Mari Myklebust: Frihet på bygda

Familien og arkitekturen

For spørsmålet var om det er mulig å flytte hjem – og samtidig fortsette arkitektkarrieren? Svaret ble ja, men kanskje på en litt annen måte.

– Vi flytter ut fra hjembygdene våre som barn, men kommer tilbake som voksne. Det tok derfor noen år før jeg fant ut hvordan voksenlivet skulle være her. Det handlet om å oppdage mitt nye handlingsrom både som arkitekt og person.

Det var blant annet viktig å finne sin egen måte å drive kontor på. Hun hadde også andre tanker om hvordan hun ville drive kontor enn faren.

– Målet var å bli flere ansatte og jobbe sammen, ikke bare dele kontor og tegne hver for seg. Da var planen at vi også på sikt kunne konkurrere på større prosjekter og bli en viktig aktør i regionen.

Etter hvert fant Maris Bergen-pendlende arkitektmann, Sindre Reime, ut at han også ville jobbe i bygden. Jærbuen Reime ble da ansatt nummer to, og fikk dermed sin kone som sjef og svigerfar som eneste kollega.

– Det var vanskelig å se for seg at han skulle gå til en av konkurrentene, ler Myklebust, før hun innrømmer at det lå en grundig vurdering bak om de skulle blande familie og yrkesliv.

– Det er ikke bare enkelt å være familiebedrift, og det har bydd på sine utfordringer. Nøkkelen er å være tydelig og finne måter å samarbeide på som alle er komfortable med. Og så er det viktig å ha tydelige skiller mellom jobb og privatliv.

– Gir det noe fordeler?

– Ja, vi kjenner hverandre veldig godt og vet hva vi kan spille på hos hverandre. Det skaper en egen fortrolighet i prosjekteringsfasen.

Valgte vekk konkurranser

I en periode var de oppe i sju ansatte, men er nå fire: Mari, Knut, Sindre og interiørarkitekten Lucie.

– Vi skalerte opp relativt fort, og syv ansatte var nok en smertegrense. Det å finne riktig størrelse og måte å drive på har vært utfordrende. Man har mye ansvar når man begynner å ansette folk, og på et lite sted er man også prisgitt prosesser, som venting på ny sentrumsplan. Man blir mer sårbar.

Samtidig forandret bransjen seg ved at større aktører etablerte seg. I dag har Bruket konkurranse fra to–tre andre kontorer, deriblant underbruk av Norconsult og Bergenskontoret HLM Arkitektur, som nettopp flyttet inn «rett borti gaten».

Som lite, uavhengig kontor så er det også en utfordring å komme gjennom nåløyet, særlig i de offentlige prosjektene

– Vi har ikke milelang CV å slå i bordet med som de store aktørene. Det bygges ikke flust med svømmehaller, skoler og brannstasjoner, og da er det vanskelig for oss å få erfaringen. Det blir derfor ofte mye jobb, uten å få prosjektene, sier Myklebust, som har fått med seg vinterens konkurransedebatt i Arkitektnytt.

– Hva er løsningen?

– Samarbeid med større kontor er mulig, men som et lite bygdekontor er det ikke like lett å ha samme kontaktflate med bransjen, hvor slike samarbeid skapes. Det handlingsrommet er kanskje noe man velger vekk ved å drive fra bygden. Selv om den digitale verdenen er stor, har fysisk tilstedeværelse fremdeles mye å si.

Samtidig mener Myklebust at handlingsrommet er veldig mye større i andre deler av arkitektarbeidet. Spesielt vokser det når det gjelder muligheten for å påvirke lokalsamfunnet. I en liten bygd blir man fort en synlig stemme i diskusjonen om arkitektur og planlegging.

– Vår tanke er derfor at vi heller prioriterer mer samfunnsnyttige og spennende oppgaver lokalt på Voss enn å sløse arbeidstimer på konkurranser vi mest sannsynlig ikke vinner. Slikt arbeid er givende, men også et brekkjern inn i lokale diskusjoner. Selv om man ikke får betalt i kroner og øre, blir vi likevel en del av prosessene.

Geriljaarkitekt mot parkering

En tidlig høstdag for tre år siden toppet dette engasjementet seg for den hjemvendte arkitekten. For å formidle en av sine fanesaker, mer plass til barn i Voss sentrum, søkte hun og Bruket om å sette opp midlertidige lekekonstruksjoner på en parkeringsplass i sentrum. Søknaden fikk avslag, men Myklebust og medaktivistene ønsket likevel en markering.

– Parkeringsplasser på Voss er, som mange andre steder, touchy tematikk og nærmest litt hellig, forklarer Myklebust.

De bestemte seg for å betale for tre plasser, men i stedet for å parkere ekte biler, parkerte de tre lekebiler og la parkeringsbilletten oppå. De lånte møbler fra en lokal bruktbutikk, planter fra en blomsterforhandler og inviterte folk til lunsj.

– Vi ville bare vise frem plassens potensial. Folk var kjempegira, men parkeringsselskapet likte det ikke.

Vaktene mente at siden lekebilene ikke hadde registreringsnummer, var det ikke lov å bruke plassen til annet enn parkering. De ringte politiet, mens Myklebust svarte med å ringe lokalpressen – Avisa Hordaland.

– Det ble en opphetet situasjon selv om politiet var veldig greie. Det fine var at vi fikk en debatt om de offentlige rommene, hvem de tilhører, og ikke minst synliggjort strukturene som har makt over dem, hvem kan mene noe, og hvem legger spillereglene, sier hun.

– Hvordan er det å bli geriljaarkitekt i egen bygd?

– Man blir veldig synlig i bygdebildet av å stikke hodet frem, men da er det fint å være egen bedrift og ikke måtte svare en sjef som kanskje ikke liker oppmerksomheten. For meg er slike ting viktige. Å drive kontor på Voss, uten å mene noe om Voss er umulig.

– Hvorfor?

– Fordi det er den plassen jeg bor og det samfunnet jeg lever i. Det å skulle være med å formgi i det handlingsrommet, er umulig uten å gjøre seg opp en mening om rett og galt. Det er på godt og vondt, selvfølgelig, ting kan fort bli personlig i en liten bygd, men det er utrolig viktig å tørre å ta de diskusjonene om hvor man skal med bygden.

Fremtidsdebatten

Og akkurat hvor Voss er på vei, er i dag et svært relevant spørsmål. Vossevangen, 1,5 times togtur øst for Bergen, er blitt omtalt som Hordalands eneste by utenom Bergen. «Odda og Leirvik får ha oss unnskyldt», som Bergens Tidende en gang skrev.

En planlagt oppgradering av vei og jernbane mot Bergen vil korte ned reisetiden med én time og gjøre det enda mer attraktivt å bo i Vossebygden. Plutselig kan Voss bli en vinter- og naturforstad til Bergen, med mindre regn og kaldere vintre.

Senest i høst uttalte Myklebust seg om nye boliger på Voss: «Berekraft er det viktigaste stikkordet for bustadene som skal byggjast i framtida. Då må me byggja mindre, og me må dela mykje meir.»

Hun snakket også varmt om fortetting.

– Diskusjoner nasjonalt blir ofte veldig annerledes på mindre plasser. Vi snakker selvsagt om helt andre grader av fortetting her enn i Oslo, fordi tetthetsgraden er så utrolig mye mindre i utgangspunktet. På Voss må vi tørre å fortette sentrumsnært, selv om det gjør vondt å bygge ut eplehagene og naboene klager. Bærekraften er mye bedre enn å bygge nye satellittbygder, hvor man blir avhengig av bil og tar natur eller jordbruksland til hus og infrastruktur. Også i selve sentrum på Vangen bør vi få inn flere boliger, slik at det blir et mer levende bymiljø.

Råd til dem som byflykter

Mange arkitekter havner i dag som en del av den klassiske og problematiske hjerneflukten til byene. Mange av de samme arkitektene er kanskje egentlig nettopp dem som drømmer tyngst om å egentlig flytte motsatt vei. Har Myklebust til slutt et råd til dem som dagdrømmer om bygdeliv som alternativ til sine urbane tegnestuer?

– Man må være bevisst på at man velger vekk den synligheten man får i byene. Higer man etter anerkjennelse i fagmiljøet, bør man kanskje ikke satse på et bygdekontor. Samtidig velger man denne muligheten til å påvirke de samfunnene man flytter til. Det er et enormt stort gode.

Det er også viktig å være forberedt på at det ikke nytter å drive med spesialisering på bygden, forklarer hun.

– Man må være en potet og åpen for det som kommer. Vi synes det er fint å gjøre masse forskjellig og samtidig ta på oss prosjekter som ikke gir høy fortjeneste, men heller bidrar til noe viktig. Enten det handler om å pusse opp en gammel laftestove eller noe helt annet.

– Hva er drivkraften – eller noen vil kanskje spørre: Hvorfor gidder du?

– Det er et legitimt spørsmål, for det kommer ikke gratis å drive lite og smått på bygden. Det enkle og vanskelige svaret er at man må ha et legitimt engasjement for stedet man bor, og et håp om at man er med på å bidra til å skape et enda bedre sted. Har man den troen i bunnen, mener jeg bygdearkitekt er en fin ting å være.