Nicolai Riise: Gøy på jobben

– Kan ikke kommunikasjon

Det er heller ikke bare kafédriften som virker langt unna kjernevirksomheten arkitektur. I 2018 startet de kommunikasjonsbyrået Mad Communication. Ideen kom etter å ha jobbet med Bergen Media City. Kommunikasjon er også nærmere arkitekturbransjen enn mange tror, forklarer Riise. 

– Arkitektur er veldig mye kommunikasjon. Hvis du skal få gjennom en byggesak, få med deg opinionen, snakke med politikere eller drive medvirkningsprosesser, så er kommunikasjon viktig. 

Her er arkitektur- og eiendomsbransjen i dag for dårlig, mener Riise. 

– Satt på spissen kommuniseres det i dag bare på én måte – rekommanderte nabovarsler. Blir det bråk, sitter man bare stille i båten til det blåser over. Da snakker vi den største fastlandsnæringen i Norge som ikke kan kommunikasjon. Verktøyet kommunikasjon ville hjulpet oss både med å bygge omdømme og få gjennom prosjekter lettere. 

Ansatte på fest

Den hurtige veksten har vært inspirerende og dynamisk forteller Riise, men også krevende. I en periode på 2000-tallet gikk ting veldig fort. De holdt til ved Doga-bygningen ved Akerselva og ble beryktet for festene. 

– Vi flydde inn dj-er fra New York og det var over 600 folk i lokalet. Det sto kø rundt hele kvartalet, politiet var der tre ganger, og vi solgte 5000 alkoholenheter på en kveld. Da hadde vi en bratt, bratt vekst, hvor folk ble ansatt på fest. 

Så kom finanskrisen høsten 2008 og selv om Riise kaller krisen «en liten dipp i markedet», ble ansettelser erstattet med avskjedigelser.

– Vi var ti-tolv for mange og måtte kvitte oss med folk. Det var trist, og vi lærte at selv om en kunde ringer og vi har mange prosjekter, tar det alltid tid før ting kommer i gang. 

– Hvordan vil du beskrive veksten etter det? 

– Det har vært mye hardt arbeid, men også gøy. For meg og oss er det viktig å ha det gøy på jobb, lage bra ting og tjene penger. Du må ha fokus på alle de nivåene. Tar du bort det ene, faller resten. Vi stiller oss alltid spørsmålet: «Er dette prosjektet gøy å jobbe med?» Er svaret «nei», prøver vi å finne en måte å komme oss unna på som er redelig.

– Ingen sunn fornuft

Nicolai Riise er blitt kjent for at han høyt og tydelig proklamerer at «Jeg skal redde verden!». Nøkkelen til det hårete målet er ombruk, og i kafélokalet vi sitter står gjenbruksidealet derfor høyt. Materialene er fra Resirqel og Finn, kjøkkendisken er hentet fra et storkjøkken som skulle rives, mens koppene kaffen skal serveres i er designet av Made og håndlaget av gjenbrukt leire fra byggegropene i Bjørvika. Toalettet i bakkant har fått vegger av blank bølgeblikk fra en gammel garasje de kjøpte og demonterte på Hamar. 

Alt gjenbruket henger sammen med at Riise og Mad de siste årene er blitt mer og mer opptatt av klima og miljø. 

– Tankene mine om arkitektur har forandret seg mye. Samtidig har det nok vært viktig ganske lenge, uten at jeg var klar over det. Å bygge kvalitet som holder lenge, har vi hatt med oss alltid.

Da de tegnet Media City i Bergen ble riving vurdert, men da ble det veldig tydelig at bevaring gir gode klimaregnskaper – nærmere bestemt 6200 tonn CO2. Allerede da begynte de med gjenbruk av himlinger, som de lakket om på kontoret og brukte på nytt. 

Samtidig var Paris-avtalen i 2015 så tydelig at Riise forsto at nå måtte byggenæringen svare. Han innrømmer også at han ikke helt forstår resten av bransjens klimatilnærming med sertifiseringsordninger som passivhus, Powerhouse og Breeam. 

– Det virker som hele bransjen driver og lager egne systemer for hver utfordring, uten at noen egentlig kan si om og hvorfor det er bra for klimaet. Det er ingen sunn fornuft i bunn, og alle ordningene har et minus. Det var først da jeg forsto virkningene av avfallet vi genererer, og at hvis vi beholder og bruker ting som allerede er produsert, da skaper vi ingen utslipp.

Fra høyt til grønt

Men ombruk har ikke alltid vært lengst fremme i bevisstheten til arkitektene i Mad. I planene for området Vaterland i Oslo planla de riving av Postens enorme sorteringssentral i betong og byggingen av en skinnende ny høyblokk på 127 meter. 

– Prosjektet ble aldri noe av, men hva tenker du om det i dag? 

– Hvis vi skulle gjort postterminalen i dag, så ville jeg beholdt den. Det er meningsløst å rive så mye betong, med gode etasjehøyder, hvor det er mulig å få til et fantastisk prosjekt med gjenbruk av bygningen. 

Miljøtenkningen har også endret estetikksynet hans. Han er blitt mindre opptatt av hvordan ting ser ut. 

– Ombruk gir en annen estetikk. Før skulle alt være pent, nå er jeg mer opptatt av hva byggene bidrar med. Hvem bryr seg om ikke fugene er helt rette? Fokuset må være på å se farger og materialer og skape gode rom, ikke på at alt blir perfekt. 

Arkitektenes Don Draper

Det er noe litt utypisk over arkitekten Nicolai Riise. Han går gjerne med silkeskjerf i brystlommen og er ikke redd for å bruke ordet «kommers» i yrkessammenheng. Da Arkitektnytt møter Riise, er han i ferd med å avslutte siste mandagsmøte før jul. Beskjeden til kollegaene er at de nå har «én uke til å skape god arkitektur og endre verden».

Gaute Brochmann, redaktør i Arkitektur N, jobbet tett på Riise i flere perioder fra 2010 til 2015. Han beskriver en mann med unik businessteft, blandet med et genuint engasjement for gode bygg. «På ett vis er han som en Don Draper i arkitektbransjen. Han kunne lett forsvunnet til finansverdenen og er åpenbart glad i å tjene penger, men så finner han også glede i å tegne og bygge». 

– Jeg går nok for å være en veldig kommersiell arkitekt hos noen. Det vondeste en arkitekt hører fra en annen arkitekt, er at han jobber for et «kommersielt kontor». Jeg driter i det. For meg gir den kommersielle biten kun muligheter, og det er heller ikke slik at Mad er en pengemaskin. 

Riise tok nylig svart belte i den brasilianske kampsporten jiu-jitsu. En kampsport han begynte med som 45-åring, etter å ha blitt lagt i bakken av sin åtte år gamle sønn på kjøkkengulvet. Nylig tok han serveringsprøven og alkoholprøven for å få skjenkebevilling i Pilestredet, og i styrestrategien for 2020 sto det at «Nicolai må lære seg bedre engelsk». Derfor tar han nå privattimer i engelsk med lekser hver uke. 

Riise blir også beskrevet som en som forstår trendene i samfunnet. Det henger nettopp sammen med at han tester nye ting, mener han. 

– Det å finne trender er egentlig bare å samle sammen alle impulsene som kommer, og filtrere. Jeg liker å lære nye ting og merker at alle impulser og informasjon får kreativiteten til å spinne.

– Kunne du egentlig hoppet av til finansbransjen? 

– Kanskje, men da mister jeg de to andre dimensjonene: At jobben skal være gøy og man skal gjøre bra ting. Det er sikkert gøy å ha en stilig bil, dyr klokke og bo på rivieraen, men det er jo ikke gøy i finans i lengden. Mitt liv er å jobbe hardt og feriere hardt.  

Applaus for firkant

Riise sier selv at han aldri var et skolelys og gikk ut med dårligste snitt på Ullern videregående midt på 1980-tallet. Han tok opp igjen fag og karret seg inn på Bergen Arkitekthøgskole (BAS), hvor han var i kull nummer to. 

– Jeg ville ikke på et kontor, som min far, som var ingeniør. Jeg var veldig glad i å snekre og BAS passet derfor egentlig veldig godt til meg. Der handlet det om samarbeid, praktiske prosjekter og å selge konsepter. 

Det var likevel i Berlin at Mad-eventyret på ett vis begynte. De tre grunnleggerne, Riise, Singstad og Elverum, var alle nyutdannet i kriseårene på begynnelsen av 1990-tallet.

– Jeg søkte på 30 jobber i Norge og fikk ingen. Jeg måtte ut av landet for ikke å bli utdatert før jeg hadde begynt. Hvor er det så jobber i 1992? Jo, i et nylig gjenforent Tyskland. 

Han sendte derfor søknader til de største tyske arkitektkontorene, og reiste til Berlin med enveisbillett.

– Jeg kunne ikke tysk, skaffet meg sted å bo da jeg landet, og gikk fra dør til dør på jakt etter jobb.

Etter fire dager ble han ansatt i Müller Reimann Architekten, hvor han gjorde suksess med å mestre en veldig tidlig versjon av tegneprogrammet Archicad. På det tidspunktet tegnet de fremdeles med tusj og barberblad i Berlin. 

– Kontoret fikk et oppdrag hvor de måtte levere en tegning på diskett. Plutselig kom det et lass med Apple-produkter inn døren. De kunne ikke et kvekk data, men det kunne jo jeg! Da jeg fikk printet ut en firkant, stormet folk til og sjefen rev arket ut av hendene mine og skrek: «Se hva Nicolai har fått til!».

Tre rare nerder

Det var få nordmenn i Berlin i 1992. De tre blivende Mad-partnerne begynte derfor å henge sammen, selv om de var forskjellige. Ifølge Riise utfyller de hverandre perfekt: Singstad er formgiveren, mens Elverum koser seg mest med å få husene bygget. Riise selv drar i land kontraktene.

– Kurt tegnet noe helt vilt, jeg skaffet oppdraget og Trond fikk det bygget. Jeg syns jo begge de to er litt rare nerder, og de syns nok det samme om meg. Vi sosialiserer ikke, men vi har det samme synet på god arkitektur. 

Tilbake i Norge begynte alle tre i Lund + Slaatto Arkitekter. Utenlandsoppholdet gjorde at de fikk stort ansvar til tross for ung alder. Riise tror erfaringene fra Berlin var viktige, både den gang og i dag. 

– Alle tre dro uten å vite hva vi gikk til. «Bare hoppe i det»-erfaringen lever videre i den veksten vi ser nå. Vi tenker ofte: «Dette har vi ikke gjort før, la oss derfor prøve!». Det er også en del av Mad-kulturen at det er lov å feile. 

Også synet på god arkitektur, system og struktur ble preget av arbeidet for Berlin-kontorene. 

– Vi jobbet med by. Det skulle inn næring i første etasje, ikke boder eller andre byroms- fiendtlige funksjoner. Inngangen skulle være svær, gjerne midt på bygget og på en bolig skulle den være fornem, stor og luftig. Det handler også om at ting ikke skal påklistres, men være gjennomført og presist. 

– Hva er god arkitektur? 

– Det er arkitektur som er varig, solid, tidløs, og har rom som kan brukes til mye. Det må også være CO2-fritt. Det handler videre om å utnytte lys og omgivelser, tilpasse seg stedet, men samtidig utmerke seg på en ikke skrikende måte. 

Det er dette Mad har prøvd å få til med Juridisk fakultet, som åpnet for ett år siden i samme kvartal som vi nå sitter. 

– Bygget skal gi en følelse av at «ingenting annet kunne vært bygget her». Det viser også en tosidighet i arkitekturen som jeg liker: Du kan se at det er et universitet, men samtidig gjør teglen og pilastrene bygget til nærmest en levende teglskulptur. 

– Ikke frykt debatten

Mens arkitekter ofte er blitt beskrevet som for forsiktige i offentlig debatt, har Riise aldri hatt noe problem med å ta opp vanskelige saker. I dag er hans viktigste sak at byggebransjen og landets gårdeiere må ta klimaansvar. I fjor vår gikk han ut mot norske kommuner og anklaget dem for å bedrive «korona-spekulasjon» og lede an mot et nytt «prisjag mot bunnprismarkedet».

I 2021 mener han arkitektene må bli flinkere til å ta ordet i samfunnsdebatten. 

– Vi må formidle hvor viktig rolle arkitektfaget har. Vi har alltid gjort det, men hvis vi skal klare å løse de gigantiske utfordringene vi står overfor, må vi jobbe mer med det. Arkitekten må stå fremst i køen for å løse problemer knyttet til befolkningsvekst, tilflytting til byer, klima, miljø og matproduksjon. Å ha den rollen og vise at vi kan ta den rollen, blir viktigere enn noen gang. 

– Dette har det blitt snakket om lenge, men hva kan gjøres for å lykkes? 

– Vi har et ekkokammer innenfor arkitektfaget hvor dette er kjent, men vi må budbringe dette utover de små gruppene. Hvis ikke vi tar den rollen, er det noen andre som tar den. 

Riise skulle gjerne sett flere kollegaer være tydelige stemmer i den offentlige debatten om arkitektur, byplanlegging og samfunnsutvikling. 

– Vi må løfte av telefonen og si hva vi mener og ikke være redd for å heve stemmen. Arkitekter er veldig grundige, men i debatten må vi legge vekk grundigheten og ikke dobbeltsjekke alt før man ytrer seg. 

Han ber også arkitekten om å legge vekk stammespråket. 

– Det nytter ikke å bruke forslitte begrep om «distinkte» bygg som «snakker til hverandre». Vi har en kjempejobb med å gjøre oss forstått, hvis ikke blir vi bare sett på som en litt spesiell, merkelig og fjern yrkesgruppe. 

I tillegg vil Riise og Mad bruke nye prosjekter som innspill i den pågående debatten om generisk moderne boligarkitektur. 

– Leser du verdiene til Obos opp mot byggene de bygger, er det ingen sammenfall. De bygger billig, dårlig og likt. Det hadde ikke vært slik om de brukte penger på arkitekten og stilte krav om å ha varierte, gode boliger.

Mad har ikke vært synlig i den siste mediedebatten om boligarkitektur, men Riise lover å bruke begynnelsen av 2020-tallet til å vise hvordan det skal gjøres. 

– Vi skal bare tegne boliger med fremoverlente oppdragsgivere som er glade i arkitektur. Da kan vi vise hva som er mulig å få til. Det er gjennom de gode eksemplene vi kan vise hvordan vi sammen kan redde verden. For det skal vi!