Opaform: Stille og rolig

Denne måten å tenke på kan også kobles til debatt om nedbygging av natur, forklarer Bauer.

– Her bygger vi ikke en ny hytte, men vi tilgjengeliggjør noe gammelt ved å legge til noen nye kvaliteter. Denne beliggenheten, så nærme sjøen, er utrolig attraktiv, men det er vanskelig å få lov til å bygge dette nytt i dag. Her kombinerer vi et potensial som egentlig finnes i alle de tomme byggene i sjøkanten og til fjells.

Birgisson selv setter pris på den innebygde skrivestuen.

– Der kan jeg sitte med bøkene mine og se på sjøen og gå ut i en lånt båt om jeg vil. Det er ingen luksusleilighet, men for meg er dette luksus. På en kald vinterdag er det akkurat isolert nok til at jeg fint kan sitte der med en liten ovn, sier forfatteren på telefon fra Island.

Han synes det er en ære å få være med på et prosjekt som dette. Han ser det som en vinn-vinn-vinn-situasjon hvor han får kontor med sjøutsikt, naustforeningen får liv i huset, og Opaform får utvikle sitt konsept.

– Konseptet passer meg bra. Bygninger dør veldig fort uten liv, og hvis min tilstedeværelse kan hjelpe til for å bevare naustet, er jo det kjempebra, sier forfatteren.

Arkitekter og aktivisme

Historien til Opaform begynner da Folgerø og Bauer møtes på Bergen Arkitekthøgskole (Bas) midt på 2000-tallet. Folgerø kommer opprinnelig fra Stavanger, men er oppvokst i Oslo. Bauer har tysk slekt, men er oppvokst på den finske øya Åland i Østersjøen. De blir kjærester og finner raskt ut at de er interessert i de samme tingene.

Folgerø gikk ut ett år tidligere enn Bauer og fikk lett jobb. Bauer, og mange med henne, strevde imidlertid fordi året var 2008 og Norge slet med finanskrise. Hun og klassekameraten Mari Myklebust starter derfor kontoret Mama som tar alle typer oppdrag, og det er nå de første tankene rundt gamle løer begynner.

– Å starte for seg selv var ikke vanlig på den tiden, men finanskrisen tvang flere til å tenke nytt. Ingen av oss hadde familie eller kontakter i byen og måtte bare gå på noe vanvittig.

Mama vokste etter hvert til Opaform og da med Folgerø som partner.

– Kanskje har vi med oss litt av den arven som Marina startet med i Mama, hvor vi får til prosjekter ved å oppsøke folk og koble fremtidige oppdragsgivere, sier Folgerø.

Bauer skulle egentlig bli kunstner, men da hun fikk høre om Bas, likte hun hvordan man der fritt kunne teste ut mange forskjellige ting.

– Jeg ble arkitekt, traff Espen og startet eget firma. Alt falt på plass, ler Bauer.

For Folgerø begynte interessen for arkitektur i en litt annen ende. Han var møbelsnekker, studerte litteratur og var politisk aktiv på venstresiden.

– Jeg fant ut at på Bas kunne alle disse tingene kombineres. Det var veldig kjekt. Jeg er ikke aktiv i politikken og det er vel Marina som har tatt over aktivismen, sier Folgerø og viser til at Bauer er aktivist i beboeraksjonen Bergens mødre.

En hyllest til Hatløy

– Men dere er litt aktivister som arkitekter?

– Ja, det er i alle fall en følelse av at alt vi gjør, har en aktivistisk undertone, sier Bauer.

Hun trekker frem hvordan de denne våren flytter inn i nye lokaler i en for lengst fraflyttet blomsterbutikk i Sandviken i Bergen.

– Her har en rekke lokaler stått tomme i tiår. Det kommer til å bli fantastisk. Alt vi gjør, føles som en del av en større greie. Der får vi også litt mindre plass og billigere husleie, så får vi litt fleksibilitet med på kjøpet, forklarer hun.

Bauer sitter i dag i styret til Norske arkitekters landsforbund (NAL), mens Folgerø lenge har vært lærer på Bas. Linken til Bas går også direkte inn i kontoret.

– Mye av det vi gjør, er en videreføring av det vi lærte på Bas, hvor noe av det første vi gjorde, er en full gjennomgang av vestnorsk beboelseshistorie. Det finnes utrolig mye visdom i den gamle kunnskapen om hvordan vi utnytter ressursene og bygger mest mulig effektivt og rasjonelt tilpasset klimaet. Knyttet til dette ligger det mye kultur og identitet som er superpotent å jobbe videre med og få inn i en ny kontekst, sier Bauer.

– Hvor mye Bas-filosofi finnes i det dere gjør i dag?

– Veldig mye. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg å gå der. Det å stupe inn i en masse greier, som ikke ga umiddelbar mening, men som i dag fortsetter å gi mening. Det er også bevisst at kontoret vårt ikke bærer navnene våre, men at det heller handler om prosjektene og ikke noens personlige prestisje.

Kontornavnet er også en helt åpen hyllest til Bas, forteller Folgerø.

– Jeg tror vi aldri har fortalt at Opaform er en dialektisk omskriving av Bas-grunnlegger Svein Hatløys begrep «Åpen form». Vi startet kontoret mens Hatløy ennå levde og hadde en del med ham å gjøre i oppstarten. Da var begrepet litt under press, så navnet var for å ta dette med oss videre. Vi diskuterte også navnevalget med Hatløy før vi bestemte oss, og han syntes det var en god idé.

En buet boks

De to mener noe av det unike med Opaform er at de både ser det store bildet i prosjektene, skaper helt nye kretsløp av nye samarbeid og tegner ut og bygger ferdig prosjektene til det leveres.

– Når vi bare i prinsippet er to personer og ikke et kontor med mannskap på femti, blir det litt unikt, sier Bauer.

– Hvem gjør hva av dere to?

– Vi gjør begge to mye av strategi- og konseptutviklingen, men Espen har en enorm fingerspitzgefühl når det gjelder å bygge, som ikke jeg har. Han er komplett sånn, men jeg er nok mer igangsetter og finner folkene vi kan koble sammen – enten det er forfatteren som pares med naustforeningen, eller noen helt andre.

For Folgerø handler det om å finne glede i å utvikle ny arkitektur så tett opptil et annet bygg som mulig. Boksen vi står er i, er bygget med bøyde Fuma-plater og koblet sammen med plugger av bøk.

– Det handler om å forstå hva som må til for at det blir et rom. Hadde vi hatt skarpe kanter på denne boksen, ville vi ikke fått den samme flyten mellom de to rommene. Buen her er sinnssykt viktig fordi du skaper romdeling og flyt, samtidig som du helt praktisk ikke slår hodet når du skal hvile deg. Det er små, viktige grep som gir noe helt annet enn om vi hadde puttet en ingeniørtegnet boks inni et gammelt naust, sier Folgerø.

Hus i tusen år

I dag jobber Opaform blant annet med en veldig stor enebolig i Sunnhordaland. Eneboligen har vært et unikt prosjekt hvor kontoret vant en privat konkurranse i 2017. Siden har det nærmest vært kontinuerlig jobbing på prosjektet. Kunden har vært innforstått med at prosessen er en del av det som leveres.

Det var et eksternt styremedlem i Opaform, Magnus Thomassen, som gjorde dem bevisste på at de ikke bare skulle ta betalt for hva de gjorde, men også det de mener.

– Vi har en mening om hvordan ting skal bygges. Den er mer verdifull enn den timen vi bruker, eller ikke bruker, på å fysisk tegne den ut. Det er med andre ord ikke bare produksjon som er viktig, men også selve innholdet i det vi leverer, forklarer Folgerø.

– Dette bør være viktig for hele standen. Spesielt opp mot diskusjoner om ansvarsrett og tiltaksklasser, om hvem som kan hva, så er det ikke bare tiden hvor det produseres som er viktig, men også kunnskapen og ekspertisen som må verdsettes av samfunnet, sier Folgerø.

Bauer mener det også hviler et ansvar på arkitekter når det gjelder å presse faget i riktig retning.

Lykkelig som liten

– Mange påpeker med rette at rammene for faget er trange, men vi kan også endre noe selv. I dette prosjektet i Sunnhordaland har vi en oppdragsgiver som skjønner viktigheten av både godt håndverk, gode materialer og detaljering.

– Hvilke konkrete valg viser dette?

– Helt direkte handler det om eksempelvis fire millimeter kobberrenner dimensjonert for at huset, som med minimalt vedlikehold, kan eksistere i minst tusen år.

Det er også et kontor i forandring vi møter på kaikanten i Øygarden. Før korona var de åtte ansatte og på vei inn i et større utbyggingsprosjekt i Bergen. Pandemien fikk imidlertid Bauer og Folgerø til å tenke annerledes.

– Vi vokste bare organisk og sa ja til for mange prosjekter uten helt å tenke over hvorfor. Vi opplevde noen ganger at vi ble tatt inn i et prosjekter mer som maskoter enn for faktisk å bli lyttet til. Vi prøvde å endre noe som vi opplevde var en utdatert måte å tenke arkitektur på, forklarer Folgerø.

En kunde i et samarbeidsprosjekt ønsket Opaform med videre, men de valgte å trekke seg.

– Da sto vi ved et veiskille. Rent økonomisk var det gunstig å bli, men vi trodde ikke vi kunne få til god arkitektur. Vi landet på at noe av det viktigste vi kan gjøre som arkitekter, er å si nei når rammene ikke er gode nok, sier Folgerø.

Etter det gikk de ned i antall ansatte. Resultatet har faktisk vært at produserende timer er gått opp.

– Spesielt timene til meg og Marina, som tidligere gikk til administrasjon, går nå direkte i prosjektene. Da blir det bedre kvalitet, mer produksjon og en finere hverdag.

I tillegg blir de mer fleksible, forklarer Bauer.

– Vi blir ikke fanget i den samme omsetningsmaskinen hvor vi hele tiden må «mate udyret». Hadde vi blitt i det store prosjektet, ville det slukt masse kapasitet, samtidig som vi hadde stått igjen med referanseprosjekter vi ikke kunne stått inne for. Dette ville sparket beina under egen virksomhet.

Folgerø mener det de lærte også henger sammen med hvordan deler av bransjen har svart ut kritikken fra Arkitekturopprøret.

– Leser vi noen av svarene, handlet det om unnskyldninger og at rammebetingelsene hindrer god arkitektur. Det bærer preg av at arkitektene har satt seg selv i en situasjon hvor unnskyldningene blir reelle. Da må de også svare for det.

– Men noen må vel ta de jobbene?

– Ja, noen opplever at de må ta dem, men det er ofte fordi de har satt seg selv i en «mate udyret»-posisjon. Da mister man kritisk tenkning. Jo eldre vi blir, desto mer sier vi derfor nei. Det går også fint an å bygge store ting, uten å være en stor aktør. Vår fremtid er derfor å tilby spisskompetanse og inngå i samarbeid.

Blitt forsiktigere

Det siste prosjektet de vil trekke frem, er en frittstående enebolig på Nedre Nygård midt i Bergen sentrum. Her har de eneansvar for prosjektering og ferdigstillelse, og huset skal stå ferdig i løpet av året.

– Her nyter vi virkelig å konsentrere oss om at prosjektet har kvalitet i alle ledd. Vi håper dette prosjektet virkelig kommer til å vise dette.

Huset er midt i et tett kvartal hvor det bare er én ubebygget tomt igjen. På den ene siden er det en gammel sveitservilla, på den andre en fireetasjes forpusset murgård.

– Vårt hus er et bindeledd, mellom nytt og gammelt, men samtidig er det en ny aktør, sier Bauer.

Å lage en enebolig for en barnefamilie midt i Bergen sentrum er også helt unikt, men det er slike prosjekter både byarkitekt og byantikvar har sagt at de ønsker, forklarer de.

– Vi håper dette kan inspirere til at det er fullt mulig å bygge slik midt i byen, uten å tette en tomt igjen med leiligheter for å tjene mest mulig penger.

Et kjent Opaform-prosjekt er et hus i trehusbebyggelsen Nøstegaten et annet sted i Bergen sentrum. For Folgerø er det interessant å diskutere disse to prosjektene opp mot hverandre.

– Vi ga det huset en veldig tydelig form som er blitt diskutert. Det er interessant å diskutere hvor ekspressive vi skal være som arkitekter. I det nye prosjektet er vi nok enda mer stille og rolige i møte med det eksisterende.

Og kanskje nærmer vi oss her også et fellestrekk i alt arbeidet Opaform bedriver. Enten det er skrivestuer i naust, overnatting i løer eller bolighus i byen, handler det om å tilføre noe nytt, inni det gamle, med et stadig mer forsiktig grep. Eller som Folgerø selv foreslår:

– Jeg tror vi er enige om at vi som arkitekter ikke skal eksperimentere, verken i byen eller andre steder, og at tilføringen av arkitektur som er selvhevdende og ber om å bli forstått som nytenkende, ikke er interessant. Det er mye mer relevant å høste fra det folk før deg har gjort. At du blir en del av en tidsdybde i situasjonen, uten å ta over eller sette andre ting til side. Kanskje det kan være en form for konklusjon for det vi holder på med?