Stein Stoknes: Å bygge framtid

Grønne misjonærer

Og hele denne grønne reisen startet for Stoknes’ del med å springe opp og ned fjellsider i Sunnmørsalpene på jakt etter mikrokraftverk. 

– Med én bror som har sittet på Stortinget for MDG og en annen som forsker på planteproduksjon og matsystemer ved blant annet NMBU, er det nærliggende å spørre: Var det noe med oppveksten deres i Ålesund som gjorde at dere ville kjempe for en grønnere verden?

– Jeg har faktisk en bror til, og en søster. Og hun jobber i olja! Hehe. Egentlig var det ikke en spesielt miljøbevisst oppvekst, altså. Foreldrene våre var kristne, og kanskje med en litt misjonerende holdning til livet. Kanskje har vi arvet noe av det, selv om budskapet er et annet. Men interessen for miljøet kom senere. Jeg er ikke helt sikker på om det var Silent Spring av Rachel Carson jeg leste først, men det var noen bøker av det kaliberet om temaet som gjorde veldig inntrykk på meg. Også gikk jeg mye tur i fjellene på Sunnmøre, og der startet fascinasjonen for arkitektur og ingeniørkunst, med å komme over forskjellige små mikrokraftverk. Så da fløy jeg rundt og fotograferte og kartla dem. Og så ble jeg hekta på vindmøller.

Vindmølle-dillaen gjorde at Stoknes startet å studere for å bli maskiningeniør i Trondheim, så han kunne lære å bygge vindmøller.

– Etter hvert butta det litt. Det ble for mye fluidmekanikk. Professorene var heller ikke så interesserte, og rista vel mest på hodet av vindkraft og pekte i retning Nordsjøen istedenfor. Selv om det var en vindindustri som vokste fram i Danmark på den tiden, så var det fortsatt olje som gjaldt her hjemme. Men jeg tok med miljøinteressen videre i arkitektutdanningen.

Fram og tilbake igjen

Stoknes skrev diplomoppgave om framtidens lavenergiboliger ved NTNU i 1990. Men som nyutdannet arkitekt var det ikke noe jobb å få.

– Da jeg gikk ut, var det 90 prosent arbeidsledighet blant nyutdannede, og 50 blant arkitekter generelt. Jeg ble far og var hjemme en periode. Så fikk jeg jobb på Statens forurensingstilsyn, hvor vi skulle få orden på bygg- og anleggsavfallet. 

Gjennom en sterk interesse for å jobbe med tre som materiale, var Stoknes i starten av karrieren også innom jobb hos Riksantikvaren, Norsk institutt for kulturminneforskning og en halvveis fullført doktorgrad på institutt for arkitekturhistorie. Men så tok han midt på 1990-tallet med seg familien til Sogn og leide en gård på Fimreite.

– Jeg ville være ute og jobbe fysisk, herje litt med motorsag og pisse på hjørnet, ler han.

Men det var kanskje ikke resten av familien like begeistret for, så etter halvannet år havnet de i Oslo igjen, og Stoknes startet i Norske arkitekters landsforbund (NAL).

– Der jobbet jeg først i Norske arkitekter for bærekraftig utvikling (NABU), med Chris Butters. Så fikk vi etter hvert tak i litt midler og da ble Birgit Rusten ansatt.

Gjøkungen forlater redet

NABU skiftet etter noen år navn til Ecobox og fikk flere ansatte. Og i 2008, ble frøet til Futurebuilt sådd, i form av Norwegian Wood-programmet.

– Norwegian Wood var et samarbeid med Sandnes og Stavanger kommune i forbindelse med at Stavanger var kulturhovedstad. Programmet skulle se på måter å utvikle den norske trehusbyen på gjennom moderne og miljøvennlige trehuskonsepter. Her ble eksemplets kraft styrende, og vi så hvor godt det fungerte å jobbe tett med kommunene. Den modellen tok vi med oss videre til Oslo-regionen og inn i Futurebuilt.

Etter hvert ble Futurebuilt en gjøkunge som var litt for stor for Ecobox-redet, og gjennom midler fra Husbanken, samarbeidspartnere i Drammen kommune, samt en fusjon med et konsept som Ellen de Vibe i Plan- og bygningsetaten i Oslo hadde liggende i skuffen, ble Futurebuilt-programmet etablert i 2010.

Rusten og Stoknes har ledet programmet sammen siden da.

– Det er nettopp eksempelets makt som har vært suksessfaktoren hele veien. Å fullføre prosjekter relativt raskt og kunne vise til det. Det er så mye av arbeidet for miljø og klima som er knyttet til restriksjoner og begrensninger. Vi tenkte tidlig at hvis vi skal få gjort noe, så må vi vise hva som er mulig. Vi må inspirere og vi må klare å vise at bærekraftig arkitektur kan være enda mer attraktiv enn alt annet. 

– Kommer til å koste blod, svette og tårer

I utgangspunktet skulle Futurebuilt være et tiårig program. Og da koronaen kom i 2020 tok Stoknes og kollegaene en fot i bakken.

– Hvordan skulle vi fortsette. Vi hadde jo ikke redda verden ennå, så å gi seg føltes ikke som et godt valg. Og det har bare blitt flere og flere kommuner og utbyggere som vil være med, så vi hadde jo et kraftig momentum etter hvert. 

Resultatet ble en enda bredere satsing og styrking. De første ti årene fokuserte programmet på tre mål: klima, kvalitet og innovasjon.

– Nå har vi elleve kriteriesett som tar for seg hele FNs bærekraftpalett. Så det var en stor omrigging under koronaperioden, hvor vi også utvidet fra bygg til by og områder. Men enkeltbygg er fortsatt viktig, for de kan ferdigstilles ganske fort. Vi jobbet også mye med å gjøre klimakriteriene mer treffsikre. Og det som er stilig med sånne kriterier, det er at med en gang du begynner å lage dem, så responderer bransjen og begynner å bygge kompetanse.

– Hvorfor tror du så mange kommuner og utbyggere har villet bli med på veien underveis?

– Jeg liker å tro at vi er ganske lekne og uformelle. Samtidig som vi er tydelige på at vi har høye ambisjoner. «Vi skal til Paris», det er ikke noe tull. Og det kommer til å koste blod, svette og tårer om du vil være med, men det er veldig gøy! Det tror jeg har motivert mange.

– Er du så optimistisk hele tiden?

Vel, i jobben tenker jeg «dette går bra, dette har jeg tro på». Det må jeg jo. Futurebuilt er basert på optimisme: vi skal vise at det er mulig. Men så kommer jeg hjem, setter meg ned og leser smådepressiv poesi. Robinson Jeffers’ The Wild God of the World, for eksempel. Han er dystopisk på vegne av menneskeheten, men på vegne av kloden og universet er han veldig optimistisk, smiler Stoknes.

– Men jeg syns at det å jobbe med konkrete prosjekter, er ganske oppløftende. Heller det enn endeløse prosesser. Og du blir jo også optimist av å stadig samarbeide med folk som er villige til å gjøre jobben. Futurebuilt utvider til hele landet. Det er gøy! Stadig nye steder tar ideene imot med begge armer og kjører på. Det er inspirerende. Da vi var NABU, løp vi etter folk for å overbevise dem. Nå kommer de til oss. Det er en formidabel endring.

– Det er handlingen som betyr noe

– Har det noe å si for deg hvorfor de gjør det? Alt snakket om grønnvasking, bekymrer det deg?

– Nei, jeg er ikke så opptatt av motivasjonen til folk. Gjør du det med hjertet eller for barna dine eller for å tjene penger? Det kan ikke være så viktig. Det er handlingen som betyr noe. 

Selv om Futurebuilt er en arbeidsmetode og et program som Stoknes har stor tro på, vil han også videre. At hele byggebransjen skal kunne samle seg bak noen felles ambisjoner. 

– Det er en lang vei fra det vi gjør i forbildeprosjekter og våre kvalitetskriterier til byggeforskrifter. Det første handler om eliteidrett, det andre om masseidrett. Men vi samarbeider med gode krefter i byggenæringen nå, som Grønn Byggallianse og Skift, om å få myndighetene til å innføre ambisiøse og forutsigbare krav i byggteknisk forskrift som tar ambisjonene i Parisavtalen og Norges klimalov på alvor. Med en nedtrappingsplan som tar oss til lavutslippssamfunnet. Jeg håper det vil lykkes. Samtidig bekymrer det meg litt at Futurebuilt knapt mottar noen statlige midler lenger. I starten kom nesten halvparten av finansieringen derfra. Nå er vi nødt til å tenke litt nytt rundt det, eller håpe på å få en ansvarlig stat på banen. Futurebuilt drives nedenfra, det krever ikke mye finansiering. Så det overrasker meg nok litt at det er lite villighet til det, sier Stoknes, og legger til: 

– Kanskje det skjer noe nå med ny regjering på plass?

Webinar i tømmerkoia

Futurebuilt delte i mange år lokaler med NAL i Josefines gate, men har siden flyttet ned til Kristian Augusts gate 13. Bygget er selv et forbildeprosjekt i Futurebuilt-programmet, og er omtalt som Norges mest ambisiøse ombruksbygg med en ombruksgrad på rundt 80 prosent. 

– Du er veldig glad i naturen, men samtidig ikke blant de som er mest redde for å bruke naturressurser for å løse krisene vi står i. Så du fremstår ikke som en stereotyp fastlåst naturverner. Men er det noe du er veldig motstander av?

– Ja, veibygging. 

– Ja, for du er en sykkelfyr?

– Jeg var det. Jeg har alltid syklet. Sykkelen har nesten vært en integrert del av kroppen min. Og det er det desidert mest effektive framkomstmiddelet innenfor ring 3. Men da det var korona hadde jeg behov for en pause fra byen, og jeg bodde i skogen på Kongsberg i to år. I en rønne fra 1940-tallet, som jeg restaurerte etter sirkulære prinsipper.

En gang under korona ledet han et webinar med 900 påmeldte derfra.

– Jeg satt der i tømmerkoia med nett via telefonen, teknikeren satt i et studio i Bærum og foredragsholderne spredt utover landet. Det funket utrolig bra! Da jeg flyttet tilbake til byen fant jeg ut at jeg skulle roe ned systemet litt. Nå legger jeg inn tid mellom møter til å gå. Du får tenkt så godt når du går. Det er liksom riktig tempo for tankene. Men jeg har en bil også altså.

– Går den på diesel?

– Ja, den gjør faktisk det. Jeg kjøpte den da jeg bodde i skogen fordi jeg bygget. Og både barna og jeg bruker den litt til turer av og til. Men bilen bor fortsatt i skogen og er ikke til hverdagsbruk.

Femten russiske ordførere

I 2010 ferdigstilte Stoknes en egen villa i massivtre på Skøyen i Oslo, som ofte blir omtalt som et av Norges første passivhus («det er en tysker på Sørumsand eller noe som også var ferdig omtrent samtidig», opplyser han).

– Jeg hadde fjusket litt i faget som snekker, og var veldig interessert i trebyggeri. Jeg hadde med flere hundre arkitekter på studieturer til Østerrike under tiden i Ecobox. Og så ville jeg prøve det selv. Jeg hadde 2000 besøkende i stua mi første året. Det var filmteam fra Sky News, femten russiske ordførere og norske statsråder som klippa over snor. Jeg hadde veldig tro på tre som løsning da, og jeg tror fortsatt det er en del av løsningen. Men karbonbalanse er kanskje ikke så enkelt som vi trodde. Når det blir så stor etterspørsel, så er det viktig å huske på at tre er en betinget fornybar ressurs. Og det skjer noe med både karbonbalanse i jordsmonnet og med naturmangfoldet når vi tar ut tømmer på «gamlemåten» – ved flatehogst. Men huset står bra. Det gir meg en jording, alt det treet. Tyngden og robustheten. 

– Men der bor ikke du i dag?

– Nei, jeg bor i en leilighet på Balkeby. Den har jeg tenkt å selge nå, men jeg vil kjøpe en mindre leilighet og fortsatt ha et krypinn i Oslo, i et bofellesskap.

Pensjonist = tredreier, avløser og rådgiver

I mars 2020, da landet stoppet, var Stoknes på vei over Hardangervidda på ski, fra Kongsberg til Ålesund. Nå vil han gjøre noe lignende: Ta ut penger i banken, gå på ski til Luster og kjøpe et hus der, i nærheten av en av døtrene, så han kan være avløser og kanskje barnevakt?

– Også har jeg lyst til å drive mer med tredreiing igjen. Jeg lager store fat, leker med strukturer, kombinerer med metall. Å stå i en sky av trespon med noe musikk på øret, det er jeg glad i. Og å danse! Og spille musikk.

– Er det rart å slutte?

– Ja, det er jo det. Jeg har veldig gode kollegaer. Birgit Rusten for eksempel, hun har jeg nok tilbragt mer tid med i mitt liv enn min egen familie – i hvert fall i våken tilstand. 

En annen av kollegaene, Erlend Seilskjær, skal ta over rollen som faglig leder i Futurebuilt når Stoknes nå trapper ned til en 20 prosent stilling som strategisk rådgiver. Seilskjær skriver i en e-post at Stoknes er «en høvding innen bærekraft i bransjen i mange år – og en viktig rollemodell for meg, både faglig og personlig. Han var kanskje den viktigste pådriveren for det vi i dag kjenner som klimagassberegninger i bygg i Norge. Han har også spilt en veldig viktig rolle med å løfte bærekraft inn i det konvensjonelle byggeriet». 

– Men det skal bli fint å gjøre noe annet også. Det har vært en utadvendt og travel jobb, som har kostet en del, sier Stoknes.

– Det har vel også kostet litt å fortsette å ha troen?

– Ja, du må mobilisere energi og entusiasme for å hele tiden engasjere. Jeg syns det ser litt svart ut nå, jeg må si det. Vi har jobbet hardt lenge, og hatt mange seire, men samtidig øker fortsatt klimagassutslippene. Og det er mye motstand. Mange oppfatter dessverre klima- og miljøtiltak som begrensende for deres liv. Samtidig har det blitt økte forskjeller og en ekstrem opphopning av ressurser i verden hos en elite som tar over styringen. Så den delen av meg tenker litt sånn «nå flytter jeg på landet og skaffer meg noe jord og blir der». Men jeg kommer ikke til å bare gjøre det. Jeg kommer til å engasjere meg igjen. Jeg tror fortsatt det er håp! Jeg må bare finne nye måter å gjøre det på. Jeg er egentlig mer en gründer enn en som drifter prosesser over lang tid. 

– Da er det jo ganske vilt at du har vært så lenge i samme jobb.

– Ja, det er egentlig utrolig. Men nå er det på tide å slippe. Nå er det noe annet som vil ut og fram.