifølge avisen Ruijan Kaiku/Ekko fra Nord-Norge. Et eget kapittel i boken «Arkitektur i Nord-Norge» (Fagbokforlaget) er også viet kvensk arkitektur.

– Det er artige detaljer, men jeg skulle gjerne visst mer. Jeg tror vi bare er i begynnelsen når det gjelder kunnskap om det kvenske. Kvenene ble som samene først most ned gjennom hundre år med fornorsking. Deretter kom bombingen og brenningen av Finnmark under krigen.

For Guthu er det spesielt ett av hans prosjekter som lyser av kvensk kultur – et badstuanlegg, Horisontti sauna, på Ytrebymolen, Vadsø. For å tåle været fra Varangerfjorden, er badstuen tenkt med brent og laftet treverk.

Kvenhovedstaden Vadsø har i dag høyest tetthet av private badstuer – en tradisjon som ble tatt med fra Finland da kvenene kom til byen fra 1830 av. I en prosjekttekst skriver Guthus kjæreste, forfatter, DJ og «Årets kven 2022», Kjersti Feldt Anfinnsen, blant annet følgende om saunalivet som ble med fra øst: «Det første tippoldefar bygde var saunaen. Der ble fjorten unger født. Det reineste rommet hjemmet. Ja, og de fleste var nok lagd i den badstuen også. Hele familien tok damp hver fredag, for å bli reine, fjerne lus og løse verdensproblemer. Før de en siste gang ble vasket i det samme rommet og ble båret til et hull i jorda».

Guthu leser teksten for oss og det er som om et nytt alvor dukker opp. Frem til folk fikk innlagt vann og strøm i Vadsø, var badstuene mest offentlige.

– Kvenene bygde områdebadstuer i felleskap. De delte på ved og fyring. Når velstanden og komforten gikk opp, forsvant disse fellesskapene, men helårsbaderne vil, i lys av global badstukultur, vekke den til live igjen. Gjengen kommer fra den meste kvenske delen av byen og badstuen på molen blir også et landemerke og et monument over det kvenske i Vadsø.

Sobert og kvensk

Studioets første oppdrag ble tegnet for en arkeolog og venninne av Guthus mor – et transformasjonsprosjekt av en gammel gård mellom Vardø og Vadsø.

– Jeg elsker det flate landskapet og hvordan du i godvær kan skimte Russland i det fjerne. Gården er typisk for Varanger, hvor de bygget hus for mennesker og dyr sammen. Lik byggeskikk finner du på russisk side, men også i tradisjonell kvensk arkitektur.

Målet til HALLSTEIN var arkitekturkirurgi, hvor de fornyet den delen av bygningen hvor dyrene hadde bodd, uten å ødelegge utsiden.

– I flere prosjekter har jeg brukt lafteteknikker, som også kvenene innførte. Man laftet ellers i landet, men i Finnmark kaller vi én spesiell kamknute for «kvenknute». Forskningen har ennå ikke funnet ut om disse er unike.

At man ikke vet, er typisk for det kvenske, mener Guthu.

– Kulturen har vært her i et halvt årtusen, men bevisstheten rundt det kvenske er ny. Vi fikk språkanerkjennelse i 2005, men det er først de siste årene vi har tatt vår kvenske identitet på alvor.

Selv snakker han ikke kvensk, men er kvensk fra både far- og morsside. I Vadsø vokste han opp med at alle hadde finske etternavn, uten å gi det en tanke. 

– Jeg bodde mange år hjemmefra før jeg forsto at det ikke var vanlig med finske etternavn. Etterhvert har jeg forstått at kulturen min var sterkt preget av det kvenske.

– Bedriver du kvensk arkitektur?

– Akkurat nå tenker jeg at den arkitekturen jeg lager er kvensk fordi jeg er kvensk. Det er ingen klar etnisk komponent. Samtidig er det noe sobert over det kvenske, hvor jeg kjenner meg igjen og vil lære mer. Men jeg er like opptatt av klassisk modernistisk og japansk arkitektur som jeg er av kvensk byggeskikk.

– Du har sagt at du er inspirert av Finnmark i alt du gjør?

– Det sier man når lokalavisen ringer, men det er selvsagt interessant å se hvordan forholdet mitt til Finnmark har forandret seg. Jeg flyttet fra Vadsø da jeg var 19. Den gangen var det ikke noe kult å komme fra Finnmark. Det var først i London at jeg forsto hvor viktig det var å være vadsøværing, og først tilbake i Norge fikk kvenidentiteten plass.

Snobberi og nostalgi

Vadsø-prosjektet «Varanger hotell» er i en helt annen skala enn de andre prosjektene til HALLSTEIN. Ut fra tegningene kan det se ut som noe Arkitekturopprøret raskt vil elske å hate. Guthu vil selv ikke spekulere i reaksjoner fra dem.

– Arkitekturopprøret ser ikke ut til å like abstrakte ting hvor de må tenke. I Tromsø er jeg likevel hundre prosent enig med dem om for eksempel Moxy hotell.

Han deltok nylig i en debatt med opprøret og arkitekter i Tromsø og oppdaget at mange opprørere egentlig deler interesser med arkitektene.

– De ønsker mer detaljering på gatenivå og er ikke like automatisk kritisk til firkantede bygg som det man får inntrykk av. De ønsker menneskelig skala og materialbruk. Den vendingen så jeg allerede i London for 12 år siden. Da var tiden for kalde aluminiumsplater over. På den måten er opprøret, også i Nord-Norge, seint ute og slår inn åpne dører.

Han mener arkitektene likevel må gå i dialog med dem og sette pris på den demokratiske debatten de skaper.

– Oppmerksomheten de retter mot faget vårt har potensial til å gi arkitektene mer makt i neste omgang.

– Hvordan ser denne arkitekturdiskusjonen ut i Nord-Norge?

– I Tromsø vokser opprøret i takt med byggingen av den samme kjærlighetsløse arkitekturen som møter kritikk her i Oslo. Øst i Finnmark er diskusjonen en annen. Her ble byene brent eller bombet og gjenreisningsarkitekturen er mye mislikt. Dermed har nok ikke Arkitekturopprøret det samme vekstgrunnlaget der. Folk vil heller tenke at alt nytt er bedre enn det som var, forklarer han.

Selv har han snudd om arkitekturen fra etterkrigstiden som preger hjemplassen.

– Jeg tenkte selv at gjenreisingshusene var stygge, men nå elsker jeg dem. Kanskje er det arkitektsnobberi og Finnmark-nostalgi, men jeg liker den typiske og helt nakne arkitekturen. Det er tre og betong, rett-opp-og-ned, ingen bullshit. 

Arkitektur eller russere

Vi forlater den behagelige HALLSTEIN-stemningen på Tøyen uten å ta bilder. Fotooppdraget sender vi i stedet til Alta hvor Guthu skal på litteraturfestival og besøke steinbruddet til Altaskifer.

– Det er viktig for meg å bruke nordnorske materialer der vi kan og støtte lokale leverandører. Altaskifer har vi brukt i Surfelåven i Lofoten, men vi jobber med å kunne bruke den mer. Hos noen kinesiske kunder i Asker, flørter vi med et skikkelig østlig uttrykk, hvor målet er å bruke altaskifer, uten at jeg vet om vi lykkes.

– Ifølge nettsiden holder du til i både Oslo og Vadsø. Skulle du ønske en permanent flytting til nord?

– Jeg har vært opptatt av å ha tilhold i begge byer, men i beinharde tider er det best å holde seg i Oslo. Foreløpig har vi ikke nok prosjekter i nord til å åpne et studio. Kommunikasjonsrutene er ofte sånn at det er enklere å reise på byggeplassbefaring til for eksempel Lofoten fra Oslo enn fra Vadsø. Jeg drømmer om å tegne mer der, men er også opptatt av å komme meg mer ut i verden. Jeg vil gjerne være alle steder.

– Bør arkitektur som fag spille en større rolle i nord?

– Det er helt nødvendig at vi har levende arkitektur- og designmiljøer i nord for at folk skal fortsette å ha sine liv der. Det kan ikke bare bli igjen vaktmestere på oljeplattformer og fiskebruk. Da kan vi like gjerne bare gi landsdelen til russerne.

Kilde: https://www.varangermuseum.no/utstillingsapning-tuulessa-i-vinden/