Janne Wilberg: Antikvaren takker av

Fra markør til aktør

På tidspunktet for intervjuet er det akkurat fjorten dager til hun går av. Nå er det avskjedsrunder hos ulike samarbeidspartnere som gjelder - derav blomstene i armkroken fra Forsvarsbygg. Det er et forandret embete Wilberg nå forlater, forteller hun.

– Vi jobber på en helt annen måte enn før. Dette handler blant annet om krav om mer dialogbaserte behandlingsløp i plan- og bygningsloven, men også om en ny bevissthet i etaten. Før vendte vi tommelen ned eller opp for ferdig innsendte saker, nå drar vi ut, ser på ting sammen med folk og jobber tidlig i prosess. Samtidig er vi mye mer påkoblet det som skjer, og da Norges Geografiske Oppmåling fra 1877 ble solgt til private, presset vi oss inn i salgsprosessen slik at nye eier skulle få en realistisk forventing til utviklingspotensialet. Dette gir forutsigbarhet for eier og bidrar til gode prosesser. 

«Tidlig og tydelig» er ikke bare et slagord for etaten, men noe Byantikvaren lever etter hele tiden, forklarer hun. Hun mener at for mange utbyggere er for raske på labben med å tenke høyt med arkitektene.

– Har du hatt en åpen arkitektkonkurranse uten rammer, har du fort tapt millioner av kroner på en uklok prosess, i stedet for å sette deg ned med oss først og høre hva som er viktig for antikvarene på denne tomten. I stedet for ubegrensete mulighetsstudier liker vi heller å snakke om egnethetstudier – da kan du få bedre prosesser hvor alle aktørene er gladere på jobb. 

Berømmer arkitektstudentene 

Under Wilberg i sjefsstolen har hun også vært med på å ta kulturminnevernet et litt annet sted. De er strenge på en rekke ting, men også mer løsningsorienterte enn tidligere. 

– I tilfellet Sommerro (hotell eid av Petter Stordalen journ. anm.) for eksempel mener nok flere at vi var for liberale ved å tillate byggingen av rondellen på taket. Men de skal vite at vi fikk til mange andre ting ved det prosjektet, som har gjennomgått en omfattende restaurering. Det er en grunn til at Petter Stordalen kalte meg «den dyreste dama han hadde vært borti», ler Wilberg. 

– Ved å være aktør på den måten risikerer vi mer, men dette er så flotte bygninger at det er svært meningsfullt å få være med å på å gi dem ny bruk.

– Hvordan er samarbeidet med arkitektene og hva kan bli bedre? 

– Vi har hatt et veldig bra samarbeid, men det er alltid avhengig av arkitektenes kunnskap, interesser og kvalitet. Vi blir veldig glad når det kommer en arkitekt inn døren som vi vet leverer. Hvis det for eksempel er arkitektene for Sentralen i Kvadraturen (Atelier Oslo/Kima journ. anm.) vet vi at vi ikke trenger å etablere en god samarbeidsform, for den er der allerede. 

Hun er derfor utrolig glad for at det nå kommer en ny generasjon unge arkitekter som har bevaring som grunntanke fra utdannelsen. 

– Byantikvarens bevaringsperspektiv har jo vært en innertier for det grønne skiftet hele tiden, men jeg synes det er fantastisk spennende å se at dagens arkitektstudenter har et helt annet blikk for at de skal agere i den allerede bygde byen. Det perspektivet mangler mange arkitekter på 40 år og oppover. 

– Hva er potensialet for dette samarbeidet mellom arkitekter og antikvariske myndigheter? 

– Det handler om at vi har, og bør bygge videre på, en felles forståelse for kvalitet. Det å komme til en felles oppfatning om hva som er hovedkvalitetene ved et bygg, i et område eller en by, er noe vi kan stå sammen om. 

Bredere vern av bygg

Når Wilberg får spørsmål om hva som har preget de tolv årene hennes som byantikvar er det først og fremst mangfoldet i alt hun har fått være med på. 

– Vi har gjennom arkeologiske undersøkelser har vist at Oslos befolkningshistorie er 6000 år eldre enn vi før antok, og nylig førte vi forretningspassasjen på Grønland T-banestasjon inn på vår gule liste. Dette viser noe av mangfoldet i det vi holder på med. 

Utvalget kulturminner har også forandret seg. Hun hadde selv sjefer, som prosjektansatt hos Riksantikvaren, som fnøs da Norge på 1990-tallet sluttet seg til Europarådets anbefaling om å ta vare på arkitektur fra det 20. århundre. 

– De synes gjenreisningsarkitektur fra Nord-Norge og blokkene i Groruddalen var helt uinteressante å bevare. Men de måtte etterhvert «spise hatten sin». Hvis vi ikke tar denne typen bygningsarv på alvor, tar vi ikke på alvor de fysiske sporene etter hele befolkningen. Det handler hele tiden om å utvide perspektivet. Vi skal ha med oss det som er bra fra alle perioder. 

– Et leserinnlegg i Arkitektnytt nylig mente arkitekt Bengt Espen Knutsen at Byantikvaren ikke hadde god nok oversikt over hus som burde vernes på grunn av arkitektonisk kvalitet – da spesielt boliger. Gjør dere nok for å verne kvalitetsarkitektur? 

– Knutsen har helt rett i at vi ikke har kartlagt hele ytre by ennå. Det kommer av at vi er en liten etat som har begrensete ressurser til annet enn saksbehandling. Men jeg kan glede ham med at vi har gjort en gjennomgang av hele byen for å finne fredningsobjekter og også fra etterkrigstidens massebyggeri. En stor del av dette er boliger hvor nettopp arkitektonisk kvalitet er en viktig del av begrunnelsen. Det var også jeg som tipset Riksantikvaren om at Selmer-parets villa burde fredes. 

Glemmer ikke Y-blokka

Hennes største tap som byantikvar er ikke overraskende rivingen av Y-blokka. At den lange prosessen til slutt endte med riving av Erling Viksjøs regjeringsbygning gjør fortsatt vondt for Wilberg. 

– Det er ikke rart at det går dårlig med Arbeiderpartiet når de klarte å rive monumentet over seg selv og velferdsstatens fremvekst. Rivingen var feil hele tiden og hvis man ser på prosessen var det en motvilje tidlig til å utrede en bevaring. Ministeren som avgjorde dette første gang, Rigmor Aaserud (Ap), hadde begrenset peiling på visuelle kvaliteter. Hun var sikkert god på mange ting, men kunne ingenting om arkitektur. Det er et tankekors når de som skal bestemme over byenes utvikling, ikke har visuell kompetanse. 

– Kunne du som byantikvar gjort noe annerledes? 

– Vi prøvde jo alle sammen. Det var egentlig en fantastisk enighet blant Oslos kommunale etater. Alle var mot riving, til og med brannvesenet! Og hadde jeg vært avgått byantikvar da hadde jeg lenket meg sammen med tidligere byplansjef Ellen de Vibe, som ble sendt på glattcelle. Vi lurer nå på om vi skal finne noen felles prosjekter å lenke oss fast for. 

Gleder seg til fri tale

Intervjuet med den snart avgåtte byantikvaren er straks over. Tiden som pensjonist skal ikke bli hviletid lover hun. Det første hun skal gjøre er å opprette et eget foretak og gleder seg til å gi rådgivingstjenester til utbyggere i tidligfase. 

– Jeg skal ikke være alternativ antikvarisk kompetanse for saker som skal sendes til byantikvaren, men hvis noen lurer på om de skal kjøpe et kvartal, eller har kjøpt et kvartal, kan jeg bidra med motforestillinger til planer og bidra til realisme i planleggingen. 

På vet til fotografering i nabobygningen, Oslo kommunale Kvinneklinikk i Josefines gate 30, som i dag er omgjort til leilighetshotell med blant annet hjelp fra Byantikvaren, er Wilberg tydelig på at hun nettopp gleder seg til å snakke helt fritt om byens utvikling. 

– Siden jeg ennå har noen uker igjen av embetet skal jeg ikke si for mye, men det blir fint å kunne si akkurat hva jeg mener om høyhus og nye museumsbygg. Jeg liker det nye Nasjonalmuseet altså!