Harald N. Røstvik: Et liv i arkiv

Forpliktet til å dele

– Jeg har alltid vært i en slags fight-modus, sier Røstvik – og mener det stammer fra studiedagene ved University of Manchester, hvor han ble uteksaminert arkitekt i 1974.

– Der var det helt vanlig å debattere fra dag én. Etter studiene jobbet jeg en stund i London, og da jeg kom tilbake til Norge var landet i full oljeboom. Jeg var interessert i energiøkonomisering, miljø, bærekraft og fornybar energi – som var veldig oppe i bevisstheten i England på den tiden, med død fisk i Themsen og aktiv miljødebatt – så det var en litt utfordrende sak å vende hjem. Men det gjorde at jeg tidlig ble vant til å argumentere for saken min.

Røstvik er i dag professor ved Universitetet i Stavanger (UiS) og sier til sine studenter som en av hans favorittprofessorer i Manchester sa til ham: en utdannelse er et privilegium.

– Og da mener jeg man er forpliktet til å dele det man lærer med omgivelsene. Sånn bygger man demokrati. Så jeg har alltid frimodig gått ut og delt min kunnskap, og håpt at den blir godt mottatt. Noen ganger ble den ikke det, men det har herdet meg, forteller han.

– Ble fort voksen

I dag er det ingen som tenker seg om to ganger hvis en arkitekt uttrykker sin forkjærlighet for fornybare energikilder. Allmennheten er stort sett overbevist om at klimakrisen er her, og selv et selskap som Equinor, om det så foreløpig begrenser seg til retorikken, har tatt inn over seg at fremtiden bør bli grønnere.

– Det er jo tragikomisk. Store selskaper som lenge avfeide alt som hadde med miljø og bærekraft å gjøre, snakker nå som om de var Røstvik på 1970-tallet, sier professoren.

Fremoverlente studenter har alltid vært åpne og morsomme å arbeide med, og Røstvik har undervist ved samtlige arkitektutdannelser i Norge. Han drev egen internasjonal praksis fram til 2015, og var det siste tiåret professor ved Bergen Arkitekthøgskole. Fra 2016 har han vært professor i byutvikling og urban design ved UiS.

I 2017 ble han kåret til beste foreleser av studentene ved UiS' største fakultet, det teknisk-naturvitenskapelige fakultet, i en alder av 68 år.

– Utfordringen med å ta klima på alvor har aldri ligget hos studentene, heller kollegaene og arkitektstanden, sier Røstvik.

Arkitekten er født og oppvokst på Våland i Stavanger, og har bodd på Eiganes i førti år. Han beskriver bakgrunnen sin som trygg og veldig nøktern, med en far som var ingeniør og konstruerte skip og en mor som var sykepleier. I søskenflokken på fire var Røstvik nest eldst og eldste sønn. Faren døde da Harald var femten.

– Det gjorde at jeg måtte ta ansvar tidlig og at jeg så livets realiteter. Jeg ble fort voksen og ville ikke kaste tiden bort på tull. Nylig leste jeg filosofiprofessor Einar Duenger Bøhns bok om meningen med livet. Han mener svaret er å forbedre oss og skape endring. Det er det jeg har jobbet for å gjøre. Har jeg gjort det uegennyttig? Jeg hadde gode alternativer. Men jeg tror jeg har tatt riktige valg, sier Røstvik.

– Måtte takke nei

Selv om oljeboomen han møtte da han kom hjem fra utenlandsstudier bydde ham imot valgte Røstvik likevel å bosette seg hjembyen, Norges oljehovedstad. Storbritannia hadde vært utgangspunktet for en hel verden, et nytt språk og kultur.

– Jeg opplevde at Norge var veldig ensporet i forhold. Heldigvis er jeg utdannet i utlandet. Hadde jeg studert i Norge hadde jeg nok havnet i ml-miljøet i Trondheim eller noe slikt.

– Hva har det hatt å si at du har jobbet og virket så tett på oljeindustrien?

­­– Det har gitt meg tilstrekkelig med motstand og gjort at jeg har måttet ta meg sammen, skjerpe retorikken og alltid gjøre grunnarbeidet godt. Når motstanderen er kunnskapsrik, mektig og har enorme ressurser, så kan du ikke bli tatt i feil. I perioder har jeg argumentert mot selskaper hvor informasjonsavdelingen teller mange titalls ansatte. Kollegaene mine sprang til oljeselskapene og ville ha jobb der mens jeg debatterte mot dem, sier han.

For å vinne støtte for sitt syn, begynte Røstvik tidlig på 1980-tallet å styre unna alt som hadde med klimakrise å gjøre.

– Det var for ullent og vanskelig å nå gjennom med. Så jeg begynte heller å argumentere for løsninger. Jeg pekte på at bygninger kunne bli energiselvforsynte, at transportsektoren kunne bli ren og at byene kunne få bedre mobilitetssystemer. Alt dette var muligheter.

Tidlig på 1980-tallet fikk han et tilbud om å etablere kontor i Stavanger, for F.S. Platou, som på den tiden var et stort Oslo-kontor.

– De var interessert i min internasjonale utdannelse og bakgrunn, og de la en svært lukrativ kontrakt på bordet. Men de ville at firmaet skulle utvikle bygg for oljeselskapene, så jeg måtte takke nei, sier han.

Møtte Harket i Asia

Arkivverkets ønske om å ta imot Røstviks arkiver handler i stor grad om at når de sitter på arkivene til store aktører som Oljedirektoratet eller Statoil/Equinor, bør det balanseres ved å også fremheve motstemmene.

Å være en motstemme kan være litt slitsomt. Og som med så mange andre saker man kan velge å dedikere seg til, lønner det seg å få med en kjendis på laget. For Harald N. Røstvik skulle det bli Norges største popstjerne.

– Jeg møtte Morten Harket på en reise i Asia i 1986, og vi hadde veldig sammenfallende synspunkter. Jeg fikk ikke gehør for mine tanker i Norge og han ble dårlig behandlet av norske medier. Til felles hadde vi interessen for klima og miljø, og den interessen har vi delt siden, sier Røstvik.

I 1988 skulle a-ha ha konsert på Kalvøya og ville donere overskuddet til en miljøorganisasjon. Jeg foreslo det helt nyetablerte Bellona, for jeg hadde ikke så tro på de tradisjonelle organisasjonene. Slik introduserte jeg Frederic Hauge for bandet.

Mange har nok sett bildet av Harket, Røstvik og Hauge poserende foran den første «moderne» importerte elbilen, en Fiat Panda med elmoter, med a-has Magne Furuholmen bak rattet.

– Vi kjørte i bomringen uten å betale, og bilen ble inndratt av staten og solgt på auksjon femten ganger. Støttespillere kjøpte den tilbake. Vi prøvde å skape oppmerksomhet og vi ville ha verdens beste elbilinsentiver, forteller Røstvik.

Solbiler og øyplaner

I årevis fra 1985 reiste han ned til Sveits med familien og overvar solbil-løpet Tour de Sol i Alpene. Han inviterte med seg norske medier for å få soldrevne kjøretøy på agendaen i Norge, men ingen ville være med. Men ett år ble Harket, Hauge og Magne Furuholmen med nedover, og da fikk pressemeldingen ønsket effekt – norsk presse hang seg på.

– Det ble en allianse på tvers av det vanlige, og jeg ble kjent med en helt annen bransje som trodde på det jeg holdt på med.

Harket og Røstvik hadde større planer. Utgangspunktet var Røstviks prisvinnende bidrag til FNs «Shelter for the Homeless»-konkurranse, hvor prosjektet hans skisserte hvordan man kunne bygge boliger av soltørket leire i fattige land og bruke restmaterialer fra produksjon av solceller til å lage solvarmeanlegg til dusj og vaskevann.

Harket og Røstvik tok ideen med seg til Maldivene, hvor regjeringen der var positive og ga dem en hel øy å teste eksperimentet på. Litt finansiering fra skipsreder Knut Kloster, som brukte klimaforsker Jørgen Randers som rådgiver, hjalp dem i gang, men søknaden til Norad ble liggende i en skuff i ett år.

Selv om de lokale myndighetene på Maldivene var for, ble søknaden avslått hjemme i Norge.

– Vi slet så mye med det norske byråkratiet. Maldivene synker i havet på grunn av Vesten, men norske myndigheter så ikke dette som relevant.

Nobel korrupsjon

I løpet av Røstviks karriere har forståelsen for utfordringene vi står overfor vokst – men norske myndigheter er fortsatt bakpå, mener han.

– Den norske stat tjener mange milliarder i året på Equinor, så staten kommer dessverre aldri til å si «nå må vi begynne med noe nytt!». Vi burde ha bygget ut kompetanse på bygningsintegrert solenergi. Det er kun skrevet to doktorgrader om dette i Norge, den første ved Universitetet i Agder og den andre veiledet jeg ved UiS i fjor. Han fikk jobbtilbud før han var ferdig. Markedet er enormt og voksende, og det vil bli verdens største energikilde. I Norge har vi en naiv forståelse av dette og tror at det ikke er relevant for oss. Jeg tror potensialet er enormt. Samtidig eksploderer markedet, og Norge vil ende med å måtte importere løsninger som vi kunne vært ledende på å utvikle. Og her kunne arkitekter bidratt – vi skal jo se helheten. Men så lenge vi ikke argumenterer for løsningene, kan vi ikke forvente at oppdragsgiver gjør det.

Røstvik tror det ligger uttalelser i arkivmaterialet fra folk som i dag ikke vil vedstå seg det de tidligere har uttalt i debatten om fornybare energikilder.

– Det har vært veldige motkrefter her. Jeg har ikke sett på arkitektstanden som en alliert. Men jeg forstår grunnen. Prisen for å tale makten imot er høy og norske arkitekter er for servile overfor oppdragsgiver, enten det er Equinor, Hydro eller et annet firma som ødelegger miljøet et sted i verden.

Norske arkitekters landsforbund gjør alt for lite, mener Røstvik, både når det gjelder etiske spørsmål og bærekraft, synspunkter som Røstvik har poengtert ved mange anledninger.

– Det kan være jeg pakker inn budskapet mitt og kompetansen feil. Kanskje jeg er for direkte.

– Hva vil du råde andre arkitekter til å gjøre?

– Det er enkelt. Som enkeltarkitekt eller firma må man sette seg ned og spørre seg hvordan dette ser ut utenfra. Er dette oppdraget noe jeg vil ha som del av mitt renommé? Eller vil jeg gjøre noe som setter gode spor i samfunnet? På den andre siden av bordet sitter pengesekken og honorarene. Som regel veier man til fordel for pengesekk. Med andre ord er vi korrupte – men den norske måten er en veldig «nobel» form for korrupsjon. Som nasjon er vi etisk høyverdige og fredselskende – men når det kommer til stykket er vi ganske grådige.