Hamran/Johansen: Skreddersydd massearkitektur

En lang biltur

Hamran og Johansen – eller Haja, om du vil – er begge fra Tromsø, og ble kjent gjennom Johansens bror. Det var Johansen som kjørte Hamran til sin første dag på arkitekthøgskolen i Oslo, helt fra Tromsø.

Først da de var i nærheten av Trondheim, og begynte å bli sultne, vekslet de noen ord.

– Det var en lang og litt treig start. Siden er det blitt mange bilturer, sier Johansen.

Først 10 år senere startet de kontor. Hamran var blitt ferdigutdannet og hadde jobbet for andre kontorer, deriblant Jarmund Vigsnæs, mens Johansen utdannet seg til fotograf før han ble arkitekt. Da han var ferdigutdannet var jobbmarkedet dårlig, trappekjerner og doer var stort sett det man fikk tegne. Løsningen ble å starte for seg selv.

Deres første prosjekt var Hamrans egen hytte i Laksvatn i Troms. 

– Vi hadde allerede hytteplaner, men det var også en baktanke om at vi måtte ha et konkret og ferdigstilt prosjekt for å komme i gang, for å være et ordentlig kontor. Det var egentlig et vanskelig prosjekt siden jeg var byggherre selv og egen økonomi stod på spill. Å bygge for seg selv frarådes egentlig, det er som en psykolog som skal drive terapi på seg selv, ler Hamran.

Syngende håndverkere

Kontoret har også jobbet med renovering av gamle hus. Et Arne Korsmo-tegnet hus på Smestad i Oslo er blitt tilbakeført utvendig, men totalrenovert innvendig. Det samme med hus tegnet av Harald Hille og Magnus Poulsson.

– Ofte starter prosjekter med at kunden sier at de bare vil rive og bygge nytt. Da er vår ryggmargsrefleks å se om det er noe vi kan ta vare på. Det å se hvilke verdier som allerede er investert i et bygg er viktig. Ta bort det som er dårlig og beholde det som er bra. Her også er samarbeid med kvalifiserte håndverkere viktig. 

Ofte er det vanskelig å finne håndverkere i Norge som kan nok om for eksempel laft eller tungt bindingsverk. De har funnet en som er veldig god på pussarbeid, som synger mens han jobber. 

– Det tåler vi, for arbeidet hans er fantastisk, sier Johansen.

Fordisme eller skreddersøm

Vi lever i et land som er fullt av gråstein, likevel har vi glemt hvordan man lager en fin natursteinsmur, mener Johansen.

– Er det forsømte håndverket en medvirkende årsak til at det bygges så mye dårlig?

– Det er vel litt både og. Det bygges fryktelig mye dårlig, innenfor boligindustrien som man kan kalle byggeriets posesuppe og ferdigmat. Det er bransjen på sitt aller kjedeligste. Men så lenge folk har appetitt for det har jo ikke utbyggerne noe insentiv til å legge mer i det, sier Hamran.

Boligområder er gjerne bygget med en fordistisk tankegang om masseproduksjon, der én modell multipliseres mange ganger.

– Vi tenker at hvis vi klarer å utvikle en tyngre forståelse av hvordan industrialisert prefabrikering kan gjøres med skreddersøm, så kan man lage hele felt med helt unike bygg, men produsert på samme måten, sier Johansen.

For maskinen er nemlig livet enkelt: Den bryr seg ikke om vinkelen den skal skjære, den bare gjør som den blir bedt om av programmet. Presisjonen i utførelsen i huset i Geitmyrsveien er enorm, påpeker Johansen.

– Glassene er satt inn på milimeteren. I hele bygget var det ett glass som måtte tilpasses, ellers var alt kuttet helt presist, sier Johansen, og påpeker at dette selvfølgelig stiller strenge krav til grunnarbeidet, der ingenting kan være skjevt. 

Så mange kvadratmetere som estetisk mulig

Arkitektene er selv fornøyd med huset, men det er det ikke alle andre som er. «Et fryktelig stygt bygg», var dommen fra Arkitekturopprørets Saher Sourouri. Ved hjelp av Kjetil Rolness fikk huset betegnelsen «Darth Vader-huset», et navn som også ble brukt i programmet til Open House Oslo, hvor huset var med sist helg.

– Har ikke kanskje noen av reaksjonene som har kommet på dette huset, og på mange andre moderne hus, å gjøre med formspråket: det er former som muligens fremstår litt rare og usammenhengende og vilkårlige for folk uten kjennskap til moderne krav og byggemetoder. Hus som dette, på tomter som dette, skal i dag gjerne svare på mange tekniske krav knyttet til dagslys, takhøyder, utnyttelse, universell utforming, energikrav, og så videre, og at byggene da blir nødt til å få en uvant form. Hva tenker dere om dette? 

– Det er mange formvalg som er styrt av ytre premisser, men vi har jo gjort en formgivningsjobb. Det er ikke helt tredd nedover hodet på oss, sier Hamran.

– Det er riktig å si at i en moderne økonomi så handlet det om å få så mange kvadratmeter som er estetisk mulig på en tomt som dette. Det tror jeg er en grei erkjennelse. Her har det handlet om å sørge for å få så gode kvadratmetere som mulig, sier Johansen.

Bygget har endret seg mye underveis i prosessen, gesimshøyden er blitt justert, og summen av alle de utvendige premissene har påvirket hvordan huset er blitt.

– Så har vi skulpturert det deretter. Egentlig var det et ønske om at det skulle ta minst mulig plass. Bakover på tomten er det et smalt bygg, mens det presenterer seg og blir bredt mot veien. Det er egentlig en nennsom kirurgi, å skulle få et så stort volum på en så trang tomt. Det er mange hensyn som skal tas.

Snål og morsom arkitektur

Men at bygg har rare former er ikke noe problem, mener Hamran.

– Jeg var nylig i Stockholm, og gikk rundt på Södermalm og så på alle de gamle byggene der fra 16-1700-tallet, som har utrolig rare former, på snåle tomter der de har måttet kile seg inn, med klassisk krimskrams fra perioden de tilhører. Det er mye topografi og smale veier, og det har gitt noen vanvittig rare bygg, som er kjempekule fordi de er så snåle og morsomme. Sånn sett er det lite som har forandret seg. Vi bygger på samme måte, og da blir det litt snålt og rart. Forhåpentligvis også litt fint.

– Ble dere overrasket over at noen syns dette huset er stygt?

– Ja, litt. Jeg har jo vært litt enig i diagnosen til Arkitekturopprøret, når det gjelder deler av den industrielle boligbyggingen, men totalt uenig i medisinen. Men det er overraskende å bli slått i hartkorn med det vi føler at vi står på diametralt motsatt side av i arkitekturverden. Men det er jo kanskje ikke så overraskende når man ser på nivået på debattene, mener Hamran.

– Folk må få syns hva de vil, og vi har egentlig ikke noe med det heller. Men det blir en kamp om oppmerksomhet i språkbruk, og ingen faglighet. Å stå og kaste dritt på hverandre, det er bare usaklig.

Prefab og stedlige kvaliteter

I 10 år har Hamran og Johansen drevet kontor. Tre er det de kan best. Noen ganger bygger de også i betong, som med hytta i Målselv som i 2021 var finalist til Betongtavlen. 

– Selv om vi hittil har jobbet med skreddersøm og dyre prosjekter, så er målet hele tiden å lære seg industrialiserte prosesser som kan brukes til å lage en positiv massearkitektur, der et helt felt kan ha unike boliger tilpasset de forskjellige stedlige kvalitetene, men produsert med prefabrikasjon.

Det er sånn sett mye å lære av et prosjekt som det i Geitmyrsveien, påpeker Johansen. Men det hjelper å ha byggherrer som går med på å gjøre eksperimenter.

– Dette er en supertrang tomt, hvor det før stod en trippelgarasje. Det tok en stund før byggherren skjønte at de kunne få et så stort hus her.

– Er det jåleri og forfengelighet som gjør at mange arkitekter ikke vil jobbe med den typen masseproduksjon dere snakker om?

– Jeg har ikke inntrykk av at det i bransjen er noen motforestilling mot industrialiserte produksjonsteknikker som sådan. Det er en aversjon mot industriprodukter generelt, fordi de ofte er dårlige og har et masseprodusert uttrykk. Men her snakker vi egentlig om det motsatte, at vi kan oppnå absolutt topp arkitektonisk kvalitet. Det er det som er vårt anliggende, at man kan få til løsninger man ellers ikke ville fått til, sier Hamran.

– Sammenføyningen i konstruksjonen i taket her er såpass kompleks, det ville vært ekstremt tidkrevende å gjøre det for hånd. Antakeligvis ville det ikke vært løsbart, man måtte brukt stål eller noe annet, fortsetter Hamran.

Ikke noe eiendomsmeglerestetikk

Problemet er snarere det arkitektene kaller Jessheim-funkis.

– Det er sikkert helt fine boligstrøk, men det er veldig preget av at det er tegnet én modul som ikke er helt heldig, og så er den gjentatt 100 ganger. Disse boksene har ingenting å gjøre med de kvalitetene som fantes i mellomkrigstidens funksjonalisme. Det er en eiendomsmeglerestetikk med byggmesterdetaljer, som er rimelig å bygge, med veggstore elementer som klubbes sammen av ufaglærte, som gir luft- og lydlekkasje.

Skal man bygge større boligprosjekter i høy kvalitet – og jobbe mer fingranulert med hvordan man analyserer tomtesituasjonen – må man kanskje også bruke mer moderne analyseverktøy. Men ikke kunstlig intelligens og Spacemaker, nå omdøpt til Autodesk Forma.

– Det er et verktøy som hjelper utvikleren å finne ut hvor mye areal og dermed penger man kan få ut av en tomt, sier Johansen.

– Det egner seg nok også mest helt i innledende faser, men jeg tror både vi og mange andre arkitekter liker å jobbe på en litt annen måte. Det er noe idiosynkratisk over arkitekters arbeidsprosess, spontanitet, lekenhet og intuisjon er viktig for oss. Det kan vi ikke la maskiner gjøre. Det er jo særlig unnfangelsen av et prosjekt som er den gøyeste delen av jobben, sier Hamran.

Arkitekturopprøret: Ja eller nei?

Det er likevel spennende å se hva slags rammebetingelser arkitekter får i den slags prosjekter, mener Johansen.

– Se på Løren, hvor det er 40 forskjellige fasader i samme gateløp, med helt identiske etasjehøyder. Da får du den syntetiske følelsen av å være inne i et tv-studio, en kulisse. Du får ikke den ekte byfølelsen som har vokst fram over tid, med varige materialer som eldes på ulike måter. Det er det vi må klare å få tilbake. 

Der har faktisk Arkitekturopprøret noe å komme med, mener Johansen, som heller ikke er udelt negativ til de diskusjonene om stygt og pent som har vært om deres eget bygg, som vi nå befinner oss i.

Håndsutrekningen til Arkitekturopprøret er Hamran imidlertid ikke med på.

– Jeg syns ikke de har noen kvalitetsbevisst tilnærming, eller noe følelse for materialitet. Det er veldig mye overflate. Det spiller ingen rolle for dem om noe er puss eller gips eller plast.

Fjellheis i Tromsø

I den senere tiden har de også blitt involvert i flere turistprosjekter. Blant deres viktigste prosjekter nå er Fjellheisen i Tromsø. Johansen vokste selv opp under fjellheisen, og i 2018 vant de konkurransen om utforming av nye stasjoner. De har fått ferdig rammetillatelse på nedre stasjon, mens planprosessen er underveis for øvre stasjon. 

På Bleik tegner de også et slags rorbuanlegg for kyst- og nordlysturisme i Vesterålen. Også der er målet å kunne bruke kunnskap de har skaffet seg gjennom boligprosjekter som det i Geitmyrsveien.

– Kan vi lage noe som er prefabrikert og har en rik arkitektur, som samtidig er småskala nok til å kunne stappes inn i et etablert lite nordnorsk fiskevær, uten å stikke seg ut som et Olav Thon-hotell? Det må vi klare, sier Johansen.

Ønsket er at det skal være en kontinuitet i kunnskapen de erverver gjennom de ulike prosjektene, og lene seg på stedlig kompetanse.

– Det handler også om å lære opp verdikjeden, og si: dette er måten vi gjør ting på. Vi tror at utveksling mellom fag gir mye bedre, integrerte bygg, i stedet for at det skal bli en kamp mellom de ulike fagene.

Et problem er totalentrepriser, som overlater alt for mange beslutninger til entreprenøren, mener de.

– Er det en ting som kjennetegner våre bygg er det en ekstrem oppmerksomhet og omsorg for detaljen, så mye at vi prøver å få detaljen med i rammetillatelsen, sånn at man ikke skal kunne forhandle den bort. Det er summen av detaljene som utgjør arkitekturen vi lager. Vi vil ikke jobbe med ferniss på en fasade, vi vil jobbe med hele prosjektet, avslutter Johansen.