Stiv kuling: Cowboyarkitektene

Flyhangarer og bunkere

Allerede som studenter på bygg 3 på AHO introduserte de Lista-landskapet for medstudenter og professorer, og oppdaget hvordan det kan forvandle kropp og sinn. Senere har de selv undervist ved videreføringen av bygg 3, studiokurset «Kroppens og rommets morfologi: Katarsis», og har tatt imot studenter på Lista.

– Det er en stor jobb å gjøre på bygda. Vår oppfordring til studentene våre er: For guds skyld, søk dere bort fra storbyene når dere er ferdig på studiet! Det som er unikt med alle små steder, forsvinner så fort. Det er så kort vei mellom alt, og du får fort interessante jobber. Samtidig må du være mange ting på én gang, du er ikke bare arkitekt. Det er en mye mer utradisjonell arkitektrolle. Du må være litt som bonden eller fiskeren, du må være litt cowboy, sier Skjeldsøy.

Deres første lokale prosjekt var å tegne om en gammel flyhangar. Selv om kommunen Farsund er liten, med snaue 10 000 innbyggere, har Lista likevel en flyplass, anlagt av tyskerne under krigen. Prosjektet, som aldri ble gjennomført, var å gjøre hangaren om til en flerbrukshall.

– Det var et fantastisk luftslott av et prosjekt. Loftet er som en hall i seg selv, med en utrolig kompleks takkonstruksjon, forteller Skjeldsøy.

Det var imidlertid andre rester etter den tyske okkupasjonen som var deres virkelige møte med arkitektur på Lista.

Som arkitektstudenter laget de sine egne sommerjobber gjennom studiet, og hvert år brukte de sommeren på å gå langs kysten og registrere og dokumentere samtlige tyske bunkere og skytestillinger. De begynte i Farsund og gikk utover, kom så langt de kom den sommeren, og fortsatte videre neste sommer. I etterkant fulgte workshoper som bestod av å lage rasteplass-liknende prosjekter i tilknytning til bunkerne. Noen ble gravd ut, andre steder jobbet de med lys.

– Det var egentlig sånn interessen for landskap, kulturlandskap og arkitektur begynte, forteller Skjeldsøy. Nå har de vært elleve år på Lista.

Restaurering for restaureringens skyld

Da de kjøpte huset, var betingelsen at Gaia skulle bli værende der en stund.

– De er jo nasjonale, kanskje også internasjonale, noen av de fremste på bærekraftig arkitektur. Vi vil lære mest mulig av dem før de gir seg.

I låven på Jøllestø er det et lite tilbygg som ble bygget under en av Gaias workshoper. Her er en av veggene bygget i halm, den andre av stampa jord, og den tredje av brent tegl. Og Stiv kuling regner student-workshoper som en del av kjernevirksomheten.

Siden de kom hit første gang, har Lista forandret seg mye, på godt og vondt, mener Pilskog.

– Statsforvalteren har blant annet fått mye mer ressurser til restaureringsprosjekter, mens vi har vært opptatt av at det er kvaliteter i ting som har kommet til underveis også. For eksempel flotte teakvinduer fra 1970-tallet, som går rett på søpla. Man må ikke bare restaurere for restaureringens skyld.

– Sola forsvinner ikke

Vi drar og spiser pizza på den ene restauranten som er i Borhaug, ett av tettstedene på Lista. Fra terrassen ser vi ut på stranda, på linjene i landskapet.

– Det er sånne ting vi syns er fascinerende, når man begynner å kjenne et sted og finner kanonkuler fra kapringstiden, og kan lese historien flere hundre år tilbake i tid. Da skjønner man at ting kanskje ikke har endret seg så mye likevel, sier Pilskog.

– Selv om alle husene begynner å se sånn ut nå, sier Skjeldsøy, og peker på flere hus med det han kaller «konstruert sørlandsidyll».

– Disse husene var jo opprinnelig platekledd og så litt grønlandske ut, med en helt annen detaljering og helt andre farger. Jeg er litt bekymret for folks forhold til sine omgivelser.

– Så det er ikke gitt at det er bedre å bo på et lite sted enn i storbyen, hvor alt bygges høyt og grått og tett?

– Egenarten forsvinner kanskje her óg, men sola forsvinner i hvert fall ikke.

Å senke seg ned i en myr

Skjeldsøy har alltid har hatt en særlig interesse for å jobbe i dialog med kreftene i naturen. Diplomprosjektet hans bestod i å gå langs kysten i Finnmark, ligge i telt og følge tidevannet. Arven etter bygg 3 er åpenbar.

– Møtet med naturen og været er viktig. Man kan nesten kalle været en slags arkitektur. Det er i hvert fall et system, og møtet med det kan få en til å se på arkitektur på en ny måte. Det er ikke det at vi hele tiden vil redefinere eller abstrahere veggen, men gjennom naturmøtene tror jeg jo at vi lærer veggen og arkitekturen vår bedre å kjenne, sier Pilskog.

– Ting påvirker hverandre hele tiden. Hva skjer når vi snakker sammen, hva skjer når jeg tar en stein i hånda. Her nede har vi prøvd å være aktive med vår egne kropp, finne ut hvordan det er å gå barbeint, hvordan det er å bli våt, ved å senke seg ned i en myr. Du planlegger ikke prosessene, du bare gjør det. Mange av workshopene vi har hatt med studentene, handler bare om å være ute i landskapet, uten verktøy, bare med hendene og kroppen, og begynne å bygge ting og se hva som skjer. Noen graver et hull, andre slår i stykker en stein, sier Skjeldsøy.

– Mens andre gjør nesten ingenting, eller de skriver og dokumenterer, eller konstruerer kanskje noe inni seg, sier Pilskog.

Etter en barbeinttur på Lista kan det være gøy å komme til Oslo og se studentenes presentasjoner, og se hvor mange som jobber med gulv.

– Du blir bevisst nye ting. Det virker så enkelt der og da, men du skaper deg en erfaringsryggsekk, sier Skjeldsøy.

En stein i skoen for kommunen

Ett av kontorets mest kjente prosjekter på Lista er Langhuset, en bygningstype med lange tradisjoner, hvor både mennesker og kyr oppholder seg i ett og samme, lange hus. Prosjektet på Lista har både kyr og utleieleiligheter, og dessuten fuglehotell i taket, hvor sandsvaler kan ta seg inn gjennom små rør i gavlveggen.

– Langhuset har røtter tilbake til bronsealderen. Da vi fikk opp det prosjektet så vi at folk fikk øynene opp og en forståelse for denne historien. Det har vært en suksess både lokalt og for turismen, du kan bo der og oppleve arkitekturen og naturen, sier Skjeldsøy.

Prosjektet kom i stand og ble finansiert av bonden selv. Ellers jobber kontoret mye med Statsforvalteren og på fylkeskommunalt nivå.

– Vi skulle ønske vi kunne jobbe mer aktivt med kommunen. Men det virker ikke som kunnskapen eller interessen er til stede på samme måte som med fylket og staten, som vi samarbeider godt med. Det er veldig synd på et sted som dette, mener Skjeldsøy.

– Kanskje er vi for opptatt av bevaring. Det sees ofte som en motsetning til fremskritt og utvikling. Farsund kommune sitter på utrolig mange kulturminner, og til en viss grad blir nok dette oppfattet som et problem. Og så sier vi ifra, og da blir vi en stein i skoen, sier Pilskog.

– Vi kan finne på å gå grundig til verks, og si: Er du sikker på at dette er riktig sted å bygge? Vi ønsker en helhetlig diskusjon. Men de ønsker ikke å bli utfordret, og særlig ikke hvis det har et eller annet verneverdig aspekt ved seg.

Til en viss grad har de klart å bevisstgjøre kommunen om hva den har, mener Skjeldsøy.

– Men det er derfor det er så viktig å få nye ferdigutdannede ut i distriktene, for å bevisstgjøre. Det er en tung materie.

Byggeskikken på Lista har vært preget av nøysomhet, mener Pilskog. Man har ikke hatt tømmer, så man har rasket sammen det man fant av rester fra forliste skip, og bygget noe når man hadde nok. Eller man har gravd opp rester av vikingskip og brukt det i huset sitt. Mye gjenbruk og ombruk, og litt om gangen. I Pilskogs eget hus er deler av taket bygget med tømmer som opprinnelig ble brukt av tyskerne til å legge rullebane på flyplassen.

– Naturen og kulturlandskapet er ikke noe statisk og fullkomment, man må jobbe aktivt med det, være i det og spekulere og fantasere. Det er jo dette som omgir oss, og har en historie som går tusenvis av år tilbake.

Kler huset med einer

Neste morgen drar vi for å se et nytt prosjekt som nesten er ferdig. En hytte fra slutten av 60-tallet, rett før strandloven kom, ligger helt for seg selv i strandkanten, med en liten bekk som slynger seg gjennom sanden og rundt hytta, som er bygget i amerikansk strandstil. Den amerikanske innflytelsen er også et kjennetegn ved Lista. Her finnes noen av Norges største Trump-tilhengere, screen doors, amerikanske skilt og dinere. Det amerikanske, som kommer av utflyttere som valgte å komme hjem og ta med seg Amerika tilbake, har også nedfelt seg i språket: «Hva har du bak i trunken?»

Hytta er en erstatningshytte med et tilbygg med samme volum som før. Fordi området Havika er fredet av hensyn til fugler, fikk man bare lov til å bygge på visse tidspunkter på året, noe som gjorde at det ikke var tid til arbeidstegninger. Skjeldsøy måtte gi de fleste beskjeder på byggeplassen.

En del av tilbygget får brakjekledning, en gammel vest- og sørlandsk tradisjon med kledning av einerbusker.

– Det er ikke så mye brukt lenger. Om vinteren blir det brunt, og tradisjonelt stusses det med saks, så det blir tett, forteller Skjeldsøy.

– Det har en kamuflerende effekt. I tillegg har det noe å si for biomangfoldet, det skaper et sted hvor insektene kan være. I tillegg beskytter det mot regnet. Opprinnelig ble det brukt på høyløer uten annen kledning under.

– Å beholde vegetasjon rundt et bygg og forhindre at det kjøler seg ned, kan også ha en betydelig klimaeffekt. Problemet er at det ikke kan måles, så du får det ikke godkjent i et klima- regnskap. Det er veldig synd at den typen helt tydelige effekter ikke teller. Sånne helt lokale klimatiltak bør ha en stor verdi i den enkelte byggesak, sier Skjeldsøy, som mener man burde kunne lage vedtak som bygger opp om å beholde omkringliggende vegetasjon.

Laissez-faire-holdning

Oppe på en liten topp ved siden av hytta har man god oversikt over Lista i alle retninger, og arkitektene peker og viser. I en retning kan man skimte Lindesnes fyr, i den andre retningen Lista fyrstasjon, som på et tidspunkt var verdens største. Det pekes også mot gravhauger fra bronsealderen, høyder i landskapet som i middelalderen ble brukt som rettersteder. I det fjerne ser man også vindmøller, som etter at de ble reist for ti år siden, har inspirert vindkraftmotstand i hele landet, ifølge Skjeldsøy.

– Det å være omgitt av så mye kulturlandskap og historie gjør at mye av jobben handler om gjenoppdaging. Det gjør en ydmyk, men det gjør også at man får en laissez-faire-holdning, alt er uansett gjort før, så man er fri til å gjøre nye ting, i hvert fall så lenge man ikke sprenger rammene helt. Men det er i hvert fall ikke en idétørke i det, sier Pilskog.

Staten har villet anlegge nasjonalpark her, men det vil verken kommunen eller bøndene.

– Det ville være fantastisk for regionen, og kunne bli brukt som en grønn drivkraft. Men vi vil ikke at man skal tenke at du går på hellig jord overalt. Vernesonene her har fungert fordi de ikke er rene vernesoner, men blir behandlet nøye av Statsforvalteren. Egentlig burde vi behandle hele landskapet med den samme respekten. Man blir mer og mer bevisst på å ta vare på ting, og gjøre færrest mulig inngrep.

De prøver å få folk til å bygge mindre. Et prosjekt endte med at kunden, som først ville ha mer plass, til slutt gjenoppdaget og beholdt den tidligere, opprinnelige planløsningen.

– Man kan bygge et symbolsk insektshotell, eller man kan la naturen få beholde sine ekte, opprinnelige insektshoteller, som alltid har vært der.