Kine Halvorsen Thorén: En stemme mot naturtapet

Jobbet under Gro

«Våre selvtildelte fullmakter overfor natur og andre arter må revideres, men vi må også innse at vern av natur er til eget beste», skriver biologiprofessor Dag O. Hessen denne uken i Morgenbladet om den samme naturtapsdebatten.

Nettopp denne måten å tenke på har også preget Thoréns arbeid i skjæringspunktet natur og mennesker – tenk blant annet på natur som grunnlag for livsglede og folkehelse. Thorén skrev hovedoppgave om å ivareta et friluftslivsområde på Hvaler i Østfold og hadde av sine første jobber i naturvernavdelingen i Miljøverndepartementet da Gro Harlem Brundtland (Ap) var miljøvernminister.

– Det var krise i arkitekturfaget på midten av 1970-tallet og jeg gikk lenge uten jobb. Etter et par år med kirkegårdsplanlegging i Oslo en fikk jeg i Miljøverndepartementet i oppgave å jobbe med natur og miljøspørsmål, blant annet med godkjenning av generalplaner og beskyttelse av strandsonen. Jeg vet ikke om jeg fikk til de lysende tingene når det gjelder strandsonen, men jeg lærte mye om hvordan miljøforvaltningen jobber, forklarer hun.

Bøte på naturinngrep

Derfra gikk veien til det som i dag er NMBU og et prosjekt om naturmark i utbyggingsområder. Her var hun først forskningsassistent og deretter doktorgradsstudent.

I forbindelse med doktorgradsarbeidet ble hun av professor og landskapsarkitekt Egil Gabrielsen satt i forbindelse med boligforskerne på Norges Byggforskninsginstitutt som hadde et prosjekt om bedre boliger billigere.

– Gabrielsen var en viktig faglig strateg og syntes at prosjektet manglet en landskapsarkitekt, og jeg var så heldig å få bli med.

I forbindelse med prosjektet jobbet hun blant annet med arkitektene Jon Guttu og Jens Bjørneboe. Hun lærte mye om hvordan ulike fag, landskap, arkitektur og ingeniør kunne jobbe sammen mot et felles mål.

– Der jobbet vi blant annet med hvordan vi kunne minimere naturinngrepene ved å planlegge tekniske inngrep mer systematisk, blant annet ved å samordne veg, vann og avløp og benytte lett kommunalteknikk. Den gangen sto jordvernet så sterkt at utbyggingen skjedde i åsene rundt, noe som medførte store naturinngrep og store kostnader. Vår oppgave ble å bøte på disse.

Hun tok seg så jobb hos arkitektkontoret til Norsk boligbyggelag (NBBL) for å spre det gode budskapet.

– Det høres litt jålete ut, men jeg følte at det jeg hadde funnet ut og lært var så viktig at jeg måtte ut i verden og omvende folk, humrer hun.

– Da valgte jeg meg et arkitektkontor som kanskje kunne påvirke andre igjen. NBBL Utbyggings arkitektkontor hadde prosjekter over hele Norge, hvor vi prøvde å bruke forskningen om naturbevaring inn i konkret utbygging. Det var veldig spennende å arbeide tverrfaglig og forstå hvordan arkitektene tenkte om blant annet rommene mellom husene.

Hager for naturmangfold

Småhusutbyggingen førte til det vi i dag kaller byspredning. I dag har fortettingspolitikken overtatt som styrende politisk mål, men parallelt har utbygging av både natur og matjord paradoksalt nok fortsatt.

Kanskje har den også blitt mindre skånsom? Bare hør på dette: En gang hadde Hageselskapet og Husbanken felleskurs i småhusplanlegging med nettopp Thorén, Guttu og Bjørneboe som forelesere.

Thorén trekker selv frem «fantastiske eksempler» på god bebyggelsesplanlegging fra denne tiden fra sitt eget nærområde på Nesodden og forteller at dette skjedde mange steder i Norge.

– Jeg vil mene at arkitektene på den tiden fikk til mange gode prosjekter. Ikke på grunn av disse kursene, men fordi fagene hadde mer kompetanse innen bebyggelsesplanlegging og fikk muligheten til å bruke den kompetansen de hadde.

Mistet blikket mot naturen

Da fortetting ble det nye politiske mantraet klarte ikke planmyndighetene sentralt å ha to tanker i hodet samtidig, forklarer hun. Satsingen på kursene om naturvennlig småhusbebyggelse ble nedlagt.

– Kursene ble borte fordi myndighetene mente det nå bare skulle bygges byboliger, men det er jo ikke sant. Vi driver dessverre fremdeles og bygger ned mye natur. Det er kanskje ikke småhus, fordi de har blitt mer som småblokker å regne, men vi fortsetter å bygge.

– Har man blitt dårligere til å bygge boliger på en miljøvennlig måte?

– Absolutt! Jeg mener det er noe grunnleggende feil med måten det i dag prosjekteres på. Det virker ikke som det finnes terrrengforståelse bak utbyggingsprosjektene, og det bedrives heller ikke nok kartlegging av naturverdiene på forhånd.

Lokalpolitisk grønnvasking

Akkurat dette vet Thorén godt. Som kommunestyrerepresentant for SV i Frogn, ser hun mye på kunnskapsgrunnlaget i prosjektene som kommer inn til politisk behandling.

– Naturkartleggingen som skjer i forkant av slike lokalpolitiske prosesser inneholder alle honnørordene som grønne og blå faktorer og rødlistearter, men de bruker ikke kunnskapen videre i planleggingen. De setter den ikke sammen og viser hvor man bør bygge og hvor man ikke bør bygge. Det er bare pliktløp og det jeg vil kalle grønnvasking av byggeprosjekter.

– Hva er løsningen på det?

– Løsningen er at naturgrunnlaget må kartlegges mye mer grundig og være rettet mot hva man faktisk skal bruke område til – altså åpne opp for at noen områder også kan bevares. Her har landskapsarkitektene en viktig rolle for dette ligger midt i vårt kunnskapsområde. Vår kunnskap om berggrunn, terreng, vegetasjon, vann og det bygde er perfekt for å lykkes i kampen mot naturtapet i fremtidens planlegging. Mellomrommene og naturen bør styre fremtidens utbygging.

– Ta jobb i kommunene

Å ta vare på naturen mellom husene gir også merverdier, forklarer Thorén. For det første gir naturen beboerne gratis uterom for økt livskvalitet. I tillegg gir det beskyttelse mot flom og overvann som vi vet kommer i fremtiden. På toppen får vi økt naturmangfold og mulighet for å oppleve dette som en del av hverdagslivet.

– Hva kan i dag gjøres for å sikre naturen i disse mellomrommene?

– Det første vi som samfunn må gjøre er å slutte å bygge i disse områdene, men vi må sørge for at det er plass nok for å etablere ny natur der vi bygger i fortettingsområdene. Her kan landskapsarkitekter bli flinkere til å sloss for naturverdiene i planleggingen. Flere burde ta seg jobb i en kommune eller i fylkeskommunen. Det er der, spesielt i kommunen, det hele begynner. Det å framsnakke at man skal ta vare på natur, med god argumentasjon, er nøkkelen. Som Bård Tufte Johansens snakker om i NRK – handler det om å ta vare på naturmangfoldet i seg selv, men også om menneskets glede av naturen.

Fornærmelse mot parkene

Samtidig handler dette om å gi plass til naturen også i nye prosjekter i byene. Thorén mener utbyggingen i Norge i dag er så markedsstyrt at kampen for å få plass til naturen mellom bygningene blir vanskelig.

– Det er alltid de siste byggene som presses inn i prosjektet for å presse opp profitten. I stedet for gode uteområder får vi bare mer og høyere bebyggelse. Solkravet som nå er fjernet i TEK17, gjør også at vi kan bygge høyere og tettere. Dermed har vi også redusert muligheten til å etablere vegetasjon. Uteområdene i de nye og tette områdene kan ikke bare bestå av gresstuster eller harde overflater, men vi må ha plass til vegetasjon som virkelig monner – slik at andre organismer enn oss mennesker trives.

– Arkitekt Aksel Borgen snakker til oss om at også industriområder kan bygges på en grønnere måte. Hva tenker du om det?

– Akkurat det tenker jeg mye på. I min kommune har de rasert naturen og skapt steinrøyser med svære industriplasthaller på mange dekar med næringsarealer. De kaller det næringsparker, men hvor er parkene? Det er en fornærmelse mot hele parkbegrepet. Her bør det virkelig være krav til gode uteromsplaner. Hvorfor må det se så stygt ut når de først får lov til å ødelegge slike verdifulle naturområder?

Her og nå – og framtiden

Tilbake til Dag O. Hessen i Morgenbladet, ser biologen et håp i den nye debatten om naturtapet. «Aner vi et vendepunkt», spør han optimistisk før han nettopp påpeker den menneskelige avhengigheten av inntakt natur: «Som Thoreau bemerket kan livet aldri bli helt tomt om man har naturen. Den er en gratis, reseptfri og bivirkningsfri lykkepille, og de mange studiene som forteller om koblingen mellom dette, burde være basis i enhver arealplan».

Også for Thorén har dette nære forholdet til naturen vært sentralt for hennes engasjement for naturen. Hun var oppdratt med foreldre som både var politisk engasjerte og engasjert i frivilligheten. Det var en selvfølge for dem å engasjere seg for noe utenfor dem selv og for et mer rettferdig samfunn, forklarer hun.

– Jeg er dessuten oppvokst nær skogkanten i Drammen, og det å være i naturen var en viktig del av barndommen. Tilgangen til natur og bevaring av den handler om rettferdighet både for oss her og nå og for fremtidige generasjoner, avslutter Thorén.