Susanne Urban: Forpostfekteren

– Hva var ideologien til dere som flyttet hit?

– Alle sier du ikke skal kjøpe noe sammen med andre, men det er bare når du går sammen med flere at det ting kan bli til noe mer. Det var trygghet å eie sammen, og i tyveårene er det mange forhold som skifter og går i oppløsning. Det var derfor en frihet i å kunne skifte bolig etter familiesituasjon. Det er en av de viktigste lærdommene. Husene er laftet og rommene er omtrent fire ganger fire meter. Det er generelt og fleksibelt og en stue kan fort bli et soverom, kontor, atelier, eller omvendt.

Siden har noen flyttet ut og andre kommet til. Bygningen ble seksjonert ut da den første flyttet ut etter ti år. Urban er en av de få gjenværende, men det bor også barn og barnebarn av tidlige kollektivister i huset. I dag deler mellom 15 og 19 personer byggene med det Urban kaller «privatliv og fellesskap i fin balanse».

Hun tror dagens nye interesse for kollektive boformer har tvunget seg frem på naturlig vis. I Norge bor nærmere én million mennesker alene.

– Det er dyrt å bo alene. Et bad er dyrt å bygge og bruke, men hvor mange minutter er du på badet? Jeg tror flere folk nå innser at livet blir dårligere i alle disse små leilighetene, sier hun.

Freds- og lyntogaktivist

Urban er født av østerrikske foreldre i Bagdad i Irak. Hun er oppvokst i Algerie og i Libya, og bodde noen år i Buenos Aires.

– Jeg har opplevd at byer organiseres på mange ulike måter, og sett hva som fungerer: menneskelig målestokk og gangavstand. Det har ikke forandret seg gjennom historien, uansett om du er i Nord-Afrika, Argentina eller i Europa.

Faren var ingeniør, moren lærer og billedkunstner. Kjærligheten førte henne til Norge og arkitektstudier i Trondheim.

– Min mor hadde lært meg å tegne, og med far som ingeniør var det egentlig opplagt å bli arkitekt, selv om jeg ikke kjente noen arkitekter som ung. I tillegg er etternavnet mitt Urban, og navn forplikter, ler hun.

Forholdet besto ikke, men kjærligheten til både faget og landet blomstret.

– Den friheten man opplever i Norge som kvinne, er helt eksepsjonell. Jeg bodde i Nord-Afrika til jeg var 14 og forsto at kortene ble delt ut ulikt. Jeg så hvordan verden lukket seg for jentebarn, men også om man sammenlignet Norge med Østerrike, var det stor forskjell på kvinners selvstendighet.

I tillegg til engasjement for arkitektur er Urban en svoren fredsaktivist. Hun tror oppveksten har spilt en rolle også her.

– Norge har vært med på bombing i tidligere Jugoslavia, der jeg ferierte som ung. Norge var med på krig i Irak og i storbyen Bagdad. Norge ble landet som kastet flest bomber på millionbyen Tripoli, der jeg gikk mine første skoleår. Det har preget mitt engasjement for fred.

– Hvordan vil du si dine politiske verdier har preget arkitekturen du har tegnet?

– Jeg er ikke den type arkitekt som selv bor i et litt trekkfullt trehus, med 2,70 under taket, som tegner boliger for andre som er tette, avhengig av ventilasjonsanlegg og takhøyde på kun 2,40 meter.

Mottoet til Urban Rabbe er «sunn design, arkitektur og plan». Det skal være sunt for naturen og mennesker, forklarer hun.

– Som arkitekt har jeg alltid interessert meg for de store systemene, makten og pengene. I Norge er det ikke naturen som styrer oss, men veikontoret og bilenes logikk. Min viktigste sak er nå lyntog mellom øst og vest i Norge. For å minske klimautslipp må flypassasjerer og gods på skinner. Hvis tog skal trumfe fly, må vi ned i 2,5 timers reisevei. Dette er noe arkitekter må vite.

– Hvorfor?

– For å ta fatt på vår generasjons viktigste oppgave: Vi har ni år på å halvere klimautslippene. Da må vi alle løfte blikket og se på de store systemene og oppgavene som må løses.

Kjærlighet til arkitekturen

Hun flyttet til Bergen fordi hun hadde tilgang på en laftet tømmerhytte utenfor byen. Der tegnet hun og eksmannen, Nils-Johan Mannsåker, sin første konkurranse på stuegulvet. De fikk delt førstepremie.

– Da tenkte vi at herfra går det bare oppover, ler Urban.

En større gjeng startet et løst kontorfellesskap som etterhvert utviklet seg til Fortunen arkitekter, kontoret Urban var med på å starte og drive. I 1996 startet hun og hennes nåværende mann og kompanjong, Sondof Rabbe, Urban Rabbe arkitekter

– Susanne Urban er ingen god arkitekt uten Sondof Rabbe, sier hun idet vi har beveget oss de tre minuttene fra deres hjem og ned til kontoret i Bergens paradegate, Strandgaten. Her serverer kompanjongen fiskekaker fra gatens lokale fiskekakeutsalg og te av egendyrket timian.

– Navnet mitt Rabbe betyr egentlig en liten fjellknaus i terrenget, mens Urban betyr bymenneske. Vi utfyller hverandre perfekt, sier Rabbe.

Vi spør Urban hvordan hun vil definere arkitektkontoret Urban Rabbe.

– Vi jobber ut ifra at nitti prosent av husene vi kommer til å se i våre liv, allerede er bygd. Vi jobber derfor mest med oppgraderinger, tilbygg og ombygginger, samt noen mindre infill-prosjekter. Vi et kontor med små prosjekter og store visjoner, svarer hun.

Det er mest de to, med noen få praktikanter innimellom.

– Flere av mine venninner har i dag store kontorer med mange ansatte og store oppdragsgivere. Da må du holde deg inne med disse. Fordelene med å være liten er at du er fri. I dag er det oppkjøp etter oppkjøp, det er få små kontorer igjen. Systemet er rigget slik at du skal være stor. Skal du tegne en svømmehall, må du vise at du har tegnet tre svømmehaller innen de siste fem årene. Ingen små kontorer kan dermed slippe til.

Forut for sin tid

Det er mange eksempler på at Susanne Urban har vært tidlig ute. Med glimt i øyet forteller hun at det er «slitsomt» å hele tiden kjempe i fortroppene. Hun trekker frem etableringene av Bildeleringen i 1996:

– Jeg brukte seks år av mitt liv på å inspirere 16 personer til å risikere 5000 kroner på å dele på to biler. Det var som å spørre folk om å dele kone – men det gjaldt jo bare en bil!

I dag har ordningen altså blitt 25 år, med over 3000 medlemmer og 300 biler. Den er arbeidsplass for seks ansatte, og Bergen er blitt kåret til den tredje beste bildelebyen i verden blant byene med under én million innbyggere.

– Bildeleringen har så langt spart sentrum for 2500 parkeringsplasser. Jeg gjorde dette for å vise Bergen kommune at det går an å drive med byfortetting uten å etablere parkeringsplasser. Det blir ikke byliv av at folk tar heisen til parkeringskjelleren og bilen til jobb.

Og det var nettopp i kampen for en annen bilpolitikk Urban debuterte som en arkitekturpolitisk stemme i Bergens offentlighet. Kontoret hennes hadde vært med på å utarbeide forslag til reguleringsplan for Nygårdstangen etter den delte førstepremien i idékonkurransen om «Byen fra vann til vann», som tok for seg vannbyen Bergen fra Fisketorget til sørsiden av Store Lungegårdsvann. Forslaget til Urban og kollegaene var å erstatte den dominerende Bygarasjen og heller bygge boligkvartaler.

– Parkeringsanlegget var og er en kjempepropp i byveven. Det er ikke et byhus. Vi var inspirert av Internationale Bauausstellung i Berlin, hvor vi så hvordan de beholdt den klassiske kvartalstrukturen. Poenget var at man må ha mange ulike muligheter til å bevege seg i en by. Det betyr maksimalt 60 til 100 meters kvartalslengde.

Bergens Tidende slo forslaget stort opp, med overskriften «Tusen nye boliger – Bygarasjen rives», og Urban var intervjuet, i god tro. Men fremstillingen av prosjektet fikk kommunen til å reagere: «Avisartikkelen bygger på informasjon og illustrasjoner fra en konsulent som har vært inne i arbeidet i en tidlig fase, men som kommunen nå har avsluttet sitt samarbeidsforhold med», skrev kommunaldirektøren dagen etter.

– Jeg hadde ikke bedt om den artikkelen. Jeg ble intervjuet og sa «dette gjør de i Berlin, la oss gjøre det her òg». Vår oppgave var å vise hvordan vi kunne skape menneskelig skala på et sted som var og er ubehagelig å forholde seg til. Bygarasjen er en mastodont og et elementbygg som er lett å ta fra hverandre.

– Hva tenkte du om reaksjonen?

– Jeg trodde ikke det var sant – at kommunen «avsluttet sitt samarbeidsforhold» for godt, men det viste seg å være noe i det. Nå har jeg jobbet i snart førti år. Jeg er glad i de prosjektene jeg har gjort, og har lite å angre på, men det er noen ting jeg ikke har fått gjort. Samtidig har jeg jo ikke gitt meg ennå, ler hun.

– Har du ofret noe ved å være en tydelig stemme i debatten?

– Absolutt. Jeg har også fått konkrete advarsler. I 1990 var jeg engasjert i en kommunal boligutstilling. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte velge om jeg ville være aktivist eller være ansatt i kommunen. Det var sikkert godt ment, men jeg synes det var forferdelig. Jeg er et helt menneske, som er opptatt av å leve læren – walk the talk.

I protest mot planer om utfyllingen av hele Solheimsviken, sør for Bergen sentrum, fikk hun med seg 160 arkitekter som signerte et kritisk opprop mot utfylling.

– Da ringte en av områdeeierne til ett av byens større arkitektkontorer og fortalte at noen av deres ansatte hadde undertegnet. «Dette vil vi ikke ha noe av!» var beskjeden.

For å bryte denne kulturen må flere arkitekter engasjere seg, mener hun. I tillegg må arkitektorganisasjonene forstå viktigheten av å flytte stillinger ut av Oslo.

– I Oslo er det over 70 stillinger knyttet til arkitektur, form og design. De har NAL, Doga og Arkitekturmuseet. I Bergen og de andre store byene er det null. Er det meningsfullt? Det er en tung jobb å kommunisere arkitektur, og man må bevege seg i gatene som er mislykkede for å delta i debatten om dem.

Hun er selv utmeldt av Norske arkitekters landsforbund (NAL) på grunn av denne sentraliseringen. Hun ønsker å kunne være direkte medlem av Bergen Arkitektforening uten å være medlem av NAL – inntil flere arkitektfaglige stillinger etableres utenom hovedstaden.

– Hvis vi som land vil ha et mangfold i skogen av arkitekturutrykk, må ressursene i faget fordeles mer jevnt utover landet, slår hun fast.

Liv skaper byliv

Om det noen gang blir lyntog over Haukeli eller NAL-arbeidsplasser utenfor Oslo, gjenstår å se. Men både kollektivliv og bildeling er blitt populært, flere tiår etter at Urban forsto potensialet. Og i tilfellet Bygarasjen, selv om den står der ennå, fikk sannelig Urban med tiden rett her også. I 2019 foreslo byrådet i Bergen en reguleringsplan som innebar å rive Bygarasjen for å bygge boliger i kvartalstruktur. «Vi vil vekk fra at denne fantastiske, solrike bydelen er blitt til et trafikkaos», var beskjeden fra byråd, Anna Elisa Tryti (Ap).

Intervjuet nærmer seg slutten og Urban og Rabbe vil gjerne avrunde på en fortauskafé – for et siste poeng.

– Vi liker å tenke lenger enn bare byggene. Vi vil at flere skal ha mulighet å bo sånn som oss. Timinuttersbyen, hvor du kan bo og jobbe innenfor en gåradius på ti minutter, har til alle tider vært byenes motor. Da kan du sitte slik som dette i lunsjen, og bidra til en levende by.

Og slik er Urban klar for neste kamp og prosjekt. Mest sannsynlig vinner idéene hennes til slutt.