Haugen/Zohar arkitekter: Kunst og håndverk

– Rodd båten sammen

Kunstsenteret Nitja, oppkalt etter et eldre navn for Nitelva, sto ferdig ved årsskiftet, men pandemien har forsinket åpningen. HZA har høstet ros for at de har tegnet et kompakt bygg for å frigjøre mest mulig av tomten til en bypark for Lillestrøm, og samtidig lyttet til brukerne av bygget for å få til et optimalt visningssted for kunst. For eksempel ville museet selv ha et utstillingsrom som en klassisk, nærmest usynlig «white box». HZA lyttet til kravet, men fikk inn et stort vindu mot togstasjonen.

– De ønsket et kompromissløst hvitt rom for visning av kunst. Vi klarte likevel å lure inn et vindu, som et viktig «hei» til byen, en innbydende gest mot folkestrømmen som kommer ut av stasjonen, sier Haugen.

– Hva har vært utfordrende med Nitja?

– Nitja er et resultat av en arkitektkonkurranse hvor ambisjonene var høye. Utfordringen var å bevare ambisjonen innenfor budsjett. I tillegg har kommunikasjon på byggeplass vært utfordrende, men sammen klarte vi etter hvert å samstemme visjon for tomten og forventninger. Gode prosjekter er som regel resultat av gode prosesser. Vi sitter alle igjen med et bygg vi er stolte av og følelsen av å ha rodd båten sammen. Det er særlig viktig for et offentlig bygg og ingen selvfølge at man skal få det til, sier Zohar.

Drømmeyrket

HZA ble stiftet i Oslo i 2007, etter at de to studerte sammen på NTNU i Trondheim. Kontoret jobber med klimavennlig byggeri, transformasjoner, landskap og kunstprosjekter i det offentlige rom. Som et statement på deres nettsider står det at kontoret deler oppfatningen at «arkitektur er i sin natur jordet og tegnet av og for mennesker».

Tankegangen bak filosofien, og retningen HZA har tatt, kommer delvis fra den israelsk-norske bakgrunnen, men også fra en forståelse av at arkitektur er noe mer enn bare byggene. Det handler også om at de to har en annen bakgrunn: Mens Zohar jobbet som håndverker før han begynte på NTNU, tok Haugen kunstutdannelse etter arkitektskolen.

– Jeg begynte på kunststudier fordi jeg ikke var ferdig med egne prosesser. Kanskje var jeg litt redd for å begynne arbeidslivet? Det er jeg glad for. Kunstneriske prosesser er fravær av kontroll. Det er en viktig øvelse, da kontroll på alle nivåer er dominerende i vårt samfunn, og det å være ute av kontroll får alltid en diagnose. Kunsten har lært meg å glede meg over prosesser der sluttresultatet er ukjent, at uforutsigbare ting skjer, og at prosjektene ikke trenger å følge en funksjonell linje. Kunst er å miste kontroll, mens arkitektur er å vinne kontrollen tilbake igjen.

– Hvordan preger kunsten deg som arkitekt?

– Kunstneriske prosesser er øvelser i å omfavne tvil og å jobbe intuitivt mer enn rasjonelt.

At arkitektyrket er mer enn bare ett yrke, er også sentralt for Zohar.

– Jeg har en viss tid her på jorda, og den tiden vil jeg bruke på en interessant måte. Jeg har fått noen verktøy gjennom faget, og den verktøykassen tar jeg med meg for å gjøre verden litt bedre.

– Blir det gøyere som arkitekter med en slik inngang?

– Absolutt. Jeg er lykkelig som arkitekt. Du gjør ting bedre i ulike skaler – bedre plasser, boliger, byer og tettsteder. Det er et ja-yrke, et drømmeyrke, sier Haugen.

Hopper i snekkerbukse

Zohar vokste opp i den israelske landsbyen Hofit ved middelhavskysten. Som på bygda i Norge, var det vanlig at man gjorde alt selv.

– Vi sveiset og snekret, og jeg og brødrene mine hadde eget motorsykkelverksted der vi mekket, forteller han.

Derfra gikk det til å snekre hus og til å jobbe som smed. Da han kom til Norge, noen år etter militærtjeneste, skulle han egentlig utdanne seg til smed i Trondheim. Det ble gjenforening med Marit, som han kjente fra barndommen i Israel. Plutselig ble ett års smedutdannelse byttet ut med fem års arkitektstudier.

– Det ble ikke noe smedutdannelse, ler Zohar.

– Ambolten ble byttet ut med blyant og dame.

Han er imidlertid takknemlig for reisen han hadde før han ble arkitekt.

– Som selvlært håndverker får du god selvtillit på de tingene som ligger på kanten av faget. Du tar diskusjonen med håndverkerne på deres banehalvdel. Du møter dem i detaljer og tegner med dem. Det skaper tillit og gjensidig respekt som er så viktig på byggeplass.

I flere av prosjektene har de deltatt aktivt med snekring og sveising. Blant annet har de selv bygget Bålhytten i Trondheim og sitt eget loft på Torshov. Haugen mener det ligger en egenverdi i denne tilnærmingen.

– Hvor tung er en finerplate? Hvor mye må du svette for å spikre himlingsplater, og hvor vanskelig er det å gjøre høvleknivene skarpe? Sånne ting er det fint å finne ut av før man tegner bygg.

Dessuten er det gode øvelser på hva som er byggbart, sier hun.

For Zohar handler det om det han kaller «å diffusere grensesnitt» i yrket.

– Av og til må jeg bare hoppe i snekkerbukse og bli med håndverkerne.

Massivtre i Tel Aviv

Zohar er hel-israelsk, mens Haugen har israelsk mor. De har alltid prøvd å opprettholde et bånd til Israel, og på et vis har korona forsterket det båndet.

I Israel jobber de med undervisning, som rådgivere for myndighetenes nye klimaforskrifter og flere nye prosjekter. I tillegg jobber de med et pilotprosjekt i Tel Aviv. Prosjektet har røtter tilbake til 2017 og Doga-/Innovasjon Norge-initiativet «Arkitektur ut i verden», der målet var å øke eksport av norsk kompetanse til utlandet.

– Vi valgte Midtøsten med Israel som «case study». Målet er å undersøke gjennomførbarheten av bruken av massivtre som bygningselement i et varmt land. Israel er interessant i denne sammenhengen, da landet har høy befolkningsvekst og lite tilgjengelig areal igjen. Massivtre er derfor et godt egnet materiale for fortetting på flate tak, som for eksempel i Tel Aviv, sier Zohar.

Et av pilotprosjektene hvor massivtre benyttes er et leilighetsbygg på en tomt ved stranden i Tel Aviv. Tomten ble etablert som det første jødiske nabolaget utenfor muren til byen Jaffa. Nabolaget heter Neve Tzedek og ble grunnlagt i 1887. Den opprinnelige eieren er en jemenittisk kvinne som flyttet til Tel Aviv på 1940-tallet. Tel Aviv ble grunnlagt i 1909 og dette var lenge et ikke–utbygd område.

– De første som kom, definerte tomtene ved å stå i midten og kaste stein. Der steinen landet var tomtegrensen, forteller Zohar.

Nå er det kvinnens nederlandske barnebarn som ønsker seg hus på tomten i Neve Tzedek.

– I utgangspunktet ønsket han seg en liten hytte på tomten, men med tanke på boligmangelen i Tel Aviv og at tomten er regulert til fire etasjer, måtte han spørre slekta. Og så begynner prosjektet og rulle med tre generasjoner fra tre land.

Plutselig ble typiske problemstillinger i Israel synlig, forklarer Zohar.

– Nå har vi etfireetasjes massivtrebygg med bestemoren fra Jemen i første etasje. I midten skal en askenasisk familie fra Europa bosette seg, mens nederlenderen er på toppen. Det er alltid en del ekstra lag i israelske arkitektur-prosjekter.

Dette gjenspeiler den generelle kompleksiteten i hele det israelske samfunnet.

– Her er det kompleksitet på alle nivåer: religiøst, politisk, økonomisk, geografisk og demografisk. Bland disse utfordringene på 20 000 kvadratkilometer med ni millioner mennesker, så har du smeltedigelen Israel.

Liten, fri og grønn

Også i Norge holder HZA på med å skubbe på grenser. I samarbeid med Obos Block Watne har de rettet klimablikket mot ferdighusbransjen. Blant 40 av de største ferdighusprodusentene har HZA så langt verken funnet bærekraftsmål, CO2-regnskap eller annet forsøk på klimatilpasning og bruk av sirkulære byggematerialer.

– Vårt prosjekt er å utvikle et klimavennlig, demonterbart, helsirkulært systemhus for fremtidens boligfelt. Ferdighusbransjen trenger å bli utfordret på klima og bærekraft, sier Haugen.

Hele tiden handler valg av prosjekter om å holde seg til den røde tråden – eventuelt grønne linjen. For få år siden stod kontoret overfor et klassisk valg for et lite arkitektkontor med to partnere og tre ansatte: Skulle de si ja til flere større prosjekter, som krevde større bemanning, eller skulle de forbli små?

– Vi valgte å forbli små, fordi det gir oss en større frihet til å velge de prosjektene vi kan stå inne for, og som er tro mot det vi tror på: sosial bærekraft og deling, klimavennlig byggeri og nyskaping, sier Haugen, som spesielt trekker frem utviklingen av nye produkter sammen med industrien.

– Dessuten er oppgaven i vår bransje å bygge bra med mindre – færre kvadratmeter til privat bruk og mindre CO2-utslipp. Festen er over. Vi er et lite internasjonalt kontor, og vi er veldig glad i piloter. Å snu hver stein etter nye materialer, finne nye komponenter og nye måter å produsere ting på, sier hun.

Kunstprosjektene i småskala, som hengekøyer i furutrevirke på Charlottenlund videregående i Trondheim og et fargerikt glassgjerde på Huseby skole, har også handlet om denne testingen. Selv om de kanskje ser tilforlatelige ut, har de handlet om noe større, som material- og produksjonsøvelser.

– Kunstprosjektene har vært primært myntet på barn og unge, men de har gitt oss mange åpenbaringer om for eksempel det å bygge med små budsjetter. Å gjøre mye av lite er en undervurdert øvelse i et land som drukner i velstand.

Kibbutzlærdommen

HZAs første prosjekt var «Trafoen» i deres egen bakgård på Torshov i Oslo. I den klassiske hagebyinspirerte bygården, tegnet av Harald Hals (1876–1959), ble et trafobygg omgjort til møteplass for 180 familier. Prosjektet blir omtalt som «Trafoen som ble grendehus» og huser i dag alt fra bursdagsfester og konfirmasjoner til bedriftsmøter, utstillinger og operakvelder.

– Vi var nyutdannete og ønsket å tilføre bygården vår en ekstra verdi. Siden har sosial bærekraft fulgt oss i flere skalaer. Mennesker er den drivende faktoren for arkitektur, enten vi vil det eller ikke. Nå har alle vært heldigitale i over ett år, men de sosiale mekanismene er de samme som i romertiden: Vi trenger tilhørighet, friksjon og identitet, sier Haugen.

Behovet for møteplasser er også synlig i de prisbelønte Furuset-boligene, hvor Haugen brukte sin egen erfaring som kibbutz-oppvokst norsk-israeler. Her står deling sentralt med 40 boenheter og nærmere 150 beboere.

– Egentlig er boligene på Furuset utformet som en israelsk kibbutz, med bebyggelse rundt og boligadkomster til et stort utendørs fellesrom. I kibbutzen lærte jeg at deling er viktig og sympatisk. Vi delte på sykler og biler, som ellers sto ubrukt. Vi spiste sammen i en stor spisesal, en sal som på kveldstid ble brukt til andre formål. Det å dele på uterom og for eksempel ha utendørs klasserom, er vanlig i en kibbutz.

Det var en uformell «slack» rundt hva man trenger å eie som menneske, og ved å dele hadde vi også mer, sier Haugen.

Pandemien har aktualisert disse kibbutz-lærdommene, mener hun.

– Nå må alle dele på den plassen de har – rom i huset – vi sitter i kott og soverom, og folk har delt boligen på kreative måter.

– Oss mot røkla

Det er ikke uvanlig i arkitektbransjen at arkitektpar velger å jobbe sammen, ei heller starte eget kontor. Likevel er det viktig å spørre til slutt om hvordan det er å blande ekteskap og familieliv med driften av et arkitektkontor. Blir det noen gang for mye arkitektur? Svaret følger egentlig den samme røde tråden som de har fulgt gjennom karrieren.

– Det er lite romantikk i å diskutere ståldetaljer på kveldstid, ler Haugen,

– Men det blir aldri kjedelig. Det er en oss-mot-røkla-følelse.

For Zohar blir livet mer meningsfullt av at han driver arkitektkontor med sin kone.

– Det er et privilegium å ha Marit som partner. Vi utfyller hverandre og det gjør det interessant både innenfor og utenfor arkitektkontoret. Vi er på jobb hele tiden, men vi er også utenfor jobb hele tiden. Uvanlig, utfordrende, men gøy.