Sanden+Hodnekvam: Et tradisjonelt arkitektkontor

Unorsk søkelys på form

Ingvild Hodnekvam og John Sanden møttes på arkitektstudiet i Trondheim og ble raskt et par. Begge er opprinnelig fra Telemark: Hodnekvam fra Skien, der kontoret har arbeidet med ny illustrasjonsplan for Handelstorget, mens Sanden er fra den lille kommunen Nissedal, et sted Hodnekvam omtaler som «mulighetenes bygd».

– Det er jo noe som er veldig fint med å møte ordføreren på butikken. Jeg tror mindre steder har større muligheter enn det mange kanskje er klar over, sier Sanden.

Under utveksling i Portugal, der de hadde Aires Mateus-brødrene som professorer, skjøt begeistringen for faget virkelig fart. De kjøpte bil og reiste rundt i helger og besøkte over 100 gjennomførte prosjekter over hele landet.

– Som arkitektstudent kan man få inntrykk av at det finnes en slags fasit, ikke bare for hvordan resultatet skal være, men også for hvordan man skal jobbe seg fram til det. Da var det herlig å se disse to anerkjente arkitektene være riv ruskende uenig med hverandre foran studentene. Det var befriende å se at det ikke er noen fasit, og det gjorde det lettere å stole på seg selv, forteller Hodnekvam.

Noe annet de tok med seg fra Portugal, var også et større, og kanskje litt unorsk, søkelys på form.

– Blant portugisiske arkitekter er materialiteten underordnet, det er stort sett hvitmalt betong. Det var veldig annerledes enn den skolen vi kom fra, forteller Sanden. Men det føles heller ikke riktig å måtte velge mellom form og konstruksjon.

– Det er kanskje det som er mest givende for oss, når man klarer å få til en balanse mellom form, konstruksjon og materialitet. Det er jo vanskelig å snakke om disse sidene ved faget, men denne balansegangen går igjen. Vi prøver å skape rikdom i tektonikk og atmosfære innenfor et enkelt formspråk, sier Hodnekvam.

Arkitektur handler om atmosfære og form, men også om økonomi og rasjonalitet, mener hun.

– Det er jo nesten motsetninger. Det er to hjernehalvdeler som utfordrer hverandre, når man skal få budsjettet til å gå opp, og samtidig få til noe som er mystisk og rikt på atmosfære. Det er noe av det som gjør faget interessant å jobbe med, sier Hodnekvam.

Tradisjonelt arkitektkontor

Etter studiene ble begge to ansatt hos Brendeland Kristoffersen i Trondheim, som eneste ansatte i tillegg til de to partnerne. Da Brendeland og Kristoffersen fikk professorstillinger ved NTNU og trappet ned driften, valgte Sanden og Hodnekvam å starte sin egen praksis, og etter hvert flytte til Nesodden.

– Vi hadde som mål å være et tradisjonelt, lite arkitektkontor. Et arkitektkontor uten noen annen spesialisering enn å lage arkitektur. Det er også begrunnelsen for navnevalget, som er ganske enkelt og tørt, sier Hodnekvam.

De er skeptiske til tanken om å «utvide arkitektrollen».

– Det kan absolutt være interessant å utvide det faglige nedslagsfeltet, men av og til kan det virke som at arkitektrollen flyttes framfor å utvides. Det tror vi nok ikke er en god idé. Det er fint å utvide arkitektens rolle, men kjernen må vi som fagstand holde på. Vi kan ikke bare fasilitere en prosess, og så skal formen på bygget bestemmes av tilfeldigheter. Hvis vi som arkitekter skal slutte å mene noe om arkitekturen, så har vi tapt, sier Sanden.

Det har gått elleve år siden de først begynte å jobbe sammen under studietiden. Det siste året har kontoret hatt mye å gjøre og kunne antagelig ha utvidet hvis de ønsket. Men paret vil gjerne fortsette å være et lite kontor.

– Vi har lyst til å jobbe med prosjektene selv. Når man starter for seg selv, bygger man stein for stein, det synes vi er en fin ting. Vi skrev sikkert 30 søknader om prekvalifisering før vi fikk den første, men så får man en fot innenfor og bygger videre. Det kan jo hende at vi blir flere enn tre på et eller annet tidspunkt, men det er ikke noe mål i seg selv å vokse og ha mange ansatte, sier Hodnekvam.

– Det er fint å ha flere prosjekter å jobbe med samtidig, så man kan bytte på hvis man står fast. Vi prøver å få litt god tid på prosjektene sånn at vi kan jobbe med flere oppdrag parallelt. Noen ganger oppdager man at det man trodde var løsningen i ett prosjekt, kanskje passer bedre i et annet. Det er også fint å veksle mellom skala i prosjektene, og givende å arbeide med detaljer på et objekt for så å veksle til en overordnet plan, sier Sanden.

Låner hus de har tegnet

De to jobber sammen på alle prosjekter. Å jobbe tett sammen som par gjør at man raskt kommer til poenget, tror de.

– Jeg tror nok at andre kontorer som samarbeider med oss, kan oppfatte oss som litt direkte. Jeg tror det er enklere å få til et godt resultat hvis man bare er helt ærlig og sier hva man mener, sier Sanden.

Det er mange fordeler med å være sammen og jobbe sammen. En av dem er alle de felles referansene man har.

– Det kan være arkitekturreferanser, men det kan også være mer personlig, som huset til bestemor, og den taksteinen og fargen på veggen som var der. Eller den helt egne stemningen som var på akkurat det stedet i hagen. Sånne referanser tror jeg er veldig viktig, sier Hodnekvam.

– Prosjektene man jobber med, blir også veldig personlig for en, og det er fint å dele det med noen. Jeg synes det er fint å tenke at det skal stå igjen noen bygg her og der hvor vi har lagt ned så mye tid, engasjement og følelser.

Paret har gjort det til en vane å ta med seg ungene på tur til nye hytte- og eneboligprosjekter, både på befaring i oppstartsfasen, og når huset står ferdig. På den måten får de kombinert familietur, fotografering og endelig å få oppleve huset de har brukt så mye tid på å skape.

– Vi låner huset og overnatter en natt, så får vi virkelig opplevd huset og sett det og fotografert det i ulikt lys og forskjellige situasjoner, sier Hodnekvam.

Utvider nedslagsfeltet

Hytter og eneboliger har vært de viktigste prosjektene for kontoret, men de har også arbeidet med konkurranser for forskjellige typer oppdrag helt siden oppstarten. For tiden arbeider de med både byplan og fiskeboder på torget og Bryggen i Bergen, studentboliger på Gjøvik, gangbro i Telemark og eneboliger helt opp til Lofoten i nord. Før jul ble også lampen «Alu» lansert, tegnet i samarbeid med Høgh.

– Vi har vel hatt en ambisjon om større bredde helt fra starten av. Noen sier at man bør spesialisere seg og bli best på sitt felt, men vi har kanskje heller tenkt motsatt, at vi vil satse på mange ting, og syns det er mange oppgaver i faget som er interessante. Vi er vel nysgjerrige på mange ting, sier Sanden og utviser begeistring både for lampedesign og for research om Oslofjordens kretsløp.

– Jeg tror vi har lett for å bli begeistret. Nesten alle steder har et eller annet som gjør at man får lyst til å begynne å tegne, sier Hodnekvam.

– Faget vårt forholder seg til landskap, bystrukturer og ting som har vært der i lang tid, som ble formet av isen for 10 000 år siden, og så tegner vi noe akkurat nå som skal bli stående i lang tid framover. Den tidslinja er fascinerende, hvordan fortid og framtid veves sammen i prosjektene, sier Sanden.

I forholdet mellom landskap og arkitektur er det likevel viktig å holde på skillet, mener Sanden.

– Vi prøver å tegne prosjekter som er enkle i formen og ikke prøver å etterape naturen. Vi syns det er bedre å tenke at arkitektur er arkitektur og landskap er landskap, og at forholdet mellom dem og den synergieffekten som oppstår, er veldig interessant og noe som stikker veldig dypt i oss mennesker. Hvis du for eksempel ser på en horisont, så er det en rett linje, omringet av mange organiske, kaotiske former. Men det er noe med den rette linja.

Ny generasjon?

De enkle formene kan også bidra til å gjøre prosjekter mer bærekraftige, tror arkitektene. Kontoret har fått mye oppmerksomhet for det røde betonghuset i Lillehammer, som består av repeterende vinduer og prefabrikkerte betongelementer som er satt sammen til et skall som løser bæring og isolasjon, og som på den måten legger til rette for selvbyggeri. De vil gjerne at det skal stå igjen noe nyttig etter dem. Den beste måten man kan bidra med sitt samfunnsengasjement er å tilføre kvalitet, mener Sanden. Det er nesten en bærekraftstrategi i seg selv.

– Det er jo sagt mange ganger før, men det viktigste man kan gjøre som arkitekt, å prøve å få prosjektene best mulig. Å tilføre omgivelsene noe som kan bli stående i lang tid, og som folk kan sette pris på og bli glad i. Det kan bli en eller annen form for eksempel til etterfølgelse, om det så bare er en detalj. Selv om prosjektene er små og ikke påvirker mange direkte, så kan forhåpentlig god arkitektur inspirere andre og utvikle faget på den måten.

Sanden+Hodnekvam er blitt et av de mest meritterte Wildcard-kontorene, men er usikre på om de er en del av en ny generasjon.

– Det er jo krevende å starte egen praksis og vanskelig å få lov til å bygge. Det gjør jo at mange av de yngste kontorene ikke får bygget så mye, sier Hodnekvam.

– Når de yngste først slipper til, er det mye fint som bygges, men om det er noen sammenheng mellom det vi gjør og andre på vår alder, får vel tiden vise. Det er jo mange i generasjonen over oss som har påvirket oss på forskjellige måter. Manthey Kula, Jensen & Skodvin, Carl-Viggo Hølmebakk og Knut Hjeltnes, er alle arkitekter som hovedsakelig bygger små prosjekter, men som bidrar til samfunnet ved å tilføre bygningsmassen prosjekter av høy kvalitet som kan inspirere andre, og dermed påvirke i større grad enn bare dem som opplever prosjektene i det daglige.

Som referanser i den daglige diskusjonen på kontoret så ser de mer til vanlige situasjoner og eldre arkitektur enn samtidsarkitektur.

– Det er jo så mye fint som er laget gjennom historien som ligger der som et stort bibliotek det føles dumt å ikke benytte seg av, sier Hodnekvam.