Helene Gallis: En god nabo

– Et godt verktøy

Før hun kom tilbake til Norge og grunnla Nabolagshager i 2013, hadde hun bodd, studert kommunikasjon og bærekraft og jobbet en årrekke i utlandet, hovedsakelig i Spania men også i Australia, USA, Ecuador og Tyskland, hvor hun jobbet med bærekraft for aktører som FNs Miljøprogram (UNEP)/ Wuppertal Institute og Worldwatch Institute.

– Det har vært et artig kapittel. Da jeg fant ut at jeg ville jobbe med klima og bærekraft tenkte jeg at «da må jeg vel jobbe i FN, da», men der opplevde jeg fort å være en veldig liten fisk i en veldig stor bolle. Det føltes som jeg hadde veldig liten påvirkning på de faktiske utfordringene vi står i. Da jeg flytta tilbake til Oslo, ville jeg prøve å snu opp ned på det – å heller ha en stor påvirkning på et nabolag enn en mikroskopisk påvirkning på verden.

At metoden ble urbant landbruk, handler mer om en interesse for mennesker enn planter.

– Dyrkeprosjekter er et veldig godt verktøy for å starte en samtale. Skal vi finne de gode grønne løsningene, må vi snakke sammen. Urbant landbruk er påskuddet for å komme i prat og samle et nabolag, sier Gallis.

Radikale røster i Barcelona

Hun vokste opp på gård i Andebu i Vestfold, der de drev mest med skog.

– Min mors generasjon lærte alt mulig, men det ble ikke lært videre til meg. Men så skjedde det et skifte på 80-tallet hvor «enkle løsninger» tok over for mye praktisk kunnskap. Så jeg er ikke veldig praktisk av meg og har ikke spesielt grønne fingre. Jeg kan resonnere meg fram til at hvis en plante henger med hodet så er den kanskje tørst, men jeg skal ikke skryte på meg å være en dyrkeekspert, sier hun.

Interessen for miljø og bærekraft vokste seg sterk da hun bodde i Barcelona.

– Der var jeg omgitt av mye tydeligere radikale røster som snakket om hvordan det faktisk står til og hva vi må gjøre. Å ha bodd og jobbet utenlands har tydeliggjort hvor godt vi har det i Norge. Vi kommer til og med litt greit ut av klimaendringene, og vi har Oljefondet vi kan tære på. Folk flest er her til lands er mer eller mindre født med sølvskje og vi klarer ikke ta inn over oss hvor privilegerte vi er. Derfor er det veldig krevende å få folk til å ønske forandring, sier Gallis.

I Fragment ønsker hun å bruke internasjonalt nettverk og erfaring til å løfte blikket fra Norge og Oslo og samarbeide tettere med miljøer som gjennom forskning og praksis arbeider med stedsutvikling, bynatur og urban sosial bærekraft andre steder i Europa.

Bakgård med tomater

Gjennom Nabolagshager har Gallis vært involvert i mange urbane landbruksprosjekter og spilt en sentral rolle i fremveksten av bybønder i Oslo. Nabolagshagers pilot Tak for Maten var en av de første pilotene på taklandbruk i landet.

– Driften ble avviklet under korona, men jøye meg så gøy det var mens vi holdt på. Sju etasjer over travle Schweigaards gate, med urter, grønnsaker, bær - og høner!

– Er du et parsellhagemenneske selv?

– Nei, akkurat nå har jeg fem tomatplanter på balkongen. De skal få stå der og vokse seg litt større før jeg planter dem nede i bakgården så alle naboene kan nyte godt av dem, sier Gallis, som bor i en bygård på Grünerløkka.

Hun anslår at hun som arrangør har lusket i bakgrunnen på over 200 nybegynnerkurs i urban dyrking, så noe grunnleggende kunnskap har hun plukket opp underveis. I 2015 utga hun boka «Dyrk byen!», Norges første bokutgivelse om urbane landbruksprosjekter.

– Da besøkte jeg over 50 dyrkeprosjekter i Oslo, København og Stockholm for å vise fram en del av mulighetene urbant landbruk gir. Dyrking er et verktøy for å møtes og skape noe grønt sammen. Jeg møter av og til folk nå som har truffet meg i dyrkerelaterte sammenhenger tidligere og forteller at de har vært på foredrag og tatt med seg denne inspirasjonen når de etter hvert har startet egne prosjekter eller bedrifter. Det er veldig artig at det er mange av prosjektene som lever videre i dag.

Et av dem er Bøler sukkerkokeri, hvor Silje Linder-Finstad lager konfekt og smågodt med ville vekster som hun høster i Oslo.

– Det er et fantastisk prosjekt, hvor alt er småskala håndlaget og lokalt –  syriner fra Ingierstrand, granskudd fra Bøler, solbær fra Økern. Det er byens ressurser tolket på en helt annen måte.

Framtidens arbeidsplasser

Det fine med dyrkeprosjekter er at de kan gjør et nabolag bedre på mange forskjellige måter, påpeker Gallis.

– De kan være en pedagogisk arena, eller ha en rent estetisk funksjon. Det kan være en foodie som vil dyrke mat for å utforske andre smaker, folk som vil starte eget foretak eller som bare har stor interesse for miljø og økologi. Det er en helt underforstått del av denne nye dyrkingen, at man putter jo ikke gift i det man skal spise. Dyrkingen kobler seg også direkte på Fragments arbeid med den produktive byen, hvor reparasjon, praktisk kunnskap og lokale produkter står sentralt.

For Gallis er framtidens arbeidsplasser en av de mest interessante puslespillbitene å utforske.

 – Jeg er veldig opptatt av at i framtiden må alle jobber være grønne. Alle arbeidsplasser må reparere mer enn de ødelegger. Og det betyr at framtidens arbeidsmarked vil se veldig annerledes ut enn de gjør i dag. Det er to tredjedeler av befolkingen som ikke har høyere utdannelse, som ikke blir solcelleingeniører. Hvordan kan vi alle – uansett hva man jobber med – være med på det grønne skiftet?

Med en samlet arbeidskraft i Norge på to og en halv million arbeidsplasser, betyr det at vi må skape et mangfold av nye grønne jobber.

– Da vil det kanskje være en viktig og verdsatt oppgave å jobbe som nabolagskompostør, for eksempel. Gjennom Nabolagshager har vi hatt flere hundre ungdommer i arbeid med å være stedsutviklere, arrangører, dyrkere, kompostører og forskere. Om bare én av de ungdommene starter et artig, grønt foretak, så er det en kjempeseier. Det er kanskje den viktigste samtalen jeg har vært med å starte – men den er bare så vidt igangsatt, vi har en lang vei igjen før vi kommer i mål.

– Hva slags tidshorisont jobber du med?

– Hvis vi tar utgangspunkt i forskerne så har vi et tidsvindu på maksimalt 10–20 år, som vi må bruke til å eksperimentere mest mulig. Det må være lav terskel for å prøve seg fram. Og det er litt vanskelig i Norge fordi status quo er så behagelig. Men hvis man ikke starter, oppnår man ingenting, sier hun.

– Ikke bare et byfenomen

Norge har en av verdens laveste selvforsyningsgrader. Den estimeres til cirka 40 prosent av Norges bondelag. I det urbane småskala landbruket er det nærmest en selvfølge å dyrke uten sprøytemidler og kunstgjødsel, men i norsk landbruk som helhet er bonden under sterkt økonomisk press. Det gjøres lite i norsk politikk for å øke matproduksjonen og tilrettelegge for grønne arbeidsplasser i sektoren.

– Hvordan unngår man at det urbane landbruket bidrar til gapet mellom by og land?

– Det finne sterke konfliktlinjer der, det er helt sikkert. Men det vi kaller urbant landbruk er ikke bare et byfenomen. Mangelen på grunnleggende forståelse for hvordan naturen henger sammen, og hvor maten kommer fra, er ganske generell. Å vokse opp i et boligfelt i distrikts-Norge gir ikke automatisk mer praktisk kunnskap enn om man vokser opp i en leilighet midt i byen. Det er spennende at urbant landbruk, nærmiljøhager og dyrkeprosjekter nå dukker opp over hele landet. Bondens viktigste allierte er forbrukere som har forstått hvor mye jobb som ligger bak maten vi kjøper på butikken. At flere dyrker selv, bidrar til dette.

Hele Norge dyrker

Gallis og Eriksen jobber med en bok om det nye småskala landbruket med eksempler fra rundt omkring i landet. Mange kommuner trenger verktøy for å kunne for eksempel etablere en skolehage eller en nærmiljøhage som kan brukes i integreringsarbeid.

– I Drangedal har de brukt Bygdetunet, en samling historiske bygninger, til å etablere et dyrkeprosjekt. Slike museale prosjekter kan absolutt ha kjøkkenhager, det hører jo sammen med historien. Bygdehagen i Drangedal har blitt en positiv møteplass for innbyggere og flyktninger. På den måten ser man bakover, men også fremover, og kjøkkenhagen og dyrkningen blir en viktig del av lokalsamfunnet, forteller Gallis.

Lenger nord i Telemark har de etablert Seljord Hage, en besøkshage drevet etter permakulturprinsipper, som er åpen for alle og det holdes kurs i anlegging og dyrking av kjøkkenhager. Gallis trekker også fram andelslandbruk på Røst, små, grønne bedrifter i og rundt Bodø og ysteri midt i Stavanger sentrum.

– Det er mange småbedrifter som dukker opp. Og på kommunenivå kan dette være et verktøy for å løse oppgaver knyttet til folkehelse, integrering, skole og oppvekst.

Det overordnede målet? For Gallis er ønsket å skape gode liv.

– Det skal være så hyggelig å bo der du bor at det ikke føles som et behov å dra på en oval weekend til New York. Hvis du kjenner naboene dine og kjenner på et fellesskap som er større og viktigere enn deg, så vil du heller være der. Det skal ikke føles som et offer å fly mindre. På et abstrakt nivå handler det også om å ta tiden tilbake. Når du dyrker, for eksempel, tar ting tid. Det finnes ingen snarveier. Det er en fin motvekt til jobbstress på kontoret og ellers i livet, sier hun.

- Å sitte i bakgården en solvarm ettermiddag sammen med gode naboer, skravle, høre lyden av barnelek, humlesurr og trikken som suser forbi utenfor, mens vi smaker på cherrytomatene som vi sammen har vannet og passet på – det er toppen av sommerlykke for meg, avslutter hun.