100 Arild Eriksen er ikke nok, skriver Marie Hallandvik Hortemo

Det kan virke som om Oslo kommune ikke helt stoler nok på seg selv til å gjennomføre konkrete forsøk med en tredje boligsektor, skriver arkitekt Marie Hallandvik Hortemo i et innlegg i byutviklingsdebatten.

Av Marie Hallandvik Hortemo

Marie Hallandvik Hortemo er arkitekt i KIMA arkitektur, styremedlem i OAF og styremedlem av Stiftelsen Ormsundveien Økogrend-

Foto: Tove Sivertsen

«Vi må ha 100 Arild Eriksen, da blir Oslo en annen by».

Sitatet tilhører Erling Fossen og ble fremført i debatt i Hagestua i Arkitektenes hus 4.mai, hvor både Fossen og jeg satt i panelet, og det ble gjentatt i intervju etter debatten.

Arild Eriksen er daglig leder i arkitektkontoret Fragment som jobber med «inkluderende stedsutvikling og den flerfunksjonelle byen», som det står på kontorets nettsider. Grunnen til at Fossen brukte ham som eksempel, er at arkitektledete byggefellesskap er med på å prege boligpolitikken og boligproduksjonen i Berlin. Underforstått mener han altså at problemet i Oslo er at det er for få arkitekter av typen til Eriksen. Det vil si arkitekter som er engasjerte nok eller nytenkende nok til å gjøre en forskjell i møte med et ekskluderende boligmarked.

Det Fossen ikke går inn på er hvordan byggefelleskap i Berlin oppstår fordi kommunen er en aktiv og visjonær forvalter av sine tomter og legger til rette for et bredt spekter av byggherrer. De rammebetingelsene som arkitekter i Berlin, og en rekke andre europeiske storbyer, opererer innenfor gir muligheter og et marked som vi i Oslo er milevis unna.

Enkeltpersoners innsats og engasjement, arkitekter eller ei, kan ikke være en avgjørende faktor i noe så strukturelt betinget som utforming av boligpolitikk. Vi trenger first movers, innenfor arkitektur som alle andre bransjer, men dersom engasjement og initiativ i liten grad fører til at de som går foran lykkes med å realisere prosjekter i praksis, så er vi like langt.

I Oslo kunne byrådets arbeid med å etablere en tredje boligsektor vært en gyllen anledning til å la andre aktører enn de store kommersielle utbyggerne utvide spekteret av mulige måter å bygge og bo på.

La meg konkretisere med et eksempel: Ormsundveien 12 er en flott sveitservilla som har stått tom i årevis. Villaen eies av Oslo kommune og er del av et større område i kommunalt eie som er delvis fredet og delvis underlagt vern. Foreningen som leier nabohuset av kommunen tok i 2017 initiativ til etableringen av en stiftelse med byøkologiske boformer, miljøvennlig rehabilitering og rimelige utleieboliger som formål.

Boligprosjektet er utviklet gjennom et grundig Husbanken-finansiert skisseprosjekt. Stiftelsen har vært i positiv dialog med byrådet i flere år og fikk i 2020 et bystyrevedtak om at byrådet «skal gå i dialog med Ormsundveien Økogrend tidlig i 2021 med mål om å realisere nye boliger med alternative boformer på Ormsund». Dette som del av bystyrets arbeid med en tredje boligsektor.

Nå er vi i 2023 og resultatene uteblir i den forstand at det fremdeles ikke bor noen, verken i den tomme sveitservillaen i Ormsundveien 12 eller i området som helhet.

Et hus, og et begrenset område, kommer ikke til å endre boligpolitikken i Oslo alene. Men spørsmålet er hva som skal til for å gjennomføre konkrete eksempler på en tredje boligsektor i Oslo dersom det ikke går når forholdene ligger såpass til rette som i Ormsundveien. Tøyen boligbyggelags prosess med blokka på Tøyen torg er et annet eksempel.

Det kan virke som om Oslo kommune ikke helt stoler nok på seg selv til å gjennomføre konkrete forsøk med en tredje boligsektor. Og det er synd fordi det offentlige - de folkevalgte og deres forvaltning - er den eneste instansen med både makt og et ufravikelig samfunnsansvar. Vi kan glede oss over vellykket byutvikling i regi av private eiendomsutviklere, og det er det mange grunner til å gjøre i Oslo, og vi kan glede oss over at enkelte arkitekter og kontorer tøyer grenser og får til prosjekter av høy kvalitet, men vi kan altså ikke belage oss på det når det gjelder boligpolitikken.

Boligpolitikk - oppgaven med å sikre folks tilgang på trygge og gode hjem - og dagens utfordringer med ekskluderende boligpriser, et uregulert leiemarked og lav arkitektonisk kvalitet i en rekke nye bydeler er for viktig til å overlate til tilfeldighetene.