Joar Nango: Et samisk univers i Venezia

Landskapssensitiv arkitektur

Mens han viser Arkitektur rundt i utstillingen som er stappfull av både ting og besøkende, avbrytes han konstant: av norske ambassadører i Roma, av Volkswagen-representanter på sponsorbesøk, og av andre urfolksarkitekter og samarbeidspartnere.

Sistnevnte er det flere av på biennalen, og Nango har god kontakt med de fleste av dem. Han er ikke her (bare) for å sole seg i glansen, men for å knytte kontakter innen sitt fagfelt, og bygge videre på Girjegumpi-prosjektet. 

Både de canadiske og brasilianske paviljongene har også urfolkstematikk, og Nango både utveksler erfaringer og samarbeider med begge. I forbindelse med utstillingen skal det også arrangeres flere seminarer, blant annet et om bygging av urfolksarkiver.

– Det handler om hvordan vi kan skape nye, autonome fortellinger om våre historier, og hvordan arkiver kan være en slags metodologiske verktøy i dekolonialiseringsprosessen, forteller Nango.

Et annet seminar dreier seg om prosjektet Huksenvieru sátnegirji – Samisk arkitekturordbok, som skjer i samarbeid med språkforskere ved Universitetet i Tromsø. Den samiske forståelsen av arkitektur dreier seg om mye mer enn bare bygninger, forteller han.

– Det er mange begreper i det samiske språket som er viktige for en landskapssensitiv måte å forstå arkitektur på. Derfor lager vi en ordbok, en terminologibank.

Sannhet og forsoning

Et par uker senere, dagen før dette intervjuet trykkes, legger den Stortings-oppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om fornorskningspolitikken og urett begått overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Et velmenende initiativ Nango ønsker velkommen. 

– Det er jo sterkt inspirert av liknende prosesser som har vært gjort i Sør-Afrika og Canada, så jeg syns det er på sin plass at Norge som det første nordiske landet bretter opp ermene og tar tak i sin egen kolonialistiske historie mot oss samer. 

– Samtidig står hele prosjektet i fare for å fremstå som hyklersk, siden den samme staten som initierer til forsoning samtidig på sin 600. dag i dag trosser høyesterettsavgjørelsen som ulovliggjør landskapsinngrepene på Fosen og beskriver dem som brudd på menneskerettighetene. Det gjør at all prat om sannhet og forsoning står i fare for å renne ut til å bli slags parodisk suppe, sier han.

Naboklager

Tilbake i Venezia: Når man befinner seg i det maksimalistiske virvaret av tekstiler, filmer, bøker og trekonstruksjoner bygget av Nango og hans mange samarbeidspartnere, er det lett å tolke dette som et lett kaotisk prosjekt.

Men man skal ikke snakke lenge med Nango før man skjønner at det er orden i rotet, og at han egentlig jobber svært målrettet.

– Når man stiller ut i Venezia er det mye lettere å få de store institusjonene med på kjøret. Jeg tror disse prosjektene vil bli veldig genererende for Girjegumpi-prosjektet.

For ordens skyld: Joar Nango er utdannet arkitekt fra NTNU, og grunnla for ti år siden Fellesskapsprosjektet å fortette byen (FFB) sammen med arkitektkollegene Håvard Arnhoff og Eystein Talleraas, som han omtaler som «sitt Beatles-prosjekt», før han gikk solo. 

De siste årene har han særlig vært opptatt med den omreisende utstillingen Girjegumpi, som tar utgangspunkt i en gumpi, en liten, mobil hytte på meier, fylt med girji, bøker. Kjernen i prosjektet er altså et omreisende bibliotek med bøker om samisk arkitektur – som har vokst til et overflødighetshorn av kunsthåndverk, gjenbrukte materialer, fotografier, malerier, filmer og mye mer.

Størst mulig stokker

Nå høster den sindige moldenseren mye skryt i Venezia. Litt kjeft får han også – fra den danske nabopaviljongen, som syns det har blitt mye rot med barking og bygging av nyfelt tømmer i forkant av åpningen.

– Vi har med vilje tatt med oss størst mulige stokker inn her, sier Nango, og viser til en trapp bygget av et sedertre som stod rett utenfor paviljongen. Det skulle felles, og da spurte vi, kan vi få det? 

Treet er blitt til en njalla-trapp, som tilhører et tradisjonelt samisk stabbur, bare at denne er mer horisontal. Den er økset ut av Tobias Aputsiaq Prytz, tømrer og samarbeidspartner.

– Jeg prøver å jobbe med taktilitet og direkte avlesning, og å plassere mennesker inn i en tematikk, gjennom estetikk, i stedet for representasjon av tematikk. Vi trenger arkitekturdiskusjoner som plasserer oss i kompleksiteten i det vi snakker om, der tematikken og estetikken henger sammen, forteller Nango.

De tre, ikoniske og levende trærne i Fehn-paviljongen får en helt annen rolle når de er omringet av så mange andre, inntil nylig levende trær. I tillegg til trappetreet er det også bøketrær fra fastlandet, som er blitt til en gamme som fungerer som kino, hvor man kan se Nangos post-kapitalistiske arkitektur-tv-serie, et prosjekt som sprang ut av mangelen på sosiale sammenkomster under pandemien.

Et helt univers

En del av sedertreet har også blitt bunnelementet til det Nango omtaler som hjertet i utstillingen: Et bord, laget av en skiferplate fra det opprinnelige gulvet i paviljongen, som har fått sydd et trekk av håndgarva reinskinn, sydd av den samiske kunsthåndverkeren Katarina Spik Skum.

– Vi fant steinen på baksiden her, den lå gjemt under noe jord. Så vi dro den fram, vasket den og så har den fått dette trekket. Den er et uttrykk for mye av den metodologien vi jobber med arkitektur med: å lytte til hva som finnes der, la omgivelsene være med i utformingen og skape gjennom å være på stedet. Skinnet som rammer inn steinen, det blir som et helt univers, forteller Nango engasjert.

Han presiserer flere ganger at dette er et samarbeidsprosjekt, og han lovpriser stadig vekk håndverkerne han har fått hjelp av, blant annet båtbyggeren Arne-Terje Sæther («en legende i båtbyggermiljøet»). 

– Man må være veldig trygg i sin håndverksutførelse for å tørre å gjøre dette. Det handler om å sette sammen et team med folk som tar improvisasjonsutfordringen på strak arm.

Anti-kapitalistisk kløkt

Mye av utstillingen er kortreist og funnet på stedet, og mye er gjenbruk fra fjorårets biennaleutstillinger. De medbrakte materialene er først og fremst dyrebare tekstiler og bøker.

– For meg er det en nomadisk arkitekturmetode, å ta med seg det fargerike, vakre og lette, og så finner man resten på stedet, sier Nango, og viser til både venezianske bricola (trestokker som står i vannet) og paller fra havna.

Det handler om improvisasjonskompetanse – eller med et godt, norsk ord: kløkt.

– Det å jobbe og designe kløktig og oppfinnsomt på stedet, det er typisk for samiske miljøer. Det er også en anti-konsumeristisk måte å jobbe på som jeg syns er viktig. Arkitekter er jo oppspist av den globaliserte kapitalismen og dens systemer. Det vi prøver å gjøre er å løfte bevisstheten om en annen, plass-sensitiv måte å jobbe på, og bruke det samiske for å skape en vei inn i den samtalen. Jeg føler meg egentlig ikke som en urfolksaktivist, men som en arkitekt og designer, sier Nango.

Et rom med flest mulig

Å bruke tiden og plassen på å kritisere det nasjonalstatsbaserte biennale-formatet er han ikke interessert i.

– Dette er jo Eurovision for kunst og arkitektur, og det er delt inn på en klossete og uinteressant måte. Men samtidig er det en visningsplattform som gir deg mulighet til å nå langt ut. Så jeg har valgt å hoppe litt bukk over den diskusjonen. Jeg kom ikke hit for å endre Venezia-biennalen.

I stedet har han tatt med Girjegumpi på campingtur, før de drar hjem til Sapmi, hvor den hører hjemme. 

– Og så bruker vi anledningen til å starte samtaler, og bygge videre på samtaler med mer diversitet, ulike perspektiver, i et rom hvor flest mulig deltar.