Trond Eliassen: Den siste fra krisekurset

Erfaring vs. inspirasjon

Trond er sønn av Georg Eliassen, som sammen med Andreas Bjercke drev Bjercke og Eliassen, et av de mest toneangivende og produktive norske arkitektkontorene gjennom første halvdel av 1900-tallet.

Etter fylte 40 år så har man som arkitekt det beste arbeidet bak seg, har han sagt i intervju tidligere, og refererte blant annet til sin far. 

– Ja jeg synes jeg ser det rundt meg mange steder. Også meg selv. Jeg syns jeg var friskere da, tok mer sjanser, stod oppi situasjoner og hele skaperprosessen, den var liksom sterkere og mer målrettet. Etter det begynner man å gjenta seg selv. Da var det mange eldre jeg snakket med som ble fornærmet, sier Eliassen og ler.

– Erfaringen er mindre viktig, tenker du?

– Senere får man mer erfaring, men man mangler ofte inspirasjon. Det er forskjell på det. Man får kunnskap, som man kan spe på med, og alltids hente fram, men det gir ikke store utslag, syns jeg. 

– Hva er særlig inspirerte eksempler fra deres hånd?

– Sjøfartsmuseet har jo vært flaggskipet vårt. Der hadde Billy og jeg det veldig inspirerende og morsomt. Der fløt vi på en bølge, det kjente vi, og den så vi ikke så mye senere, den inspirasjonsbølgen.

I farens fotspor

Trond Eliassen lærte å bli arkitekt hos sin far.

– Far var jo utdannet hos Ragnar Östberg, sammen med Andreas Bjercke. Det rare er at de var ikke mer enn fire stykker, Östberg, én interiørarkitekt, og Bjercke og Eliassen, og de fire gjorde hele Stadshuset i Stockholm. Det var en ny arkitektur, som Östberg fant opp, for å avløse klassisismen. Den var basert på adelens store herregårder, og den ble toneangivende for svensk arkitektur. Det var en bragd av Östberg.

– Far og Bjercke ble bitt av den basillen naturligvis, det var det de var oppfostret med, og de ble hos Östberg i 12 år eller noe sånt. Det formet dere arkitektursyn, så når funksjonalismen kom, så kunne de ikke følge med ordentlig. Det var veldig vanskelig for dem å sette seg inn i. I motsetning til min søster, som var arkitekt og utdannet i Stockholm, og blant andre Johs. Borchsenius, som var ihugga funksjonalister, og som fulgte Gunnar Asplund som kjørte troppene fram, og sa: Akseptera! Det var ikke noe annet å gjøre.

– Men din far og Bjercke var motvillige?

– Ja, de skjønte vel at dette var den nye stilen, som de nye hverdagsmenneskene skulle ha. Klassisismen skulle på båten, og det å sitte å tegne alle disse detaljene, det førte ikke fram.

– De var helt formet av Östberg?

– Ja, det var han som hentet fram den svenske herregårdsstilen. I Norge var det bondegårdene som var den nasjonale tradisjonen, og de var jo flotte der de lå oppover i Gudbrandsdalen. I Sverige hadde man ikke den tømmerarkitekturen, men de hadde adelen, med sin stil. Den avløste klassisismen.

– Hva lærte du av din far? Du jobbet for ham i begynnelsen?

– Ja, jeg måtte jo lære yrket. Men det er vanskelig å svare på, hva konkret jeg lærte. Jeg husker vi diskuterte en balkong, som jeg mente var avleggs og ikke burde være med. Men han fikk den med, sier Eliassen og ler.

– De hadde et annet syn. Det var deres generasjons arkitektur.

Trond og Billy

– Hva var det viktigste som formet ditt eget arkitektursyn?

– Knut Knutsen var med i det bildet, han var vår lærer. Han kom fra Bauhaus med nye teorier og sterke impulser. Han var en beskjeden mann, det skulle ikke være skrytende eller selvhevdende på noen måte, sånn som klassisismen var, med søyler og kannelyrer, det var ikke ende på hvor mye detaljer det skulle være i det apparatet. 

– Så det var heller Knutsen enn Korsmo, for din del?

– Å ja, det var to sorter. Klassen delte seg i to, den ene gikk etter den internasjonale målestokken, det var Fehn og Grung blant andre, de var internasjonale i sitt arkitektursyn. Mens Knutsen holdt på det nasjonale, og det var det som sang for oss. Det var det som gjorde arkitekturen til en fest.

– Hvorfor det?

– Det var så naturlig og selvfølgelig. Enkelt, med enkle naturmaterialer, tre og sten. Ikke sånne nye materialer som kom ustanselig, som alle hadde navn som endte på -trix, og -mix og -ex. Det prøvde vi å holde oss unna. Hvis vi holdt oss til naturmaterialene var vi på trygg grunn.

Hver gang Eliassen blir spurt om sitt virke og sin arkitektur, parerer han med et vi. De var alltid to, han og Billy.

– Billy var alltid god han, så arbeidssom og begavet, et unikum å være i kompaniskap med. Det er heller et spørsmål hva han så i meg.

Hjemme i Professor Dahls gate

Vi sitter i stua i huset han tegnet og bygget til seg og familien i 1957, og hvor han har bodd siden. Huset la han langs veien i hagen til huset faren tegnet i 1920, og hvor Trond selv vokste opp.

«Det er forsøkt vist noenlunde måtehold og beherskelse med bruken av materialer og farger ute som inne», skrev Eliassen da huset ble presentert i Byggekunst i 1957. Dette er vrient, mente Eliassen. «Tanken har vært at når travle foreldre kommer hjem fra trettende arbeid, er det rolige og harmoniske virkninger de gjerne vil at boligen skal romme. Samtidig må den være såpass levende og variert at det ikke blir for uutholdelig kjedelig å bo der», skrev arkitekten, den gang i midten av 30-årene.

– Det har holdt seg ganske bra? Er det fortsatt et godt sted å bo?

– Ja, jeg har det bra her i stua mi. Her fikk jeg til det jeg prøvde på, den store bjelken, overlyset, alt det jeg lekte meg med.

– Du var inspirert da?

– Ja, jeg syntes det skulle være litt kraft i det, det skulle være en idé. Det skulle være et rom det var morsomt å være i, og det skulle også ha plass til et flygel. Så laget jeg en svær skorsten som skilte rommene litt fra hverandre. Det hadde vi lært av Knutsen, å lage det som et sneglehus, hvor du til slutt kom til et sted det er morsomt å være.

Å langsomt bli bevisst

Selv i sin langt fremskredne alder er Eliassen orientert rundt hva som skjer i faget, og refererer til ulike innlegg i den stadig dagsaktuelle diskusjonen om hva som bygges her til lands, og hvor komplisert det er blitt å bygge.

Selv tegnet han så lenge det lot seg gjøre. For hånd, må vite. Og det var moro så lenge det varte.

– Vi var stolte av tegninger som var pent tegnet, det var liksom et adelsmerke. De som ikke tegnet pent, de var ikke hos oss noe særlig. De ble kanskje «dakkere», eller datategnere.

– Hva tror du det å slutte å tegne for hånd har gjort med arkitekturen som lages?

– I forfasen, når man skisser, er det å tegne for hånd veldig viktig. Å skisse på data, det vet jeg ikke hvordan man gjør. Det å skisse, og langsomt bli bevisst, få en idé og prøve å felle den inn, det er spennende og veldig morsomt. Jeg skjønner ikke hvordan de kan ha det like morsomt. Det kan godt være rasjonelt på mange måter, men at det blir spesielt fin arkitektur av det, det har jeg vanskelig for å tro.