Stian Schjelderup: Nabolagsaktivisten

Tegnet ikke en strek

Følger man norsk arkitektur- og byutviklingsdebatt i sosiale medier, er Schjelderup neppe et ukjent navn. At mannen er engasjert, er det ingen tvil om. Kontoret hans, Schjelderup Trondahl arkitekter, prøver også å jobbe litt annerledes enn mange kontorer. De har for eksempel helt sluttet å gjøre tradisjonelle arkitektkonkurranser. Schjelderup kaller det helt meningsløs ressursbruk.

– I stedet har vi funnet ut at vi kan bruke noen timer pro bono hvert år hvor vi kan være med å legge premisser. Det er det vi har gjort på kirkeprosjektet fram til nå, mens fremover går vi inn i formelle og betalte rammer. Det er fortsatt langt mindre tid enn en vanlig konkurranse hvor vi også kan være med på å påvirke risikoen i større grad.

Andre slike prosjekter inkluderer utforsking av nye måter å bygge bærekraftig i fjellet, prosjekter i grensesnittet mellom kunst, design og arkitektur og utvikling av et  nytt byggeprinsipp for trebroer, med færre materialer og kostnader som vi faktisk har fått patent på.

– Vi liker å engasjere oss i rare ting, sier Schjelderup.

Selv ble han først involvert i arbeidet med å få laget en ny skolegård på Lakkegata skole, hvor barna hans gikk. Ikke som arkitekt, men som engasjert forelder og nabolagsaktivist. Det av et de prosjektene han er mest stolt av, uten å ha tegnet en strek, som han selv sier. 

I etterkant av dette ble han kontaktet av Sofienberg skole, som hadde et liknende prosjekt, i området ut mot Sofienbergparken øst, hvor de ville bygge kompenserende uteareal, i mangel på tilstrekkelig skolegård. 

– Arkitekter har en spesiell evne til å se mange sammenhenger og å forholde seg til mange forskjellige behov og forutsetninger. Vi som jobbet mest med disse prosjektene frontet oss ikke selv som fagpersoner, men det hjelper naturligvis at man kjenner systemene til en viss grad.

Møter motstand

Visjonen for Sofienberg kirke er kompromissløs, mener Schjelderup. Det skal ikke bli en ny Kulturkirken Jakob – ambisjonene skal være høyere og favne bredere.

– Vi ønsker å sette i gang en diskusjon om hva man skal gjøre med alle de tomme kirkene rundt omkring i landet, og sette søkelys på det samfunnsansvaret kirken har i den sammenheng. Det er særlig interessant å gjøre det her, med en så framoverlent og progressiv menighet, hvor de allerede jobber mye med mangfold i bydelen. Men nå klarer de bare såvidt å fylle én av kirkene sine. Sofienberg delbydel er blant de aller tettest befolkede områdene i Norge, med høy andel som vokser opp i fattigdom. Når alle har dårlig plass er det spesielt viktig å foredle mellomrommene og felles arealer til alles best. I alle fall så mange som mulig, sier han.

Schjelderup ser på Palais de Tokyo i Paris som en mulig referanse.

– Der har bruken av bygningen grodd fram organisk: Man tar det man har og begynner å bruke det. Det er til sist brukerne som definerer om dette faktisk blir en mangfoldskatedral, ikke bare hva man velger å kalle det, og hva intensjonen er.

Sofienberg kirke er et introvert bygg, som ligger oppe på en kolle og gir lite til resten av parken den er omgitt av. Etter at kirken ble tatt ut av vanlig drift i 2019 har den i hovedsak stått og forfalt, foruten sporadisk bruk til innspillinger av klassisk musikk.

Idéen om å gjøre en gammel kirke om til et mangfoldshus har allerede møtt motstand. I Vårt Lands kommentarfelt har konservative røster allerede begynt å ta plass. 

– Det er helt sikkert noen krefter som vil jobbe mot et sånt prosjekt. Men som vi har snakket med menigheten om: Om det er ett sted i Norge man skal teste ut noe sånt, så er det på Grünerløkka. Det er Norges aller tettest befolkede sted. Et sånt sted er det særlig viktig å fange opp de som ikke har noen stemme eller plass ellers i byutviklingen. 

Nå venter både laserscanning og møter med antropologer. I løpet av året vil det også bli eksperimentert med både hiphop-battle, skeivt kulturhus og graffiti-workshops i kirkerommet i tillegg til faste internasjonale orgelkonserter og musikkinnspillinger. Kirken er kjent for å ha spesielt god akustikk.

«Ideel yield»

– Vi har veldig troen på det å trå utenfor den vanlige arkitektboksen, og utenfor de konformere rammene der man i hovedsak tegner kontorbygg og boliger. Den kunnskapen vi har som arkitekter er så mangfoldig, og toucher innom så mange fagfelt. Samtidig er den erfaringen vi har fra byggeprosesser veldig verdifull, og kan brukes i mange ulike sammenhenger, sier Schjelderup.

Hvis man har en nysgjerrig og søkende holdning på alle nivåer, så lærer man mye fra andre fag, fra politiske systemer, og hvordan man forankrer ting i byutviklingen. Det er noe jeg har lært mye om i aktivistprosjektene mine, hvordan man manøvrerer seg oppover i systemene. I dette prosjektet var det for eksempel veldig viktig å få godkjennelsen fra biskopen og kirkevergen. 

– Man kan få til ganske svære byutviklingsprosjekter med få ressurser. Det er det mange som blir inspirert av, helt til de skjønner hvor mye arbeid som må legges ned, ler Schjelderup. 

Schjelderup er opptatt av det han kaller ideell yield.

– I eiendomssammenheng snakker man om «yield» når en utvikler skal sette en investeringsramme. Men når vi snakker om ideell yield så prøver vi å se på hva det koster samfunnet når noen faller utenfor, og se på den sosiale delen av regnestykket. Tall fra Deichman og Tverga viser at det kan koste samfunnet oppimot 30 til 70 millioner når et barn eller en ungdom faller utenfor samfunnet, til psykiatri, rus eller kriminalitet. De tallene er det sjelden politikerne bruker, kanskje fordi det er alt for lange perspektiver. Men hvis vi med et prosjekt som her i Sofienberg kirke kan fange opp 50 ungdommer, eller bare 5, så er det alene enorme besparelser for samfunnet. 

Inspirert av Carlo Scarpa

Apropos politikere: Schjelderup og arbeidsgruppa har allerede kontakt med flere av dem. Både Omar Samy Gamal og Hanna Marcussen har vist interesse for prosjektet. Det samme har politikere og ungdomsråd bydel Grünerløkka. Om et par uker skal prosjektet presenteres for OBOS. 

– Vi er helt avhengig av lokale ressurser, og gjerne driftsstøtte fra Oslo kommune inn i det vi håper skal bli en bærekraftig driftsmodell. Men vi er også helt avhengig av at de skjønner hva det dreier seg om. Vi vil ikke at kommunen skal eie det, da blir det bare en ungdomsklubb ingen bruker. Det som trengs er et sted ungdom bare kan oppholde seg, hvor det er lav terskel og ikke for organisert. Mine egne barn elsker Deichman i sentrum, det fungerer helt optimalt, mener de. Den åpenheten og tilhørigheten som de finner der, det er noe sånt vi går for.

Åpent hus

Alle skal være velkommen: Også skeive, muslimer og andre grupper som tidligere har vært marginalisert i Den Norske Kirken. Men hvor lett er den åpenheten å få til i praksis?

– Det må vi undersøke i mulighetsstudien og gjennom det antropologiske arbeidet. Hvis det er sånn at muslimer ikke vil gå inn i kirken, så har vi et problem. I Kulturkirken Jakob har man tatt bort de tyngste symbolene, bilder av Jesus og så videre. Samtidig tenker vi at det ikke er noe problem å vise den historien, og ta vare på bygget. Det finnes jo mange eksempler på moskéer som har vært kirker og omvendt. Men det kan godt være at man må gjøre noe grunnleggende med kirken for at man skal skjønne at det er noe annet enn en tradisjonell kirke. 

Selv om Schjelderup snakker mest om medvirkning og lokal forankring, vil vi også forsøke å få ham til å si noe om potensielle formmessige endringer i kirkebygget. Han er jo tross alt arkitekt.

– Jeg har tro på å jobbe litt som Carlo Scarpa: Subtilt, så man ikke helt forstår hva som er originalt og klassisk. Kanskje kan man perforere noen av sideveggene, og komme inn i bygget på en annerledes måte. Det ligger en vanvittig energi i de overgangene, den dynamikken når man skaper noe nytt i det gamle. I dette grensesnittet liker vi veldig godt å jobbe med arkitektur, kanskje mer som kunstnere eller scenografer. Det gleder vi oss skikkelig til å jobbe med, avslutter han.