Kima: Kimaendringer

Unge og naive

Samtidig var det den nye, unge gjengen som styrte prosjektene etter beste evne, og tok seg av all prosjektering, alle møter og tegninger.

– Vi var nok såpass unge og naive, og hadde tro på oss selv. Vi visste ikke helt hva vi gikk til, men vi var veldig arbeidsomme, sier Dietrichson.

Ærefrykten kjente de imidlertid på.

– Det var definitivt en fallhøyde, sier Bøksle ettertrykkelig.

Utenfra var presset stort.

– Det var nok mange som lurte på hvordan dette skulle gå. Men vi satt skjermet der oppi det huset og hadde Fehn i ryggen. Han deltok ikke på møter, men vi kunne si at dette må vi hjem og diskutere med Sverre, og det gjorde vi, sier Dietrichson.

– Sånn fungerte det i flere år, men til slutt sa entreprenørene «du, vi vet jo at det er dere som tegner og ikke Sverre», ler Hareide.

Fehn holdt egentlig koken til han var 80, da var han på jobb hver dag. Så begynte han å ta seg fri på fredager, forteller Dietrichson.

– Og så var det vel når det regnet? legger Hareide til, mens de andre humrer.

Da han var 82, døde kona, og formen ble merkbart dårligere.

– Da begynte han å fade litt ut, og det var to ganske røffe år på slutten der, hvor vi stod nesten alene.

På slutten dreide alt seg om å ferdigstille de to prosjektene.

– Det kom inn en del nye forespørsler, men vi tenkte at vi ikke kunne ta på oss nye ting og liksom skulle være Sverre Fehn. Det hørtes ikke bra ut. Da ville vi heller avslutte det vi gjorde på en skikkelig måte. Vi hadde også en god dialog med Sverre, han var veldig enig i det vi gjorde, og støttet at vi skulle starte for oss selv, sier Hareide.

Ville forme byen

I 2008 ble Kima arkitektur opprettet. På spørsmålet om hvorfor det ble akkurat de tre som startet Kima, er svaret egentlig enkelt.

– Det var vel litt fordi det var vi som var igjen. Hva gjør vi nå? tenkte vi. Vi kunne gjort mye annet, det var mange tilbud, men det var noe med det arbeidet vi hadde gjort hos Fehn, at vi hadde stått last og brast sammen. Vi visste vi kunne få til ting, sier Hareide.

Det er åpenbart at tiden hos Fehn – med store utfordringer, men også arbeidsro og stor tillit fra Norges kanskje fremste arkitekt gjennom tidene – har preget trioens ambisjoner, arbeidsmåte og tro på egne evner.

De mener selv at de alle er ærgjerrige, men ydmyke typer, og det merkes. De er ikke alltid så lett å få i tale, men når det først løsner, fortsetter den ene der den andre begynte, de bygger på hverandres resonnementer og spiller hverandre gode.

– Det som er fint med å være oss tre, med ulike innfallsvinkler og ulike styrker, er at når det oppstår vanskelige situasjoner, så har vi etablert et forum hvor vi tre kan komme sammen og finne ut av ting. Der vi før ville sagt at vi måtte snakke med Sverre, så kommer vi tre sammen og gir hverandre styrke. Det er veldig verdifullt, sier Bøksle.

VM-tropp

Kontoret startet på bar bakke, midt i finanskrisen.

– Vi visste at vi kunne få til mye, men det at vi bare var tre, gjorde at vi falt gjennom i konkurranser om de store offentlige prosjektene. Og vi hadde lyst til å jobbe med kulturprosjekter, vi ville være med og forme byen. Vi hadde lyst til å bidra, sier Hareide.

For at det skulle bli mulig, måtte de få flere ansatte.

– Vi har aldri hatt noen ambisjon om å bli et stort kontor. Vi vil bare føle at vi jobber med meningsfylte ting, sier Dietrichson.

Da de kom over Finn-annonsen for et slitt lokale på toppen av et kontorbygg ved siden av Nationaltheatret, ble rammen for kontoret satt. I begynnelsen hadde de god plass, men nå er det lokalene som setter begrensninger for kontorets størrelse. I dag er de blitt 22 ansatte.

– Jeg pleide å si at et fotballag med et par reserver, det er idealstørrelsen på et kontor. Men nå er det blitt mer en VM-tropp, med fullt reservelag, ler Hareide.

Spille på lag med historien

Det var Sentralen som skulle bli det virkelige gjennombruddet.

– Det var en tid da mange kulturbygg i Oslo forsvant, og vi så potensialet i det som var igjen. I mange år hadde jeg gått forbi det bygget og tenkt at det er for galt at dette skal være en bank. Og så, da konkurransen kom i 2012, tenkte vi: Der skal vi være, sier Hareide.

Det var Dietrichson som foreslo et samarbeid med Atelier Oslo, som tente på alle plugger.

Gamle Christiania Sparebank fra 1899 ble transformert til et kulturhus med scener, kontorer, restauranter og utleielokaler. Sentralt i transformasjonen stod det å ta vare på byggets opprinnelige kvaliteter og de mange lagene med ominnredninger som var gjort opp gjennom historien.

– Det var en tid der det var mye snakk om starchitects som Rem Koolhaas, storslåtte ting som i Abu Dhabi, og så videre. Der hadde vi nok en annen tilnærming. Vi tenkte at det var så mye flott fra før, vi trengte ikke å komme og manifestere Kima, sier Hareide.

I stedet ville de spille på lag med historien.

– Vi er veldig fornøyde med at tidsånden har kommet dit den er nå. Vi liker å tegne nye ting også, men det å føle et ansvar for det som allerede står der, lete fram de gode tingene, se kvaliteter i det som finnes fra før og foredle det, det føler vi at vi er blitt gode på, sier Hareide.

– Ikke bare å se kvaliteten i det som er der, men også å se potensialet i hva man kan tilføre for å løfte det enda mer, det tror jeg er en viktig del av alle våre prosjekter, legger Dietrichson til.

– Du kan godt ha gjort deg opp en mening tidlig i prosessen om hva som bør gjøres, men så må du kanskje være villig til å endre mening, fordi etter hvert som du blir kjent med bygget, skjønner du at det kanskje ikke var så lett som du trodde, og så må man styre kursen ut fra det bygget man har. Det er en fin måte å jobbe på, fordi det handler om å ha respekt for det som står der, og den jobben tidligere folk har gjort. Som regel er det av mye høyere kvalitet enn det vi er i stand til å tilføre i dag. I bygninger som Sentralen og Telegrafen er det jo helt ekstreme kvaliteter, som vi bare må dyrke, sier Moe Bøksle.

Et ansvar å forvalte

Men ikke alle bygg er av like høy kvalitet. Likevel er de verdt å ta vare på, mener Bøksle.

– Mange bygninger blir sett på som mindre attraktive, fordi de er bygget i en tid vi i dag ikke setter så stor pris på. Så skifter man fasaden og skal gjøre det til et miljøbygg. Men er det så miljøvennlig å få inn en ny fasade, som uansett blir veldig tidstypisk av i dag? spør Bøksle.

– Alle de byggene som bare står der, og som folk syns er stygge og kjedelige, kanskje vi kan gjøre dem til miljøbygg, og kanskje det har en større verdi. Det letteste som finnes, er å kritisere det som er stygt. Det er mye vanskeligere å få til noe som er fint. Det er så mye motstand i byggebransjen for å få til noe fint. Å bare si hva som er stygt er veldig lett, mener Hareide.

I enkelte tilfeller strekker respekten for det allerede bygde seg enda lenger enn transformasjon. Med Frogner kino engasjerte kontoret seg i et rent tilbakeføringsprosjekt. Det var Jan Vardøen, som de allerede hadde et godt forhold til, som hadde idéen om å tilbakeføre den gamle stumfilmkinoen til sitt originale uttrykk fra 1926.

– Det var egentlig et rent forskningsprosjekt, hvor det bare var å dykke ned i historien og lete fram gamle tegninger, sier Dietrichson.

– Det var litt som en skattejakt, man åpnet en gammel orkestergrav og fant masse gamle ting, forteller Bøksle.

– Det er kanskje ikke så ulikt transformasjonsprosjekter som Telegrafen, hvor dere tilfører nye elementer, men hvor det samtidig er i tett dialog med det som står der fra før?

– Definitivt. Eller Sentralen, hvor vi fant en del rom som vi ble veldig nysgjerrige på hvordan var originalt. Og da vi begynte å grave litt, fant vi, bak noen plater, det opprinnelige. Da brukte vi en del tid på rett og slett bare tilbakeføre, sier Dietrichson.

– Det er jo inspirerende at noe kan tilbakeføres til 1926 og være så flott. Mange vil jo si det er fy-fy å lage noe klin likt som det var for 100 år siden, sier Hareide.

Hugget ut i stein

– Ja, men hvor mye av det å si fy-fy handler om markeringsbehov?

– Det er nok litt det. Men det er når man kombinerer det med noe nytt, at det virkelig blir spennende. Vi vil jo lage noe som er like flott fra 2021. Å lage noe som aldri har vært laget før, det er en fantastisk følelse. Men det er ingen motsetning mellom det og å sette pris på det som er gammelt og av god kvalitet, det er bare inspirerende.

– Nå er det jo noen andre som eier for eksempel Telegrafen, men i den tiden man jobber med det, så er man på en måte forvalteren av det bygget. Da vi begynte med det prosjektet, tenkte jeg, hjelpe meg, dette er virkelig solide saker. Hele bygget ser ut som det er hugget ut i stein, at det er selve grunnfjellet. Men så skjønte vi etter hvert at det egentlig er en ganske skjør betongkonstruksjon. Og så begynte vi å vurdere hva man skulle gjøre, og innså at det ville få enorme konsekvenser for den konstruksjonen som allerede står der, sier Bøksle.

Det er vår oppgave å forvalte bygningen og ikke gjøre noe som bryter helt med bygningens struktur, tenkte han.

– Noen ganger må man presse grensene, mens andre ganger må man holde tilbake. Det var jo egentlig en liten periode vi jobbet med Telegrafen, i underkant av fire år, og når man er ferdig, skal bygget leve sitt eget liv. Men i den lille perioden er det viktig å huske på det ansvaret man har. Det er en viktig bevisstgjøring som for min del har kommet gjennom alle disse prosjektene vi har hatt, sier Bøksle.

Viktig å ta kampene

Det er en utfordring i norsk byggeri, når man ser det gamle som er av høy kvalitet, å skulle få med seg en byggherre og byggenæringen på å bygge nytt i samme kvalitet, mener Dietrichson.

– Det er krevende å overtale folk til at man må legge litt mer i det, ha litt mer tid i prosjekteringen, at man ikke bør bruke 7 måneder, men to år, på et bygg som skal stå der i 50 til 200 år. Det er en kamp, men det er viktig å gå inn i de kampene, og viktig å vite at det er mye man kan påvirke som arkitekt. Man må bare kjempe og kjempe, og ikke gi seg, sier han og fortsetter:

– Mange arkitekter tegner fine ting, men får det ikke gjennom fordi det er for tøft. Der må vi bare være litt ydmyke og si at vi har vært utrolig heldige og privilegerte som har fått jobbet med disse prosjektene. Og når vi får ros, tenker jeg: Ja, men det er mange timer som har gått med for å få det til.

– Man bør kanskje også ha en klar idé om hva man vil prioritere?

– Ja, og man må være fleksibel. Det letteste å gjøre som arkitekt er å være føyelig, og da er det fort gjort at resultatet ikke blir så bra. Samtidig må man være det, men man må vite når man skal gi og når man skal ta. Noen ganger når bygget står der og er ferdig, så tenker jeg: Ja, det ble kjempeflott, men neste gang skal jeg bare bygge en firkantet kasse, sier Hareide, før han tenker seg om litt til.

– Men den gleden det er i et vellykket prosjekt, når man møter de menneskene man jobbet med, for eksempel på Gyldendalhuset, mange år senere, og tenker på det kaoset som var rett før det skulle være ferdig. Da er det stort å tenke på hva vi fikk til. Den gleden tror jeg man deler enten man er på toppen eller på gulvet, enten den som tegner eller skrur ledninger. Det er mange som legger sjelen sin i det.