Line Ramstad: Ute i verden

«Du vet det er noe som heter landskapsarkitektur?» 

Stipendet Ramstad har fått tildelt er ikke bare bare. The Loeb fellowship er et av de mest prestisjefylte universitetsstipendene i USA innenfor arkitektur, landskapsarkitektur og urbanisme. Hvert år tas det opp 9 til 10 kandidater, og Ramstad blir den første nordmannen som mottar det. 

Tross prestasjonen omtaler hun seg som en potet. Middelmådig i et mangfold av ting men ikke kjempegod i noe. Hennes ord. Men en mangfoldig vei frem til prestasjonen har det i i alle fall vært:

Ramstad studerte først antropologi på NTNU i Trondheim, før hun begynte på hovedfag i geografi og miljøfag. Hun fant fort ut at det ble for mye svømming i papirer for hennes smak. 

– Når jeg ville begynne å jobbe frem løsninger på utfordringene vi fant på feltarbeid så var det jo ikke rom for det. Vi skulle jo bare analysere og analysere, men jeg brant jo etter å skape.

En dag fikk hun høre det av en litt utålmodig professor: «Du vet det er noe som heter landskapsarkitektur?» 

– Det tok jeg til meg og ble en nyfrelst landskapsarkitekturstudent på første rad på forelesningene på Ås.

Etter endte studier fikk hun jobb på arkitektkontoret Agraff i Trondheim i 2003. En dag fikk hun muligheten til å bli med Trondheim kommune for å lage en vennskapspark i Ramallah i Palestina. Det ble en øyeåpner.

«Do no harm»

Da Ramstad kom tilbake fra Palestina greide hun ikke tenke på annet enn å komme seg ut i verden igjen. Ikke lenge etter møtte hun to arkitektstudenter som skulle til Thailand for å bygge sovesaler for et barnehjem. Line fikk ett års permisjon fra jobben, og de tre reiste sammen, men da studentene dro videre etter seks måneder, ble Line igjen.

Siden 2009 har Gyaw Gyaw gjennomført over 80 byggeprosjekter. Organisasjonen har arbeidet mest med sosial infrastruktur i form av skoler, sovesaler og felleshus. De designer, planlegger og bygger i tett samarbeid med lokalbefolkningen og landsbyene de har arbeidet i.

– Og med få unntak, står alle byggene fortsatt og er i full bruk, skryter Ramstad.

En av de viktigste fanene til Gyaw Gyaw har vært «do no harm», forteller Ramstad. 

– Det er så lett å gjøre skade. Jeg vil ofte gi en finger til grupper og hjelpeorganisasjoner som reiser til områder som Burma og setter fra seg noen ubrukelige betongklosser før de reiser igjen. Det er mange bokser en skal tikke av for at prosjekter skal være harmløse. Det er for eksempel ikke nok at de miljømessig smarte om det ikke fungerer økonomisk og sosialt. 

Ramstad forteller at det er noe av det hun vil ha med seg videre:

– Glem det der utviklings- og hjelpegreiene. Det handler om medmenneskelighet, samarbeid og tilpasning til stedet man er.

Hun spør retorisk hvordan det ville det gått dersom en gjeng fra Burma skulle kommet hit til Norge og bygd skoler på sin måte, med burmesiske materialer og arbeidskraft, og uten kunnskap til norsk planlegging. 

– Dårlig, hadde det gått. Da er det en dårlig idé å gjøre det i Burma eller andre steder også. 

Ville ikke utnytte lagarbeidet

Å reise fra Burma og søke på Loeb stipendet var ingen enkel avgjørelse, forteller Ramstad. Mye strittet imot.

– At jeg nå kan ta med meg erfaringene jeg har gjort meg med Gyaw Gyaw til en plass jeg kan høste fruktene av det, er stort! Først ville jeg ikke det, fordi jeg følte det ville bli å utnytte arbeidet vi har gjort sammen i Gyaw Gyaw. At jeg skal berikes økonomisk og karrieremessig på det som har vært lagarbeid, liksom. Det er noe som stritter imot.

Men av kollegene i Gyaw Gyaw fikk Ramstad klar beskjed. Når hun nå hadde fått denne muligheten så var det ikke være snakk om noe annet enn å ta den.

– Å gi slipp på Gyaw Gyaw var aldri et alternativ. Vi er et skikkelig sammensveiset team og etter hvert som vi har utviklet oss, har mine oppgaver endret seg. Der jeg før hadde en finger med i spillet i alt, er jeg ikke lenger like viktig til hverdags, men det er min jobb å holde oversikt, lede an og være en trygg støttespiller for resten av teamet. 

FOMO på Harvard

Når vi møter henne har Ramstad allerede hatt én tur til Harvard, sammen med de andre åtte som har fått stipendet.

– Der satt lille jeg liksom, Line fra Vormsund, på Harvard, og lurer på hva som skjedde. Vi skal være på selveste Harvard, vi har tilgang til alt, og får betalt til og med. Vi har fått klar beskjed av direktøren for Loeb om at «FOMO», Fear Of Missing Out, er noe ingen av oss vil komme oss unna, så det gjelder vel bare å prøve å senke skuldrene.

Stipendiatet er veldig hva hun gjør det til selv, forklarer Ramstad. Hun viser frem en lang liste over fag, ressurser og professorer på Harvard, som hun har listet opp i et Excel-ark. Igjennom stipendet får hun nemlig tilgang til alle Harvards fakulteter og kan velge og vrake mellom alle fag. Hun får også mulighet til å undervise og være med som en ressurs inn i fag der hennes erfaringer er relevant.

Et hjerte for bygdeutvikling

– Jeg er ikke sikker på hvordan året blir, men årene i Thailand og Burma skal helt klart være med inn på Harvard. Også de erfaringene jeg har gjort meg på gården på Greniskogen, med ombruk av materialer i restaurering.

Line viser stolt frem bilder av gården sin i Nes på Romerike.

Av det gamle huset de har satt i stand, av verkstedet med vegger av gjenbrukte bord fra Eidsvoll og av taket med gammel takstein fra et nedlagt bruk på Hadeland. Kledningen er av tømmer fra egen skog. kunnskap man mestret før og som vi må finne tilbake til i dag, nå som ombruk blir viktigere og viktigere for byggebransjen. 

– Noe av det jeg virkelig vil jobbe mer med er hvordan vi kan få folk til å bli mer engasjert i bygdeutvikling, for der er det virkelig potensial. Vi må begynne å se at bygda og byen er to vesensforskjellige ting, og at løsninger som virker og som trengs i byer ikke nødvendigvis er de samme som fungerer til å videreutvikle bygda. 

Fra asiatisk til norsk landsbygd

– Nå har du vært fjorten år i Thailand og Burma, og skal være ti måneder i USA. Hvor vil du etter dette?

– Tja, et er vanskelig å si hva et slikt år kan føre til, men jeg tenker at jeg vil jobbe i Norge igjen.

Ramstad forteller at hun utvilsomt skal fortsette å jobbe med Gyaw Gyaw men at hun håper på å kunne jobbe frilands ved siden av. Kanskje med undervisning.

– Jeg vil jobbe med å skape verdifulle og gode steder. Da holder det ikke med bare arkitektprat mellom arkitekter. Vi trenger et mer helhetlig samarbeid rundt by og bygdeutvikling. Det er noe av det jeg jobbe for, sier hun, og avslutter:

– Til nå har det vært bygdeutvikling i Asia, så jeg håper bygdeutvikling i Norge kan bli det neste. Men vi får se. Et år som dette gir jo egentlig bare enda flere spørsmål, så det blir spennende å se hvor veien går.