Rannveig Getz: Den gang verden var moderne

– Ingrid og Arne hadde jo til og med bursdag samme dag, den 20. juni. Hver fødselsdag kom de rundt hjørnet med en flaske champagne, det var veldig hyggelig!

– Men hvordan endte dere som hyttenaboer?

– Mye har vært flaks og tilfeldigheter i livet mitt. Men akkurat det var ikke helt tilfeldig. Det var Arne og Ingrid som egentlig kjente hverandre, gjennom musikken. Så var vi på besøk hos dem en sommer, da de fortalte at de ikke hadde råd til å beholde både hytta og låven som også lå på eiendommen, og at de ville selge den ene. «Fint, da kjøper vi», sa jeg og Arne, som uansett hadde vært på utkikk etter et feriested.

– Akkurat da tror jeg Sverre var mest lysten på å ha låven selv, siden han på en måte var ferdig med huset. Dette var da vi akkurat hadde flyttet inn i Grotten, og de hadde det der Korsmo-huset, Villa Damman. Vi var så slitne alle sammen. Så sa Sverre: «Kan dere ikke bare flytte inn her, da? Akkurat slik det står?»

– Så det gjorde vi. Rett inn i alle deres ting. Arne kunne gå rett bort til flygelet til Ingrid og begynne å komponere, og jeg gikk rett bort til tegnebordet til Sverre og startet å tegne.

– Diskuterte dere mye fag disse somrene? Eller var dere som andre folk og snakket om andre folk?

– Vi snakket om fag – men snakket om alt annet også. Det morsomme er at da jeg var ferdig med utdanningen i 1962, stod Sverre Fehn for meg som et ideal. Hans moderne arkitektur var slik som jeg ønsket å jobbe, men jeg turte ikke en gang å tenke på å gå inn og spørre om å få være assistent på kontoret hans. Dette fortalte jeg ham jo mange år senere, og da lo han og sa at jeg sikkert ville fått jobb. Det er ikke sikkert, sa jeg.

– Tenkte du også senere at Sverre og for så vidt Arne stod for en form for høykultur?

– Jeg tror ikke Arne tenkte sånn. Og for min egen del … jeg tenker på arkitektene jeg jobbet sammen med. Mange var så folkelige som det kunne bli! Men er egentlig folkelig rett uttrykk? Husk at Arne ble skjelt ut på gaten av folk som syntes musikken var pling-plong.

Rannveig vil nødig snakke om middager med prominente medlemmer av det norske samfunnet, de få gangene de hadde de kongelige til bords og hele det sosiale nettverket som kom som en automatisk del av det å bo nesten tretti år i Grotten.

Hun er mer interessert å fortelle om arbeidet med et kreativt fag.

– Følte du at dere var del av et felles kunstnerisk prosjekt?

– Det interessante er at du tenker på den perioden fra sist på 1970-tallet og fremover som noe som ligger tilbake i tid. For meg er det nå. Det er interessant. Tenker man annerledes i dag enn vi gjorde da? Vi var jo en gruppe mennesker som var opptatt av kultur. Både arkitektur og billedkunst og musikk og de tingene. Og det var kanskje litt urettferdig at vi ikke var sammen med så mange mennesker som var industriarbeidere eller butikkmedarbeidere. Det var ikke fordi vi ikke ville, det ble bare ikke naturlig. Det har ikke noe med snobbethet å gjøre, Arne var jo fra veldig vanlige kår. Sverre kom fra en gård på Ulefoss.

– Enn du selv? Det var ikke akkurat så vanlig at unge kvinner tok den yrkesveien du gjorde på slutten av 1950-tallet. Hvor kommer du fra?

– Faren min var by-gartner i Porsgrunn, men var veldig glad i å tegne og male. Som barn var det alt han var opptatt av. Men i hans familie var det ti søsken, så han hadde ikke råd til utdannelse, så da sa han: «jeg tar det nest beste. Jeg blir gartner». Men han var altså vidunderlig flink til å tegne, vel så flink som arkitektene. Jeg vokste opp med to brødre og mor også, men jeg fikk veldig mye fra faren min, da jeg senere tenkte tilbake på barndomshjemmet, gikk det opp for meg at han måtte ha vært en veldig god interiørarkitekt.

– Mitt første hjem til jeg var tretten år var et sånt firkantet funkis-hus med store, åpne rom. Det var noe vi leide i en annen etasje. Terrakotta-farge på veggene. Grønnbeisede, enkle bjerkemøbler. Et stoff på stolene som var litt mørkere rødt. Han var inspirert av Munch, og i motsetning av mange andre på den tiden hadde vi kunstbøker hjemme, jeg husker særlig «Et nærbilde av et geni» av Rolf Stenersen. Fars tegnebord var jo også det viktigste møbelet i hjemmet.

Men så ville han bygge sitt eget, og da ble det et jordstampehus. Det stod i avisen: «By-gartner skal dyrke gulrøtter i veggene sitt.»

– Jeg tenkte kanskje ikke på det da jeg gikk skolen, men jeg har skjønt det etterpå, hvor flink han var.

– Så du er på en måte født og oppvokst i den man kan kalle en modernistisk kultur?

– Ja, og for meg var det helt selvsagt at det skulle være moderne – det var helt utenkelig med noe annet. Men det var jo ikke det for alle.

Etter Porsgrunn gikk turen videre til Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Året var 1958, og akkurat på dette tidspunktet ble det besluttet at ikke bare gutter med håndverksbakgrunn, men også jenter som kom fra gymnasutdanning skulle tas opp.

– Dette var midt i blomstringsperioden for det moderne. Men alle var ikke like opptatt av det. Læreren vi hadde i møbeltegning, for eksempel. Da jeg skulle tegne en seng, så tegnet jeg en kasse på gulvet. «Hva er det da liksom?», spurte han. Men jeg ville ikke ha noen annen seng. Jeg skulle også tegne en skjenk! En skjenk som jeg ikke kunne fordra, jeg har aldri hatt noen skjenk. I stedet tegnet jeg veggen mellom stue og kjøkken med skyvedører på hver side slik at du kunne nå kopper og tallerkener fra begge rom. Vi måtte jo måle opp størrelser og lære å gjøre alt riktig, så det gjorde jeg også. Men det behøvde ikke å bli en skjenk av den grunn.

Siden giftet Rannveig seg, fikk to barn og skilte seg, før hun møtte Arne. Underveis arbeidet hun en årrekke som skribent, blant annet for Bonytt og Obos-bladet. Hun underviste også på Statens Håndverks– og Kunstindustriskole, før hun etter hvert etablerte sin egen praksis.

Samarbeidet med Stein Halvorsen og innredningen av Sametinget og innredningen av det opprinnelige Munchmuseet på Tøyen er bare to av høydepunktene i en lang og innholdsrik karriere.

– Men som interiørarkitekt jobbet du alltid alene uten andre ansatte?

– Jeg jobbet alene mesteparten av tiden. I større prosjekter som Sametinget eller Voksenåsen hotell, for eksempel, hadde jeg med meg en medarbeider i prosjektperioden. Men ellers var det bare meg. Da vi flyttet inn i Grotten tenkte jeg at jeg ikke kunne sitte på loftet hele dagen, så jeg fikk leid meg et lokale i Uranienborgveien, der Fritt Ord er nå. Siden flyttet jeg til et kontor i Oscars gate som også var i gangavstand fra hjemmet i Wergelandsveien. Og i stedet for å betale i dyre dommer for husleie, kjøpte jeg en liten hybel og der hadde jeg kontor i alle år.

– Du ville aldri bygge en større praksis?

– Nei, jeg hadde ikke noe behov for det. Vi reiste jo mye. Arne skulle jo hele tiden ut i verden med musikken. Så da måtte jeg bare ni-jobbe hvis jeg skulle gjøre noe ferdig. Og så dro jeg. Det har vært et godt liv. Jeg kan ikke klage på noe. Men det folk ikke skjønner er hvor mye arbeid det var. Sverre og Arne, de arbeidet hele tiden begge to. Det var derfor det var så fint med feriehusene. Vi hadde flygel og tegnebord stående der, og så arbeidet vi hele tiden.

– Det du beskriver er en livssituasjon som med en frihet som er få forunt. Skjønner du at det kan ha oppstått et skille mellom de kulturelle preferansene til dere som skapte musikk og hus og kunst og vanlige folk, ettersom livsbetingelsene var såpass annerledes?

– I går var jeg på konsert på Sentralen. Vet du hva den het? Nei, for du vet ikke om den en gang! Du hadde ikke sett det, for det har ikke stått om den noen steder. Den het «Arne og Ludvig». Og det var Stephan Barratt-Due som spilte Arnea Partita für Paul, altså Paul Klee, og Beethovens Kreutzer. Det var helt nydelig og helt stappfullt! Men ikke et ord i noen aviser.

– Hvorfor det, tror du?

– Avisene er redde for å miste ungdommen. Men det var heller ikke det yngste publikummet der, det var mange av mine venninner i salen. Jeg tror jo unge mennesker også er opptatt av kultur, at de fortsatt vil male og tegne … og det er like stor søknad på AHO som før. Men … det er vanskelig fordi, mange føler, kanskje de synes det er snobbete, men det er ikke snobbete å drive med hva du vil.

– Og hvis du skal si noe om kjernen i ditt eget prosjekt som fagutøver?

– Når jeg tenker tilbake på det vi arbeidet med, kan man ikke si annet enn at vi gjorde så godt vi kunne, vi tenkte aldri at dette var en periode som kunne gå over i noe annet. Du vet, det du har inni deg, det du synes er fint, det har du bare med deg.

– Og det med modernismen, den … jeg kan ikke se den blir borte helt.