Thomas Thiis-Evensen: En alvorlig situasjon

Liten tegnegærning

Thiis-Evensen kommer fra Porsgrunn og er oppvokst i helsevesenet. Faren var bedriftslege hos Norsk Hydro.

– De var leger, alle sammen. Søsknene mine og min far snakket medisin og skiftarbeid og helse. Jeg var yngst. Men da jeg ble doktor … å, ja.

Han ler kort. Selv skulle han imidlertid bli billedhugger.

– Jeg var seks–syv år gammel, og Henrik Sørensen tok seg av meg, og det var bare det jeg skulle bli.

– Hvordan kom du i kontakt med Henrik Sørensen?

– Min far var i Indonesia i 1953–1954 og tok med seg indonesisk kunst og mattradisjon hjem. Jeg trodde at pappa eide Indonesia, selvfølgelig. Så skrev han en bok: «Indonesia – opplevd av en norsk lege». Skiens kunstforening hadde utstilling av alle disse gjenstandene, og jeg satt midt på gulvet. Helt tilfeldig, for jeg satt og tegnet, så kom han. Jeg ser ennå ansiktet med den store vorten for meg: «Hva er det du tegner, da, gutten min?» «Det er kona di», sa jeg som en frekk drittunge. Så satte han seg ned på gulvet sammen med meg. Siden dro jeg i skytteltrafikk til Oslo. Han hadde det med å plukke opp folk, og han ville satse på meg. Men han var en diktator i kunstlivet.

– Hva var det ved skulpturen som tiltalte deg så sterkt?

– Du er født med noe, for å si det sånn. Tenk på presteskapet, som i gamle dager under konfirmasjonen så begavede barn og ga dem utdannelse.

Thiis-Evensen takker dessuten sine foreldre.

– Min mor var feminist og ateist og gikk med alpelue og store sjal – en veldig nærværende mor som hatet å lage mat. Hun skulle ha hatt et firma på 400 og styrt det. Det hadde gått fantastisk med den bedriften, altså – med en kombinasjon av pisk og sjarm. Min far var konservativ, men ekstremt sosialt bevisst på grunn av sin kristne bakgrunn fra Risør. En flott herre som jeg aldri så, for han var på kongresser bestandig.

Deretter begynner Thiis-Evensen å imitere, noe han gjør stadig vekk og med presisjon, enten den utvalgte er Kjell Inge Røkke eller kong Harald, som begge har vært del av arkitektens profesjonelle liv. Nå er det bestemoren og hennes Stavanger-dialekt.

– Min mormor var fabelaktig til å tegne. Odd Nerdrum sa en gang at «henne skulle jeg ha hatt som elev». Hun hadde bare venner som var malere og malerinner, det husker jeg fra oppveksten, sånne rare tanter.

Thiis-Evensen minnes også at han gikk på Vigelandmuseet, studerte Rodins verk og malte. «Denne gærningen som tegnet», påkalte også betydelig medieinteresse, ifølge gærningen selv.

– Min mor skrev til Nå og Aktuell at nå er det slutt, for min sønn er ved å bli nervøs. Jeg laget barnas dag og tegnet alle plakatene og arrangerte alt i syvende klasse. Det var en aktiv liten raring, for å si det sånn, som ble veldig observert i offentligheten, og det er ikke sunt. Dét ligger der: voldsomt initiativ fordi jeg ikke vil skuffe noen. Skjønner du psykologien? Når det hele tiden er blitt krevet, krevet, krevet og man har fått applaus, så er man på en måte avhengig av det.

Reklametegneren Knut Yran sa til Thiis-Evensens foreldre at den kunstneriske sønnen måtte ha noe å falle tilbake på, og at det måtte bli arkitektur.

– Da jeg søkte Arkitekthøgskolen etter denne påstanden, sa jeg til Bob Esdaile og Christian Norberg-Schulz: «Jeg har ikke lyst til å bli arkitekt, jeg.» «Hvorfor vil De bli arkitekt?» hadde de spurt. Jeg tror det var grunnen til at jeg kom inn. De fant ut at den gærningen der, ham måtte de ha inn. Men mine foreldre var flinke. Jeg fikk blant annet treffe Odd Brochmann.

Thiis-Evensen husker stadig synet av den kjente arkitekten ved vinduet på kontoret i Wergelandsveien. Møtet skulle vise seg å bli «veldig viktig» for unggutten.

– Jeg sa til ham at jeg synes ikke det er noe fint med nye bygg, husker Thiis-Evensen.

– Jeg sa ikke moderne, engang, for jeg visste ikke hva det var. «Jeg liker bedre gamle, jeg.» Jeg kom jo på Arkitekthøgskolen og var begeistret for sveitserstilen og ble frosset fullstendig ut. Men da sa Brochmann: «Det spiller ingen rolle, det, Thiis-Evensen, om huset er gammelt eller nytt – bare det er kvalitet.»

Han repeterer Brochmanns ord sakte.

– Det er hele basisen for mitt arbeid: å finne en slags ABC-nøkkel for en grunnleggende kvalitet i arkitektur, uavhengig av stil. Det er blitt mitt mantra.

Boms og konger

Thiis-Evensen fyrer opp den første av det som skal bli flere sigaretter. Dersom professoren ikke siterer Harry Fett, siterer han Lars Roar Langslet. Hans historiske kunnskaper har kommet ham til gode på så mange måter her i livet. Han forteller om da han tilfeldigvis, etter å ha ledet en «Kjenn din by»-omvisning i Oslo, fikk tilbud om å leie en 220 kvadratmeter stor leilighet på Uranienborg terrasse. Etter hvert fikk han kjøpe den, for rundt 400 000 kroner.

– Den er ukjøpelig for oss i min stand nå, selvfølgelig. Det var en fantastisk leilighet med masse selskapelighet, boms og konger og ut og inn, for da hadde jeg begynt med Slottet.

Thiis-Evensen har gjennom årene arbeidet med de fleste kongelige eiendommene. Mågerø. Gamlehaugen. Stiftsgården. Da han var i sving i Trondheim, holdt Riksantikvaren en skjennepreken over at arkitekturhistorikeren hadde malt over tapeter og skiftet gardiner.

– Så sa jeg: «Unnskyld meg, de tapetene var bestemt av fru vaktmesteren i 1962, og gardinene var i plastikk fra samme tid.» Ja vel, da, ålreit. «Men autentisitet, Thiis-Evensen, autentisitet.»

Han hever stemmen, slik arkitekten stadig gjør.

– Når du bygger nytt, er det mange grader av hvordan du blir venner med det historiske miljø – fra kopi, som må være tillatt. Men det vil ikke Riksantikvaren. De sier at av hensyn til om hundre år å kunne se hva vår tid har bidratt med, så legger de betongklumper inntil våre store sveitserstil-hoteller på Vestlandet – for å se kontrasten. Det er jeg sterkt imot, av hensyn til helheten. Du kan legge inn elementer i det nye som er kopi, som avslører at det er fra vår tid, men ikke slik at helheten ødelegges.

Nå foreleser han – og vender tilbake til oppslagsverket hans som skal dekke hele spekteret, fra kopi til kontrast.

– Politikerne og utbyggerne trenger å vite: Er det gesims eller ikke, og hvordan er det med taket? Hvordan er hjørnet gjort? Hvor er inngangen? Det er bare å studere det jeg kaller variasjon i den eldre arkitekturen, som grunnleggende prinsipper som kan fortolkes supermoderne – og i ytterste konsekvens som en kopi.

Bygningen historikeren selv holder til i, er en klassisistisk gård fra 1920-tallet.

– Enten lager jeg et innemiljø som er i kontrast, eller så følger jeg opp, sier professoren om hva han tenkte da han skulle innrede.

– Min legning og interesse er å følge opp. Men min interesse for en viss sjanger er ikke det som skal bestemme meg som fagmann. Jeg må stille meg utenfor når jeg skal holde på med studenter, og ikke overføre min interesse. Derfor er det vesentlig at jeg finner disse grunnleggende prinsipper de kan drodle over. Men her kan jeg få gjøre hva jeg vil.

Søylene som ruver i stuen, og som har fulgt professoren fra den ene boligen til den neste, etterlater ingen tvil om hvilket valg han gjorde.

– Ser du den? spør Thiis-Evensen og peker på veggen foran skrivepulten.

– Det er et ikon. Det er fra 1400-tallet i basis og er blitt bearbeidet i barokken. Dét, for meg, er tingenes univers. Du får en hel historie bare ved å se på den.

En hvit loppemarked-adonis («Alt kjøper jeg på loppemarked, det er en Aladdins hule.») står i vinduet ved siden av en indonesisk guddom («Det er pappa.»). Et motiv av den britiske 1700-tallskunstneren William Hogarth henger på veggen som er delvis skjult av en spesialtegnet seng i to etasjer («Det er jo meg. Temaene fra Hogarths tid er tilbakeskuende for meg, det er rokokkotiden og tegnet med rå humor.») Mellom objektene sitter Thiis-Evensen og «hamrer og hamrer» på sine tekster («Det er igjen formgiveren.»), enten det er til Aftenposten eller til en av sine bokutgivelser.

– Vet du hvor mange kvadratmeter et menneske trenger? 24 kvadratmeter for alle livsfunksjoner. Resten er stormannsgalskap, sier jeg.

Formmessig eruptiv

I det ene øyeblikket refererer han til Mies van der Rohe, i det neste til Charles Jencks. I det tredje utroper han Le Corbusiers kirke i Ronchamp til det første postmoderne storverket. Det meste tyder på at Thiis-Evensen er tilfreds med at han endte som arkitekt heller enn som billedhugger.

– Når jeg kommer inn i en leilighet, er det slitsomt for meg, for i løpet av tre sekunder er den ominnredet.

Det er ikke hans skyld, bemerker Thiis-Evensen, at han er født med evnen til formgivning.

– Det være seg kumlokkene i Oslo, duker på Slottet eller kronprinsens stol, og så videre, påpeker han.

– Nesten alt liker jeg å formgi. Da jeg fikk lov til å samarbeide med Christian, fikk jeg et hav av inspirasjon fra hele historien som grunnlag for å være formmessig eruptiv. Det var kaskader av ting man kunne variere over – bare man har orden på det.

Thiis-Evensen ble nemlig snart Norberg-Schulz’ medarbeider. Først hadde han fått servert professorens berømte bok «Intensjoner i arkitekturen» som forelesninger gjennom et helt år, fotnoter inkludert.

– Vi forstod jo bare to prosent, men vi ble tatt høytidelig, istedenfor å begynne med leire og kose seg lite grann og føle seg fremover. Fantastisk innfallsport. Rett på. Da sa jeg til ham: «Jeg har så lyst til å holde på med historie.» Etter to år innkalte ham meg til kontoret, og jeg visste hva han skulle spørre om.

Han imiterer Norberg-Schulz, som spurte den unge mannen om han ville være hans studentassistent. Møtet med arkitekturteoretikeren – og det påfølgende møtet med arkeologen Hans Peter L’Orange i Roma – ble avgjørende for Thiis-Evensen. Takket være et stipend dro han til Italia og studerte ved hovedstadens norske institutt.

– L’Orange var min mester nummer én, vil jeg si. Helt uten humor – og derfor var han så morsom. Og så hadde han et språk, vet du, som var så malende.

Selvsagt imiterer Thiis-Evensen også L’Orange.

– De er mine akademiske kjærester, slår professoren fast om L’Orange og Norberg-Schulz. Hva han fikk med seg videre?

– Når det gjelder Christian, var det tillit. Han ville jo sitte på Ris og skrive, og han overlot alt av det studentadministrative til meg, for han så at jeg var driftig, antagelig. Så det jeg lærte av ham, er at du skal gi selv de yngste studentene forskningstillit. Det er hodet og iveren som er det avgjørende. L’Orange var den som ga tillatelsen til å formidle. «Jeg har», sa han, «det store privilegium å arbeide innenfor vitenskapens vingård. Da har jeg samtidig den plikt å gå over gjerdet og formidle til alle hva jeg har funnet.» Christian formidlet ingenting.

L’Orange var i tillegg herren som lærte Thiis-Evensen det latinske mottoet «Ora et labora» – «Be og arbeid» – en gang hans elev hadde kjærlighetssorg. Det viste seg for øvrig at Thiis-Evensen hadde støtt på arkeologen allerede som barn.

– Min mor leste høyt for meg fra en bok som het «Fortidens eventyrland», som L’Orange redigerte. Der så jeg et bilde av Caligulas skip, som var sunket i en av innsjøene. Der var det et løvehode som holdt på en fortøyningsring. Da husker jeg at jeg sa til mamma, for man husker det man er i slekt med: «Du, så fabelaktig å lage både en skulptur og noe som er praktisk.» Det er jo egentlig ornamentets fenomen jeg kommenterte, på en litt barnaktig måte. Hvorfor ikke kombinere de tingene?

Oppholdet på Det norske instituttet var ikke Thiis-Evensens første møte med byen han senere har kalt sin «blodbrønn». På spørsmål om det var kjærlighet ved første blikk, drar han likevel på det.

– Jeg kan ikke si at jeg var hverken som Goethe eller som Jan E.

Jan E. er Jan E. Hansen, redaktøren i Aftenposten som døde i fjor, Roma-entusiasten Thiis-Evensen omtaler som den næreste vennen han har hatt («Vi kunne holde på i timevis. Det var ikke diskurs, forstår du, det var pingpong-spilling. Den ene tanken tok den andre hele veien.»). Hansen og Thiis-Evensen utgjør dessuten, sammen med nok en venn av Roma, pater Kjell Arild Pollestad, boktrioen «Tre muntre herrer».

– Det var nok miljøet ved Det norske instituttet, med kjærester og jenter og frihet, fortsetter han om hvorfor Roma ble så viktig.

– Ikke nødvendigvis arkitekturen. Den kom etter hvert.

Tuff og Akse

Thiis-Evensen arbeidet med Hadrians villa. L’Orange ville at han skulle bli arkeolog, men den unge mannen ville ha «et aktivt liv» og undervise studenter. Den evige stad er likevel forblitt et annet hjem for ham.

– Jeg vil si at Roma er kilden for nesten all min tankevirksomhet, sier Thiis-Evensen.

– Det er kollasjen. Roma er ikke enten eller, som Paris, den er både òg. Den er overraskelsens sted. Men jeg har ikke retningssans, så for meg er det ekstra sterkt plutselig å oppleve Pantheon. Norberg-Schulz var uenig med meg. Han mente at Roma var så enhetlig, ikke minst da han holdt på med Genius loci og hadde sine teser om bergarten tuff. Han ble jo kalt for Tuff av studentene, og jeg ble kalt for Akse.

– Du har kalt deg et medium når du foreleser?

– En foreleser er en skuespiller. Ved middagsbordet sier min kone ofte: «Vi foreleser ikke nå, Thomas.» Men det er som en merkelig dra-kraft. Jeg skriver aldri mine forelesninger, bare disposisjonen. Så har jeg bildene. Den visuelle saken tar fullstendig av. Jeg går inn i bildene, beskriver bildene, med kroppen. Det er derfor jeg har som tese kroppens betydning for vår opplevelse av arkitektur. Da er jeg medium for bildene. Det er nesten litt galskap, vil jeg si.

Om det har vært en forsakelse ikke å tegne mange bygninger selv? Nei, svarer arkitekten. Han har nemlig fått være premisslegger. Thiis-Evensen peker på sitt omfattende arbeid med Slottet, Lillehammer-OL og Oslo sentrum som særlig viktig i så måte.

– Det er enhver arkitekts drøm – å komme med ideene, med overordnede grep, sier han.

– Og så risler løsningene, ulikt fortolket, nedover. Helt til håndtaket. Det er det som er det forferdelige ved den moderne arkitektrollen, at arkitektene får ikke lov til å arbeide med helhetskonseptet fordi det overtas av spesialister og teknologer og utbyggere. Derfor sier jeg: Jeg har hatt det privilegium å få lov til å holde på med ideene som er lagt som premisser i samarbeid med byggherren. Det gjorde jeg på Slottet, ved at vi hadde ett års samarbeid, kongen og dronningen og jeg. Det endte med et dokument hvor hver stol var plassert. Det gikk veldig langt i detaljering. Andre ganger stopper jeg ved det overordnede.

Thiis-Evensen ser på klokka. Harald Stanghelle venter ham i NRK om en time. Men arkitekten rekker å fortelle om da han ble katolikk som 22-åring, og tenner nok en sigarett.

– Det ene er min sans for tvetydigheter, begynner han om de to årsakene.

– Både himmelen og jorden er viktig i et menneskes liv.

Katolisismen hjalp ham med å opprettholde denne tvetydigheten, og arkitekten har gitt tilbake ved å arbeide med katolske kirkerom både i Stavanger og i Oslo. I tillegg fikk Thiis-Evensen religiøse impulser fra sin bestemor, som leste «Jøden» og «Jødinden» av Henrik Wergeland for ham. Han vender tilbake til Stavanger-dialekten.

– For det første er det ukristelig ikke å lære om jøder og andre kulturer, sier han.

– For det andre er det dumt. Da lærer du ingenting om verden.

For en som er født med «verdikonservativ legning», var hans religiøse radikaler av en bestemor et viktig korrektiv, mener Thiis-Evensen. Den dag i dag sier han likevel sne og røke. Han verdsetter katolisismens ekspressivitet og får dårlig samvittighet hvis han ikke er fysisk til stede («Min yoga er å være i kirken.»).

– Før Vår Herre tar meg opp – og jeg er helt sikker på at St. Peter har masse å spørre om, så jeg vet ikke om jeg kommer inn eller ut eller hva som helst – skal jeg skrive en bok til mine barn, og den skal hete «Tingenes univers». Jeg skal gå gjennom alle stedene hvor vi har bodd, og alle møblene, og fortelle.

Selv om han for lengst er blitt pensjonist, arbeider nemlig Thiis-Evensen like mye som før – slik det sømmer seg for en som har kalt seg misjonær.

– Jeg synes det passer. Det har ikke noe med det religiøse å gjøre, men det har med alltid å brøle og mase.

– På vegne av arkitekturen som fag?

– Ja, men man skal ikke ta bort på vegne av en selv også. Jeg stod jo, da jeg var syv–åtte år i Porsgrunn, på margarinkasser på hjørnene og prekte. Jeg har alltid likt formidling, for å si det sånn.

Han siterer straks dem han kaller sine «motsatser: «Nei, nå må du holde opp å snakke, Thomas, nå må jeg få litt fri.»

– Men du, for et privilegert liv.