Marion Fust Sæternes: Lokalpolitikeren

Gjenreisningsbyen

Namsos ble bombet nærmest sønder og sammen under krigen. Etter at byen, som tidligere hadde blitt ødelagt av brann både i 1872 og i 1897, ble bombet av tyskerne i april 1940, var det bare noen få bygninger som fortsatt stod, og enda færre er det som står den dag i dag. Bryggerekka og Fogdgården er noen av unntakene.

Byen ble gjenreist etter krigen etter byplanlegger Sverre Pedersens plan om «Brente steders regulering», dominert av akser og kvartaler. Som et symbol på gjenreisningen fikk man bygget samfunnshuset, som stod ferdig i 1961 og opptok et helt kvartal.

Fullføringen av det funksjonalistiske samfunnshuset, tegnet av Herman Krag og Arne Aursand, ble ansett som den siste byggesteinen, og kronen på verket i gjenreisninga av Namsos. Ifølge tidligere president Gisle Løkken i Arkitektforbundet er det et flott eksempel på tidsperiodens modernistiske arkitektur.

Står fortsatt støtt

Likevel vedtok kommuneadministrasjonen i 2021 altså å sanere bygget, til tross for folkelig engasjement og protester blant byens snaue 9000 innbyggere, samt innvendinger fra Arkitektforeningen, Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren og Trøndelag fylkeskommune.

Før sommeren la Sweco fram en rapport som konkluderer med at samfunnshuset fortsatt står støtt. Både fundament, betong eller konstruksjon er i god stand, ifølge rapporten.

Samfunnshuset i Namsos ligger i krysningspunktet for interessene til Sæternes: Klima, sosial bærekraft, arkitektur og byutvikling.

Ifølge administrasjonen trenger ikke kommunen all plassen. Formannskapet foreslo å selge for å redde bygget, men det sa kommunestyret nei til. Kommunen vil gjerne rasjonalisere arealbruken, mens de som vil bevare, deriblant Sæternes, mener man kan fylle arealene med blant annet kulturaktiviteter.

Omfattende rehabilitering

Selv om politikere fra både Venstre og Krf i valgkampen har uttrykt støtte til å bevare Samfunnshuset, ligger saken dessverre fjernt for mange politikere, mener Sæternes.

– Det har vært en stor sorg å oppleve at et mindretall av politikerne her i byen er interessert i å bevare bygningen, eller ikke har så mye engasjement i saken.

Det er ingen setningsskader, men huset vil likevel trenge en omfattende rehabilitering.

– Huset har aldri vært pusset opp, og man har aldri gjort noe med inneklimaet. Det gjør selvfølgelig at det har sunket i anseelse. Det er ikke et populært sted å jobbe. Det er en fantastisk bygning, men den må oppgraderes.

Etter at Sweco-rapporten kom, meldte fylkeskommunen at de ville gå gjennom rapporten med kommunen og Riksantikvaren, som eventuelt vil avgjøre om huset skal fredes eller ikke.

– Vi har sett overslag som viser at det koster mindre å pusse opp enn å bygge nytt. Det ville være en tragedie hvis det ble revet og bare ble et hull i byen.

Fellesprosjektet

Sæternes peker på den viktige plasseringen og funksjonen samfunnshuset har i byen.

– Huset ligger ved Festplassen, stedet for 1. mai-demonstrasjoner, 17. mai-samlinger, konserter, og med kirken ved siden av. Det har sin plass her. Ved å fjerne Samfunnshuset fra Festplassen vil man rive fra hverandre en viktig del av byveven som er her. Det må ikke skje, sier Sæternes.

I valgkampen er Namsos MDG og Sæternes opptatt av å koble bevaringen av Samfunnshuset med det såkalte Fellesprosjektet i byen.

– Det handler om å bevare og videreutvikle byens identitet, sier hun.

Fellesprosjektet er et planlagt nytt opplærings- og kulturbygg i Namsos sentrum, som etter planen skal inneholde både – og vi trekker pusten – videregående skole, bibliotek, kulturskole, innbyggertorg, innvadrertjenesten, fritidsklubb, kino, kultursaler og museum.

Nexans-tomten, hvor fellesprosjektet er tenkt plassert, ligger der det inntil nylig var kabelfabrikk, rett utenfor gjenreisningsbyens kvartalstruktur.

– Alle funksjonene er i dag fordelt utover byen, og noen av bygningene er i god stand. Kinoen ble bygget i 2011 og er kjempefin. Men kommunen betaler dyrt for bygget, og når kontrakten går ut i 2030 kan det kanskje være hensiktsmessig å flytte hvis det ikke går an å reforhandle vilkårene.

Å flytte videregående skolen til sentrum tror hun også vil gi mer liv og røre i byen.

– Ungdommer klager over at det finnes for få møteplasser i byen. Det håper vi å kunne skape med fellesprosjektet, hvor undervisning og kultur kan kombineres på en måte som gjør at det blir et levende sted både på dag- og kveldstid. Det er også økonomisk klokt, påpeker Sæternes.

Og Fellesprosjektets nærmeste nabo er Samfunnshuset. Derfor mener Sæternes det vil være fornuftig å inkludere Samfunnshuset i prosjektet.

– Det finnes mange måter å vitalisere Samfunnshuset. Det er et stort behov for plass til foreninger, og mange som vil kunne benytte seg av lokalene. I det siste har det vært flere møter og debatter der, det kan det fortsette å være i fremtiden. Med et godt inneklima og nye overflater vil også kontor her være attraktive.

– Klimamessig snakkes det gjerne mye om hvor miljøvennlig man kan bygge nytt, med passiv- og plusshus og den slags, men forståelsen for hvor mye utslipp det involverer å rive, er lav. I Samfunnshusets tilfelle har det blitt påpakt at det er lave takhøyder i kontorfløyen, og dårlige forhold for dagens ventilasjonssystemer. Men i mitt hode er det klart løsbart. Samfunnshuset er verdt det, for det har så mye med byens identitet og historie å gjøre.

Arkitektfagets optimisme

I hverdagen jobber Sæternes i arkitektkontoret Arcon Prosjekt, som har hovedkontor i Namsos, men også avdelinger i Verdal og Trondheim. Her jobber det både arkitekter, ingeniører og arealplanleggere. Sæternes jobber gjerne med offentlige bygg, som tilbygg til Nord universitet i Namsos og samling av barnevern, helsestasjon og PP-tjenesten. 

– Som arkitekt er det er hyggelig å kunne jobbe med offentlige prosjekter. Det er ofte viktige funksjoner for felleskapet. 

Men hva slags politikere blir det av arkitekter? Er det noe i yrkesbakgrunnen som hjelper henne i det politiske arbeidet?

– Jeg tror at som arkitekt har man et problemløsende yrke. Man forsøker alltid å finne gode kompromisser, sier hun.

Som arkitekt er det også lett å være veldig bekymret for verdens framtid, med klimakrise og naturtap, påpeker hun.

– I håndverket arkitektur finnes det også en slags optimisme, der man alltid leter etter den litt bedre løsningen, den litt bedre sammenhengen og logistikken. Det tror jeg at jeg tar med meg inn i politikken også.

Men når det kommer til klima og natur kan vi ikke få omstilt oss fort nok, understreker hun. 

– Jeg skulle ønske de større partiene hadde det mer i ryggmargen, verdien av naturen, og hvor mye det haster. Mange skyver det nok vekk fordi det blir for stort og dystert. Men jo flere som engasjerer seg, jo flere kloke hoder får vi inn i problemløsningsfasen. 

Hun påpeker også at hun kanskje ikke er så aktiv skriftlig som hun burde.

– Det er kanskje litt typisk arkitekter, vi er bedre med bilder og tegninger, ler Sæternes.