Matthew Dalziel: Mann for sin hamp

Håndutgravet hus

Dalziel inspireres av teorier hvor man forsøker å fjerne mennesket som verdens midtpunkt og erkjenne at vi deler verden med andre levende individer. 

– I arkitekturen foregår det en diskusjon om hvordan dette skal prege fremtidens arkitektur. Hvis arkitektur handler om å lage verdener for mennesker, hvordan lager vi verdener som ikke går på bekostning av alle de andre verdenene som omgir oss?

Da han så de opprinnelige planene for tomten tenkte han: «Shit! Dette er ekstremt! Men hva vil være ekstremt andre veien?»

Ett av grunnprinsippene hans er derfor å tenke at tomten er i bruk fra før, selv om den kan se ut som noe «ingen egentlig bruker». For her finnes tolv voksne trær med sine rot-, sopp- og jordsystemer. Her finnes også grunnfjellet fra istiden. I tillegg til den allerede påbegynte biodynamisk nytteveksthagen – en lovet «hot spot av biodiversitet». 

Huset borres ned på påler i hull som er gravd forsiktig ut med hender og spade. Møter han på en rot bøyes den rundt boret, ellers flyttes staget. Her er Dalziel inspirert av en type permakultur hvor man, av hensyn til viktige bakterie- og soppkulturer i jorden, ikke graver.

– Jeg leste om «no dig agriculture» og stilte så spørsmålet: Hvordan vil «no dig architecture» se ut? Det handler om å ta vare på våre behov, hus som skal bygges, men også ta vare på behovene til ikke-menneskelige individer, som trærne. 

Huset i Hackney

Det er ikke tilfeldig at Dalziel starter et grønt og avantgarde arkitekturprosjekt. Han er selv oppvokst i en miljøengasjert familie i Toronto, Canada og bygget sitt første hus av halm i tenårene. Faren er arkitekt og moren er en miljøorientert lærer i litteratur – hvor hun blant annet underviser litteratur i vill natur. 

Dalziel hoppet ut av det normale skoleløpet på high school, utdannet seg til tømrer og lagde sin første hage. Deretter studerte han arkitektur i London og jobbet lenge for det prisbelønte kontoret Haworth Tompkins Ltd og Interrobang, arkitektdelen av Webb Yates Engineers. 

– Interesse for biobaserte byggematerialer kommer delvis fra Haworth Tompkins. De tok initiativ til Architects Declare, og har satt ny standard for arbeid med eksisterende hus og miljøvennlige nybygg. Å tenke kreativt med eksisterende tomt, i stedet for å fjerne alt, lærte jeg også der.

I London kjøpte han et gammelt bakgårdshus i Hackney. Han brukte ledige søndager til å bygge sitt første egne prosjekt og masteroppgave. 

– Gjennom huset i Hackney lærte jeg hvordan man kan få et hus til «å virke igjen» – på en miljøvennlig måte. Jeg byttet ut syntetiske materialer, som forårsaket råte, med pustende naturmaterialer, som gjorde huset levelig igjen. Jeg lærte hvordan et prosjekt også er en performance. Jeg ble kjent med leverandørene av eiketømmer og kalkstein. Alle var entusiastiske, noe som er sjelden når du kjøper konvensjonelle byggevarer.

Hampmannen

Tilbake på Oppsal bruker Dalziel hyppig begrepet «bioregionale» materialer, materialer som er naturlige og produsert så lokalt som mulig. Hovedkonstruksjonen er av prefabrikkerte tre fra Østlandet og yttervegg er påsprøytet hempcrete/hampbetong – en blanding av hamp og kalkstein. 

Dette blir historiens første norske hamphus, ifølge Dalziel. Fordi det er forbudt å dyrke hamp i Norge, må den importeres fra Frankrike. Her kjemper Dalziel for nye lover.

– Hamp er den eldste kultiverte plantene i Norge. Vikingene lagde seil, tau og klær av den. Så kom den vestlige verdens kamp mot cannabis på 1900-tallet. Dette førte til et misforstått forbud også mot industriell hamp, som ikke inneholder psykoaktive virkestoff.

Dette hadde en ødeleggende effekt på hampproduksjon over hele verden. Generasjoner med produsenter måtte finne annet å gjøre og hamp ble erstattet av bomull og syntetiske fibre. 

– Mange land har opphevet forbudet for lengst, men i Norge er fremdeles den eneste hampplanten buret inne i botanisk hage i Oslo. 

Det finnes nesten ikke grenser for hvorfor hamp er et godt byggemateriale hevder han: Planten vokser fort, nærmere fire meter per sesong, og lagrer karbon og vann mer effektivt enn tre. Sammen med kalkstein i hampbetong skaper den derfor vegger som puster og tar opp i seg fuktighet. 

– Du får en termomasse som oppfører seg som en gammel steinbygning – kjølig om sommeren og varm om vinteren. Varmen blir lagret i bygningskroppen ikke i luften, som på dagens nye bygninger.

Parkering i eplehagen

Dalziel har også lovet at huset under furutrærne har flere innspill i debatten om småhusplanen i Oslo kommune. Han visste ingenting om den omstridte planen før arbeidet startet. Det første som overrasket, var krav til parkering.

– Her bor vi to minutter fra t-banen, har åtte Bilkollektiv-biler i nærheten, men likevel er kravet fra kommunen å ha nok parkeringsplasser til hver boenhet. Over veien måtte de fjerne alt av hage og gruse parkeringsplass for å få plass til nok biler. De har montert egen parkeringsheis, som ingen bruker og ingen vil ha, for å komme gjennom kravene. 

– Hva tenker du om slike krav? 

– Problemet begynner med hvordan man som samfunn forholder seg til dårlig oppførsel. Dårlig oppførsel skal begrenses. I dette tilfelle handler om at for mange utbyggere ødelegger for mange hager. Men vi må ikke ha mindre «dårlig oppførsel», vi må ha «god oppførsel». Vern av hagene kan løses gjennom gode design- og arkitekturløsninger. 

I prosjektet har Dalziel tegnet inn parkering og snuareal, men løst det med å bruke treflis i stedet for grus og plastmembran.

Systemkritikk med hagebruk

Norske byers småhusbebyggelse bør også benyttes mer til produksjon av mat, mener Dalziel. Hans måte å dyrke på kalles «food forestry». 

– Dette er den måten mennesket alltid har dyrket på, men også fremtidens måte å dyrke på – spesielt i byer. Allerede er det mer biomangfold i småhusbebyggelsen, enn i den ensartete furuskogen rett bak oss. Men dette mangfoldet kan bare øke. 

– Kan ikke urbant landbruk fort ende opp som grønnvasking?

– Grønnvasking skjer og blir ofte som «glasur på kaken», men i dette prosjektet snakker vi om å lage selve kaken. Du kan ikke putte sedumplanter på taket og tenke at det er nok – spesielt ikke om de er pakket i plast og membran over betong. Vi må være mye mer systemiske – og lære nye måter å leve på. 

– Men alle kan vel ikke leve som dere? 

– Nei, men mange lærte under korona at det var mulig å leve annerledes. Likevel er jeg enig, dette er først og fremst en performance i hvordan et ekstremt alternativ til dagens byggepraksis kan se ut. Som alle kunstprosjekter har det elementer som forhåpentligvis kan inspirere. Man må kunne forestille seg en endret verden før man kan begynne å endre den.

Et svar på triennalekritikken

Ekteparet Dalziel og Sachs Olsen var kuratorer for Oslo arkitekturtriennale i 2019. Under fanen «degrowth» («nedvekst») fikk de, ifølge Dalziel, kritikk for å være for enøyd kritisk til kapitalismen og at det var lite konkret innhold til nytte for arkitektene. 

– På en omvisning forklarte jeg at jeg fant det vanskelig å skjønne hvordan man skulle være arkitekt etter å ha fordypet meg i kapitalismekritikken. Det ble fremstilt som at «til og med kuratoren vet ikke hva han skal gjøre med dette». På et vis er dette prosjektet et konkret og praktisk svar på den kritikken.

– Hvordan da?

– Kapitalismen og problemene «nedvekst» adresserer er bare symptomer på et større problem, nemlig tanken om at mennesker står over resten av verden. Dette prosjektet sier imidlertid at man kan være arkitekt også i møte med de spørsmålene vi stilte. 

– Hvordan var ditt første møte med norsk arkitektbransje? 

– Det som overrasket meg var mangelen på forestillingsevne og oppfinnsomhet. Det finnes et oppheng i ferdige løsninger og praksiser. Alle småprodusenter jeg har møtt i dette prosjektet sliter økonomisk fordi det ikke finnes nok kunder. Selvfølgelig er det kostbare produkter, men prisen synker hvis flere kjøper. 

Han mener Norge har et stort behov for å bygge opp kunnskapen rundt alternative, bærekraftige materialer. 

– Vi må for eksempel bare slutte å bruke dagens isoleringsull. Mineralull er asbesten i vårt århundre. Den krever mye energi og karbon i produksjonen og kan ikke resirkuleres. Det er også stor risiko for forurensing av luft og vann under produksjon og de fine fibrene går rett i lungene våre – som asbest. 

– Hva er alternativene?

– Blant annet tre, hamp og halm. Disse er helt naturlige og kan produseres med lite energi. 

– Hva kan arkitekter gjøre?