Knut Folstad: Overflater med spor av menneske

Egenrådig

Når man driver for seg selv, er det lettere å ta seg den tiden man trenger. Folstad forteller om da han for noen år siden kjøpte noen bitcoins og ble fullstendig oppslukt av å følge med på kursen. Han ble nødt til å selge for å få ro i sjelen.

– Det illustrerer ganske godt hvor lett det er å fortrenge kreativiteten, å la hjernen bare fylles av noe. Derfor tenker jeg det er bra å gi seg selv gode tidsfrister.

Etter endt studium ble Folstad vitne til presset en del arbeidsgivere er under.

– Det er delvis frivillig, og delvis handler det om at man kommer i en catch 22, hvor du prøver å skalere opp driften for å gjøre deg konkurransedyktig, og med en gang du har gjort det, har du ansatte å ta vare på.

For å slippe å sparke og ansette folk hele tiden blir man avhengig av en fast inntektsstrøm, noe som stiller deg i en dårlig posisjon, fordi du som arkitekt uansett ikke har nok penger til å kunne gå i forsvarskrig mot en utbygger, mener Folstad.

– Her skjønte jeg etter hvert at det ligger en uuttalt trussel om at hvis du ikke er samarbeidsvillig, som de kaller det, så går oppdraget til noen andre.

Den balansekunsten det krever å navigere i dette rommet, skjønte Folstad at han ikke var interessert i, eller hadde krefter til.

– I Norge syns jeg uansett at det er det private markedet som er mest spennende. Man kan selvfølgelig si at det kunne vært fantastisk å påvirke en by, for eksempel, men jeg merker at det ikke er så viktig for meg.

For Folstad er det fint nok å kunne påvirke ett liv eller en liten familie.

– Samtidig synes jeg jo ikke at en arkitekt skal trenge å se på seg selv som en tilrettelegger av et liv. Jeg er fornøyd nok med å få lov til å bygge noe på en tomt som jeg ikke synes ødelegger tomten, men gjerne beriker den litt. Det er det mye lettere å gjøre når man driver for seg selv.

Tømrerlærling

At han da kanskje ender opp med å først og fremst tegne boliger og hytter for rike folk, er ikke noe Folstad bekymrer seg veldig for.

– Uansett hva du velger å bygge, så har du midler av en viss størrelse. Og arkitekthonoraret er jo ikke en stor post i den prosessen.

Som student jobbet han som tømrerlærling i sommerferiene. Der ble han konfrontert med hverdagen på en byggeplass: Man fikk inn centimetertykke bunker med detaljtegninger printet i A3, uten forskjellige strektykkelser.

– Tømrere er smarte folk, de klarer å sette sammen et tredimensjonalt bilde av en plan og et snitt. Men de tegningene gadd de ikke se på, de bare kastet dem til meg og ba meg finne ut av hva arkitekten hadde tenkt.

Dette var rett før han var ferdig utdannet. Man skulle kanskje tro han hadde kompetansen som skulle til for å forstå den tjukke bunken med papirer.

– Men jeg satt bare og vendte opp og ned på de arkene og prøvde å bli klok på dem. Jeg brukte sikkert halvannen time på det. Poenget er at den tiden det tar, er penger, det óg. Du betaler også noen for å ikke bruke arkitekt.

Mislykket slektsopprør

Da Knut Folstad vokste opp i 1990-årene i Stavanger, var veien til hytta i Oppdal lang. I foreldrenes pillråtne bil tok det alltid minst to dager å snirkle seg opp langs vestlandsfjordene. Men det var fantasieggende å stoppe underveis og se på gamle stabbur og stavkirker.

Det var også lagt til rette for at fantasien skulle få spillerom, siden begge foreldrene var arkitekter, og enhver ferie var en studietur. Kanskje var det her grunnlaget for Folstads egen arkitektgjerning ble lagt.

Å si at Folstad er fra en arkitektfamilie, er en underdrivelse. Han er, ifølge seg selv, dritt ut av den lengste tarmen med arkitekter. Foreldrene er begge arkitekter og driver kontoret Hoem+Folstad i Stavanger. Besteforeldrene på morssiden var begge arkitekter, morfaren drev kontor sammen med Louis Kloster, som tegnet Norges Bank i Stavanger. I tillegg er mormorens søster arkitekt og gift med en arkitekt, og hun har tre barn som alle er arkitekter. Og så videre.

– Gjorde du noe seriøst fremstøt for å bryte ut av det?

– Jeg vet ikke helt hvordan man definerer å «bryte ut av det», men jeg hadde veldig lyst til å drive med grafisk design, ler Folstad.

Lage film ville han også. Arkitektskolen var tredjevalget. Da han kom inn på arkitektstudiet i København, var planen å bytte over til grafisk design etter hvert. Det var imidlertid på en studietur til Japan at han opplevde at moderne arkitektur kunne gjøre det samme som katedraler. Da ble det plutselig litt mer spennende.

– Jeg skjønte også at det ligger mye grafisk i en god arkitektonisk plan. En god plan har som regel noe grafisk i seg.

Kreativt og trygt

Det er noe iboende irriterende med arkitekter, slår Folstad fast.

– Det er en ambisiøs utdannelse som krever gode karakterer eller en opptaksprøve, altså er det en utskillelse, som gir utdannelsen et snev av elitisme. De som går ut av videregående med gode karakterer og har lyst til å gjøre noe kreativt, heller gjerne den veien.

Men det er samtidig et kreativt yrke som gir en fast lønn og lite usikkerhet for de fleste, og mange vil først og fremst smykke seg med noe kreativt, mener han.

– Du hører jo på den beskrivelsen at det ikke er et forferdelig spennende menneske. Og disse er det som altså snakker om samfunnsansvar. Og for all del, det synes jeg man skal være bevisst, men jeg tenker det er viktig å vite hvor man skal legge det. Man skal liksom gjøre det til et hellig yrke, men ærlig talt, det er det ikke.

Arkitektur med en vilje

– Min største ambisjon er å få bygge noe flott som noen føler at slår dem i magen.

Når man ser på hva som bygges, virker det ikke som en vedtatt sannhet at det er en kvalitet at ting er flott, mener Folstad.

– I en by, for eksempel, hvor landskapet først og fremst er menneskebygd, med brostein, asfalt og vinduer, er det et problem hvis det ikke ligger som et premiss i bunn, med et etablert hierarki, fordi da finnes det ikke nødvendigvis et …

Folstad tar en pause. Han vil egentlig ikke bruke formuleringen, men gjør det likevel.

– Da finnes det ikke nødvendigvis et poetisk argument, og hvis ikke rommet for det poetiske argumentet finnes, så er det veldig vanskelig å få realisert noe som har den intensjonen og viljen.

Han er tydelig engasjert nå.

– I stedet blir alt bare et resultat av mange kompromisser. Det gjør det vanskelig å få den slående fornemmelsen. Jeg synes det viktigste er at arkitekturen har en vilje. Jeg tror det er det som gjør at et bygg gjør noe med deg.

Det er gjerne i kirkerom eller gamle borger folk har denne erfaringen fra, mener Folstad.

– Jeg tror ikke nødvendigvis det bare er historisisme, selv om det er spennende med kanonkuler som sitter i veggene og sånt. Man går rundt i brolagte ramper som tvinner seg oppover i tårn og kan lett leve seg inn i hvordan livet var som pil- og bueskytter. Men jeg tror det handler om at funksjonen er så ren. Det er det som gir deg den slående fornemmelsen.

– Tror du at du kan være i stand til å gi noen den fornemmelsen?

– Ja, jeg er nok litt arrogant sånn sett.

– Eller ambisiøs?

– Ja, jeg vet ikke hva som er verst, jeg.

– Vil du heller være arrogant enn ambisiøs?

– Nei, selvfølgelig ikke. Men ambisjoner er noe man skal holde for seg selv, arroganse er noe alle ser, det er lett å gjennomskue.

Ambisjonsløs byutvikling

Ambisjonene viser seg på flere områder enn arkitekturen. Folstad er ikke redd for å gå inn i samfunnsdebatten og har skrevet kronikker om både vindmøller og byutvikling.

Formuleringene er gjerne krasse: «Flere kjenner det i magen: at noe er råttent i den politiske debatten, at noe er feil i prioriteringene. Imens griper de talevillige av dem etter den økonomiske argumentasjon. Ikke så rart, vi er vant til at det er der det skal avgjøres. I økonomien.»

– Jeg blir forbanna på byutviklingen. Det er så ambisjonsløst, sier han.

– Man skal passe seg for å høres ut som man mener at alt var bedre før, men i hvert fall er det ingen tvil om at når man nå forsøker å forsvare lite håndfaste verdier, så må man alltid veldig langt tilbake i argumentasjonsrekken før man overhodet kan begynne å snakke sammen. Det er helt håpløst.

Problemet er at man ikke kan stole på at når noe rives, så kommer det noe finere opp, mener Folstad.

– Når man ser hva man blir tilbudt av nye boliger, så klinger det ganske hult når utbyggerne, mange av dem blant landets rikeste mennesker, får lov til å påberope seg en eller annen viktig samfunnsrolle. De får lov til å sette premissene i altfor stor grad.

Folstad trekker frem OBOS som eksempel.

– Det har gått fra å være en fornuftig organisasjon forankret i et slags samfunnsansvar, til nå å drives som det villeste aksjeselskap av Daniel Kjørberg Siraj. Det er lenge siden de bygde uterom eller områdekvaliteter. Nå etablerer de seg der det allerede finnes områdekvaliteter og prøver å gjøre det litt mer tilgivende.

Folstad sukker.

– Men det er så stort å ta inn over seg alt dette. Å tegne hytter for folk er mer overkommelig.

Sakrale stabbur

Navnet Tømmertempelet er ment litt humoristisk, men at også en tømmerhytte i den sørnorske innlandsskogen kan ha noe sakralt over seg, er Folstad villig til å innrømme. Her har fantasien fra de lange kjøreturene i barndommen fått løpe løpsk.

I den høyreiste stuen er det små vinduer i sideveggene, med karmer som trapper seg oppover.

– I mitt hode refererer de litt til små hull oppe på veggen i stavkirker. Det som er tanken, som kunne vært litt flott, er å se for seg at man kommer inn, en sommermorgen eller -kveld, og tar av seg skoene på det grove brosteinsbelegget og kommer inn på tregulvet i stua, og så slår morgenlyset eller kveldslyset inn på en av sidene, og så får man de lyskjeglene inn av de høye vinduene.

Kanskje gjenoppdager man da rommet litt på nytt, håper Folstad.

– Men man kan jo ikke styre sånne effekter. Hvis de støvsuger masse, så funker det jo ikke…

– Man kan ikke akkurat be oppdragsgiverne om å la være å støvsuge?

– Nei, det vil jeg ikke, men ideen er at hvis man kommer ned den trappen om morgenen, så slår lyset inn fra den ene siden, og når man kommer hjem etter en tur om kvelden, så slår det inn fra den andre siden.

Til tross for åpenbare nikk til både stabbur og gammel norsk tømmertradisjon fremstår hytta som noe helt nytt og uventet.

– Jeg vet ikke om jeg har lykkes med det her, men jeg har lyst til å lage noe som det er vanskelig å si om er laget for 200 år siden, eller om det kommer fra om 200 år. Noe som bare står der og dirrer, og som får forbipasserende til å spørre seg hva i alle dager man har tenkt her.

Fleksibilitet på byggeplassen

De tradisjonelle referansene og det at han liker å tegne for hånd, gjør at man kanskje kan ta Folstad for å være reaksjonær. Han er imidlertid ingen teknologipessimist, bedyrer han selv.

– Jeg blir jo nærmest opphisset av den nye m-chippen til Apple. Det er ikke det at jeg har problemer med ny teknologi. Men jeg tror ikke det kan løse alle problemer, særlig problemene som selv er skapt av ny teknologi.

Det er i denne konteksten at Folstad er skeptisk til prefabrikeringen.

– Det gjør at man ofte mangler fleksibiliteten på byggeplassen. Det er veldig fint å kunne ta noen beslutninger underveis i byggeprosessen.

Da vil Folstad heller spille opp håndverket, og øke forståelsen av hvor ting kommer fra.

– Det er jo noe med håndverket. Det å kunne se at en overflate har et spor av menneske, det er ganske rikt. Når man ligger og kjeder seg på sofaen og ser opp i taket og plutselig ser et hammerslag som er slått feil … sånt synes jeg man skal legge til rette for.

Samtidig er ikke Folstad fremmed for å bli kalt perfeksjonist.

– Man vil jo at det man lager skal uttrykke én vilje. Det er noe man kan påstå om store samtidsbygg, at det er for mange viljer.

– Noen vil kanskje ha som ideal at det er flere viljer, at det spriker i flere retninger?

– Men det blir jo som et maleri malt av forskjellige malere.

– Ja, men jeg kan se for meg at noen synes det er en god idé?

– Ja, det er kanskje sant. Men jeg tror ikke jeg synes det.

Han tenker. Like mye som han diskuterer med meg, diskuterer han med seg selv, virker det som.

– Jeg vil jo bare lage noe jeg kan tenke meg å se. Og så er det viktig å ikke la det gå for mye ego i det. Derfor er det fint å kunne fastslå at tomten er det viktigste. Hvis man klarer å ha respekt for tomten, så blir man nødt til å fjerne seg selv, og forsøke å finne noe som kan berike tomten og lage en historie.

– Men jeg fatter jo ikke hva jeg driver med. Jeg prøver meg bare frem. Men det er noen rom som jeg bare har veldig lyst til å se.