Jan Gehl: Et liv mellom husene

Det er bare et drøyt halvår siden Gehl sist var i byen, under Oslo arkitekturtriennale, men nå har de invitert ham igjen, til seminar om «The Street and the Neighbourhood», og det føles nok en gang som en begivenhet. 

– Jeg tror ikke det er en tilfeldighet at Christian Pagh og triennalen har begynt å snakke om nabolaget og gaten igjen de siste årene. Pendelen har svingt tilbake. På 1970-tallet var det mye fellesbyggeri, man gikk uten BH og var nakne på stranden. Så kom 1980-, 90- og 00-tallet, da folk sa, bare jeg får min egen leilighet så er jeg fornøyd, så lenge jeg har et stort speil på badet hvor jeg kan se hvor deilig jeg er. Så lenge man hadde en balkong å drikke champagne på, så trengte man ikke gå ut, sier Gehl.

Hotellbyggeri

Men nå er vi over i en ny tid. En tid som kanskje, til en viss grad, er formet av Gehls idealer for bylivet og hvordan mennesker bor. 

Gehls Livet mellem husene ble utgitt på dansk i 1971, og er siden blitt oversatt til 30 språk.

I dag ser han to tydelige tendenser i hvordan det bygges.

– Det ene kaller jeg hotellbyggeri, hvor man kan sove om natten og se ut av vinduet, men når du går ut av døren er det ingenting å rope hurra for. Den andre tendensen er bebyggelsen hvor man har laget rom mellom husene hvor man kan gå eller sitte, og som kanskje kan kalles nabolag. 

Boligutviklerne liker best å lage hotellene, påpeker Gehl:

– De sier at det er dette folk vil ha. Men så kan man si, det er jo ikke annet å få? Man må ta det enten man liker det eller ei.

Heldigvis ser det ut til at stadig flere utviklere begynner å se at man bør tilsette flere kvaliteter, mener Gehl.

– Husstandene blir mindre og mindre, det blir flere og flere eldre, og mer ensomhet i samfunnet. Det er reelle ting som gjør at det blir et marked for en større grad av fellesskap. I Danmark har 70 000 eldre skrevet seg opp for å bo i bofellesskap for eldre. Det tilsvarer to store provinsbyer i Danmark. Det er mange som vil kvitte seg med eneboligen, og som gjerne vil slippe å pleie sin egen hage.

– Jeg tror det egoistiske boligmønsteret vi har sett i en lang periode nå er i ferd med å svinge.

Himmelen kan vente

– Et trekk ved denne perioden er kanskje også at det er utviklerne som har drevet utviklingen: Store, høye hotellaktige boligbygg har gjort at de har kunnet tjene mer penger. Da kan man spørre: Er det bare behovene som endrer seg, eller kan arkitekter og planleggere med andre idealer enn utviklerne selv prøve å påvirke utviklingen?

– Det kan de i høy grad. Boligmarkedet har vært veldig preget av utviklerne, som alltid er 20 år bak. De spør eiendomsmeglerne, fikk dere solgt det vi bygde sist, ok, da bygger vi mer av det. Det er ikke noe vanskelig å bygge sånn at folk blir isolert. Men hvis man har noen ambisjoner om at barn skal ha noen å leke med, og eldre noe liv å se på, så må man gjøre noe mer. Jeg er selv blitt gammel, og tenker at himmelen kan vente til senere. Jeg vil gjerne ha noe liv å se på.

Når Gehl studerer danske kommuners planer i dag, finner han ofte igjen spor etter egne tanker.

– De skriver typisk at de vil ha liv mellom husene. Både på politisk nivå og blant byplanleggere og arkitekter, er det en hel del nye ideer ute og går. I Danmark har det alltid vært de sosiale boligselskapene som har eksperimentert, mens utviklerne har gjentatt. Alle flaggskipene i dansk byggeri er sosiale byggerier, ikke ett eneste er privat.

Høyhus: Den dovne arkitekts løsning

– I Norge har vi i år hatt en stor debatt om byutvikling, med utgangspunkt i samfunnsgeografen Alf Jørgen Schnells bok På sporet av den tapte framtid. Her kritiserer han den nyliberale byutviklingen, litt på samme måte som du kritiserer modernismen: Den skaper et monotont, kjedelig og trist byliv. Schnell mener vi trenger en sterkere offentlig styring, som kan legge mer til rette for sosialt liv, og mer mangfoldig byliv. Det han vil gjenreise er de sosiale ambisjonene i modernismen.

– Ja, i den tidlige modernismen, var det stort sosialt engasjement. Senere ble det bare en steril form man plasserte ting inn i. Den tidlige modernismen er interessant. Det er også interessant å se hvordan det ble overtatt av bolignød, hvor man gikk fra å tenke kvalitet til å tenke kvantitet.

– Og sånn fortsetter det i dag i Oslo: vi trenger flere boliger, så vi må bygge høyt og tett, sies det.

– I Danmark er det slik at når du har en tomt, så kan du bygge så og så mange kvadratmeter på den. Du kan bygge høyt eller lavt, men antallet kvadratmeter er det samme. Jeg vet ikke om det er annerledes i Norge, om du kan få flere kvadratmeter om du bygger høyt. Men det krever dyktigere arkitekter for å bygge lavt. Høyhus er den dovne arkitekts svar på tetthet.

– I Oslo velger man nå ut enkelte områder, rundt knutepunkter, der utnyttelsesgraden settes opp og man kan bygge høyere.

– Det er jo interessant hva motivet er. Er det for å få flere boliger, flere kvadratmeter? Kvadratmeter kan du jo selge. Vet du hva det beste argumentet mot høyhus er? Du ser dem hele livet, og du kan aldri bli fri. Hver gang du løfter blikket, så er det der. Et lavt, anonymt byhus ser man nesten aldri, det kan godt være stygt. Det er mye høyere krav arkitektonisk til et høyt hus.

I sin bok Byer for mennesker har Gehl gjort studier der han undersøker hva folk faktisk opplever når de går opp i høyhus.

– Da fant vi ut at etter femte etasje mister du kontakt med jorden og blir en del av luftfarten. Da er det måker, skyer og SAS du er i kontakt med, ikke byen. Fem-seks etasjer er en interessant høyde. Da er du fortsatt i byen. Paris har en høy bebyggelsestetthet, der bor det mange mennesker, men det er kun syv etasjer. Barcelona også, seks-syv etasjer. I Melbourne vil de doble antall innbyggere, fra tre til seks millioner, og har funnet ut at ved å bygge seks etasjer langs trikkene ut til forstedene, så får man plass, og samtidig bedre offentlig transport. Det er jo en spennende tanke. 

Copenhagenizing

– Har arkitekter og planleggere blitt flinkere til å tegne for livet mellom husene, siden du skrev den boka, i stedet for å bare tegne estetiske objekter, som du skrev om?

– Ja, det syns jeg bestemt. Den har vært ute i 50 år nå. De første 40 årene kom den ut i 15 land, og de siste 10 årene har den kommet i nye 15 land. Nå kommer den også på fransk, Det er ingen tvil om at de tanker om mennesker i byer, og hensynet til mennesker i byer, de står veldig sterkt globalt. Jeg har jo hatt et firma, nå er jeg pensjonert, men vi har jo laget byplaner for New York, Moskva, Sydney, over hele verden. Copenhagenizing, kaller de det, København har en av de første byene som lagde gågater og bedre vilkår for gående og syklister. Ingen tvil om at det er blitt utbredt.

Det er fint å bli så gammel at man kan begynne å få medaljer, ler Gehl.

– Det er veldig vanskelig å argumentere mot at man skal ta hensyn til mennesker i byplanlegging. problemet var at man ikke visste hvordan man skulle gjør det, og det var ingen som helt hadde sett på det. De som hadde oversikt var trafikkingeniørene, de telte og hadde perfekt statistikk over hvor mange biler som kjørte og kunne lage prognoser og så videre. Men etter at vi begynte i København å få laget tall på bylivet, så kunne politikerne plutselig se på tallene, og si til seg selv: er det trafikkingeniøren vi skal høre på, eller kikke på dette med mennesker? 

Observering og notering

– Du snakker mye om dette å telle, og observere menneskelivet, og hvor stor betydning det har for en arkitekt. Hvorfor er det så viktig?

– Nå når jeg er blitt gammel, er det mange som spør om mine arbeidsmetoder. Det som er karakteristisk for min metode, er at jeg er arkitekt. Som forsker er jeg autodidakt, jeg har ikke lært å forske. Når jeg ser på mitt arbeid som forsker, så har jeg brukt en god gammel arkitektmetode, nemlig oppmåling. Hvis du skal restaurere et gammelt hus, så måler du det først,du  iakttar, ser hvordan det står til med huset. Stikker en kniv inn og ser om det er råttent. Vi observerer og noterer og sørger for å systematisere våre data. 

Oppmåling er en viktig arkitekttradisjon, påpeker Gehl, som i sine yngre dager reiste rundt og målte opp både på Grønland og i Delfi. 

– Så brukte jeg resten av livet på å oppmåle mennesker, ved å telle og iaktta. Folk spør meg, hvorfor spør du ikke heller folk? Men det er det jo sosiologene eller antropologene som kan, det er jeg ikke utdannet til. Jeg kan observere og notere. Dessuten får man ofte vite mer av å observere enn å spørre.