Folk / Portrett
Den meksikanske arkitekten Tatiana Bilbao har som mål å hjelpe og provosere frem muligheter for folk til å bygge sitt eget liv på sitt eget sted.
Tekst av Catherine Sunter
Foto: Ana Hop ©
To grunner førte meg til Mexico: Samtaler med Svein Lund om Villa Furulund (1998), delvis inspirert av den meksikanske arkitekten Luis Barragán, og min egen utforskning av en dristigere bruk av farger i arkitekturen.
Mens reiseplanene mine tok form, ble jeg nysgjerrig på nåtidens arkitektpraksis i Mexico og hvordan den hadde utviklet seg siden den Pulitzerpris-vinnende Barragáns dager. Jeg var spesielt interessert i å møte og lære mer om praksisen til Tatiana Bilbao Estudio. En artikkel jeg nylig hadde lest i A&U (nr.2-24), hadde avdekket noen fascinerende filosofier og historier bak arbeidet hennes som jeg ønsket å utforske og forstå nærmere.
Under besøket mitt i Mexico by, fikk jeg derfor avtalt et besøk på kontoret hennes og et intervju med Tatiana Bilbao selv.
Balansegang
Plassert i hjertet av det travle næringsdistriktet Cuauhtémoc, er Tatiana Bilbao Estudio i seg selv en overraskende åpen og lys kreativ enklave. Modeller og kollasjer av ferdige prosjekter og utstillinger er utstilt overalt, mens alle ledige veggplasser er fylt med grovere og mer aktive visninger av pågående prosjekter.
Jeg ble ønsket hjertelig velkommen av Sofia Martinez og fikk en omvisning på kontoret før intervjuet. Før dette møtet hadde jeg hatt en uke på meg til å utforske arkitekturen og kjenne pulsen av Mexico.
Selv om jeg aldri følte meg utrygg, var det å låse dørene til Uberen mens du kjører avsted, sammen med den diskrete karakteren til vandrerhjemmets innganger, klare signaler på at sikkerhet og personvern er viktig i denne byen.
Dette kommer også til uttrykk i Casa Luis Barragán, som er bygget i 1948 og nesten er klosteraktig i sin behandling av åpninger og bevegelsessekvenser, som til slutt fører deg gjennom den private garderoben, opp en smal trapp, til en privat takterrasse omsluttet av nær to meter høye vegger.
Balansegangen mellom menneskets behov for privatliv på den ene siden og behovet for kollektivitet på den andre blir stadig mer utfordrende for arkitekter når befolkningen vokser og boligtettheten øker. Som Tatiana forklarer det: «Mennesket har et grunnleggende behov for sitt eget sted, som jeg kaller intimitet. Denne muligheten er like viktig som forholdet til den andre. Hvordan kan arkitekturen legge til rette for at disse kan eksistere sammen på en mer bærekraftig måte?»
Kontoret hennes har tidligere utforsket dette temaet i utstillingen «A room, you and us» på Dansk Arkitektur Center (2022), men Tatiana sier at det er i cistercienserklosteret i Neuzelle, Tyskland, et kollektivt prosjekt med Dogma og MAIO, at hun føler de virkelig har klart å løse denne problemstillingen: «I klosteret er disse to tingene veldig godt forstått og er ikke dikotomier. De er helt integrerte.»
Et partnerskap med naturen
Luis Barragán har beskrevet hagen som «the most efficient haven against the aggressiveness of contemporary life». Som ivrig besøkende av botaniske hager i utlandet, var besøket mitt til Jardin 17 en spesielt fredfull og gledelig opplevelse. Hagen er en studie i komposisjon gjennom materialer, lys, dybde og farge.
Barragán beskrev også skapelsen av en hage som arkitektens invitasjon til «the partnership of the Kingdom of Nature». Det er dette partnerskapet og nærheten til naturen som jeg fortsetter å finne mest overraskende med Villa Furulund. Det står i kontrast til entusiasmen mange norske utviklere har for å fjerne naturlig terreng og vegetasjon som gir områder sin egen unike skjønnhet og karakter, noe vi som arkitekter bør fordømme i større grad.
Som Tatiana beskriver det «ødelegger vi ikke miljøet, miljøet sparker oss ut… Vi forstår ikke at vi tilhører et økosystem som er avhengig av oss, men også at vi er avhengige av det». I forskningssenteret på Sea of Cortez (2023) omdefinerer Tatiana Bilbao Estudio dette partnerskapet mellom arkitektur og natur. For det første ved å samarbeide med Ocean Wise og vende programmet bort fra den foreldede ideen om et akvarium som en arena for underholdning for mennesker. For det andre ved å se for seg at strukturen tidligere hadde blitt overtatt av en flom, som senere hadde trukket seg tilbake og etterlatt strukturen og naturen.
Prosjektet oppnår målet sitt med å «gjøre eksplisitt på hvilke måter arkitektur kan bli et middel til å reintegrere oss selv i økosystemet vårt», og på den måten minner det meg om Duisburg Nord-landskapsparken eller de forlatte betongbyene i TV-serien The Last of Us. Det minner meg også om nødvendigheten av at naturen må være fullt integrert i et design helt fra begynnelsen av.
En av de gjenoppbygde boligene i prosjektet Recontruir MX.
Foto: Bilbao ESTUDIO © av Percibal GarcíaBetong
Mens jeg var i Mexico by, besøkte jeg utstillingen «Brutalistisk arkitektur i Mexico» på Museet for moderne kunst. Utstillingen ble presenterte som en tidslinje, som viste kuratoren Axel Arañós hypotese om at stilen nå opplever en renessanse i Mexico.
Det var et fascinerende innsyn i utviklingen av brutalismen i Mexico, men man kan ikke overse problematikken rundt en stil som er så nært knyttet til bruken av betong, et materiale som står for 5% av verdens CO2-utslipp.
Da jeg spurte Tatiana om hennes bruk av materialer, spesielt betong, forklarte hun kompleksiteten i å velge de mest bærekraftige byggematerialene i Mexico: mangelen på skoger som kan produsere tre for å bære konstruksjonen, jordens tilstand og utfordringene med å bygge i varmere klimaer.
Hun beskrev utfordringene med å bygge i Culiacan, et sandete område som opplever 40 °C i fire måneder av året.
– Hvordan skaper man et bibliotek som kan opprettholde en temperatur på 22 °C? På en bærekraftig måte, spør hun.
Bygningens form – tykkelsen på veggene og plasseringen av vinduene – og betongtypen – er designet i nært samarbeid med et betongselskap, slik at strukturen selv kan senke temperaturen med 10 °C.
– Mengden energi som trengs for å kontrollere den indre temperaturen, for å gjøre det behagelig for folk, er mye mindre enn i noen annen bygning i den byen. Det er mye mer bærekraftig å bygge denne bygningen på dette stedet i betong enn med noe annet materiale, forteller hun.
Restene av flommen og naturen er tilstede gjennom hele Sea of Cortez Research Center-prosjektet.
Foto: Juan Manuel McGrath ©Naturens kraft
I løpet av den første uken i Mexico ble jeg også slått av den tydelige kraften i naturen. Jordskjelv hadde påvirket medreisende som fløy inn til hovedstaden, branner hadde spredt seg i delstaten Oaxaca, og det var økt aktivitet i vulkanen Popocatépetl.
Jeg spør Tatiana om dette påvirket tilnærmingen hennes til arkitektur.
– Det er veldig viktig. Da jeg vokste opp var det et veldig stort jordskjelv i 1985, der mange mennesker mistet livet. Det var veldig traumatisk og var et definerende øyeblikk for meg. Det var da jeg innså forholdet til jorden, og utfordringen naturen stiller til menneskeheten som noe man ikke kan kontrollere, sier hun.
Store deler av Mexico by er bygget på en gammel innsjøbunn, Lake Texoco, sammensatt av sand- og leirlag opptil 90 meter dype.
– Bygningen min og området jeg bodde i Cuauhtémoc ristet mer i det jordskjelvet på grunn av det.
Tatiana bemerker hvordan disse unike forholdene er mest synlige ved monumentet El Ángel de la Independencia:
– Søylen er fundamentert på fjellgrunn, så engelen forblir på plass mens resten av byen synker. Omtrent hvert år legges det til noen trinn.
En måte hun forstår dette på er at «naturen selv er en levende enhet» i konstant transformasjon, noe som får henne til å stille spørsmål ved en arkitektur «som er veldig statisk, veldig bestemmende, men rommer vår stadig skiftende livsprosess».
– Installasjonen «(Not) another Tower» på Chicago Architecture Biennial (2017) er en fysisk utforskning av dette, som inneholder en bys funksjoner innenfor dens vertikale struktur, både de private og kollektive, samtidig som den tilrettelegger for endringer over tid. Vi har utforsket mange måter å bygge dette på … Det handler om aggregasjon eller desaggregasjon, muligheten for å åpne eller lukke, for å sette inn eller ta ut, sier hun.
Dette er også tydelig i designstrategien for Acuña Housing (2015) som bruker en rekke additive elementer for å tilpasse seg hver families unike behov, samtidig som den gir dem makt i beslutningsprosessen.
– Jeg har alltid sett på arkitektur som en plattform for livet, ikke som et sett med geometrier som vi skal bebo.
Bevegelseslagene mellom det private og det kollektive. Kloster Maria Friedenshort, kollektivprosjekt av Tatiana Bilbao ESTUDIO, Dogma and MAIO.
Illustrasjon: Tatiana Bilbao ESTUDIO, Dogma and MAIOKontekst
For Tatiana er det ikke bare den fysiske kompleksiteten i grunnen under oss som påvirker hennes arbeid, men også den historiske, kulturelle og politiske kompleksiteten.
– Mexico er et veldig komplekst sted på grunn av mange ting som konvergerer her.
Disse lagene var mest synlige under besøket mitt på Cholula, Puebla, der en spansk kirke fra 1594 er bygget uten kjennskap til at den troner på toppen av Tlachihualtepetl, verdens største pyramide, som ble skjult for de spanske inntrengerne av jord og vegetasjon.
Tatiana husker sin arkitektutdanning som ikke var «kontekstualisert», definert av historien til den italienske halvøya sammen med internasjonale arkitektoniske bevegelser som utviklet seg fra de nyeste digitale teknologiene. Hun innså at den meksikanske konteksten ikke kunne håndtere den typen arkitektur.
– Hvordan bygger vi det som et hus i det landlige Mexico? … med mennesker som ikke vet hvordan de leser en plantegning … (men) instinktivt vet hvordan de skal sette murstein oppå hverandre?
Gradvis begynte hun å stille spørsmål ved ideen om kontekst.
– Den eneste konteksten du virkelig kjenner er deg selv og plassen din i verden, slår hun fast.
Denne utforskningen av kontekst har bidratt til å definere hennes arkitektoniske prosess og undervisning.
– Jeg begynte å innse at jeg egentlig aldri kjenner et sted … Men jo mer jeg reiser til det stedet, jo mer lærer jeg om meg selv og plassen min, og jo bedre ser jeg min egen kontekst, min egen by, mine egne referanser, min egen forståelse.
Konklusjonen hennes er å bruke sin egen kontekst til å «hjelpe og provosere frem muligheter … for folk til å bygge sitt eget liv på sitt eget sted». Denne prosessen er tydelig i Reconstruir Mx (2019), en del av et gjenoppbyggingsprosjekt som følge av to store jordskjelv i 2017.
Tatiana Bilbao Estudio innså at 90% av problemene knyttet til jordskjelvene skyldtes misbruk av industrialiserte «lavkostnads»-byggematerialer. Løsningen var å skape en «virkelig deltakende prosess» der samfunnsmedlemmer designet sine egne hjem og arkitektene støttet byggeteamene med teknisk kunnskap om byggesystemene.
Det var sentralt i denne tankegangen å ikke pålegge ideer, noe jeg, som en engelsk arkitekt bosatt i Norge, finner både radikalt og åpenbart.
Men kanskje er den største lærdommen for arkitekter helt enkelt å bli bedre lyttere.
