Meninger / Debatt
Er arkitektutdannelsen i krise eller i utvikling?
Av Hege Maria Eriksson og Irene Alma Lønne
Å forbedre seg er å forandre seg – å være perfekt er å forandre seg ofte
Det viktigste er at spørsmål fortsetter å stilles, premisser utfordres, og at arkitektutdanningen utvikler seg for virkelig å forberede fremtidige arkitekter på kompleksiteten i yrket.
Av Joana Sá Lima
Det viktigste er at spørsmål fortsetter å stilles, premisser utfordres, og at arkitektutdanningen utvikler seg for virkelig å forberede fremtidige arkitekter på kompleksiteten i yrket.
Av Joana Sá Lima
Joana Sá Lima er arkitekt og partner i Comte Bureau.
Foto: privatDet er oppmuntrende å se at AHO nå er åpen for dialog – dette er et avgjørende skritt mot meningsfull endring i arkitektutdanningen. Studentene har lenge tatt til orde for reform, og nå reflekterer virkeligheten i arbeidsmarkedet tydelig dette behovet. Det faktum at ikke alle nyutdannede kan absorberes i yrket slik det er i dag, viser at arkitektutdanningen må utvikle seg.
En viktig del av denne utviklingen er hvordan arkitekturhistorien behandles. Vi bør lære av historien, ikke være bundet av den. Å studere historie betyr ikke å akseptere alle tidligere praksiser ukritisk, det er en mulighet til å lære, diskutere og ta stilling.
Historien må imidlertid utforskes fra flere perspektiver, snarere enn gjennom et ensidig eller ekskluderende syn. En balansert forståelse av historien, er avgjørende for å forme fremtidens arkitektutdanning og sikre at studentene utvikler et nyansert perspektiv som gir dem innsikt i faget.
AHOs innlegg rammer inn debatten rundt hvilken type arkitekter som bør utdannes – om fokuset bør være på å designe vakre bygninger i tradisjonell forstand eller på å håndtere samtidens utfordringer.
Denne problemstillingen fremstår imidlertid som forenklet. Begge aspektene er verdifulle, men arkitektutdanningen må gå utover dette binære valget. Arkitekter trenger en bredere kompetanse som gjør dem i stand til å navigere både tradisjon og innovasjon, samtidig som de løser komplekse utfordringer i den virkelige verden.
Flere institusjoner følger disse prinsippene ved å innlemme tverrfaglige metoder i sine læreplaner. Rundt om i Europa finnes det mange sterke eksempler på hvordan arkitektutdanningen har utviklet seg—ikke nødvendigvis for å redefinere arkitektens rolle, men for å revurdere hva vi lærer og hvordan vi lærer, med mål om å utvide vårt faglige handlingsrom.
Utdanningen bør sette søkelys på å utvikle problemløsere – arkitekter som ikke bare skaper varige, funksjonelle og estetisk meningsfulle omgivelser, men også identifiserer problemer, utfordrer premisser, utforsker flere løsninger og samarbeider på tvers av disipliner for å håndtere komplekse problemstillinger.
Disse ferdighetene må utvikles tidlig i et utdanningssystem som fremmer kritisk tenkning, åpen dialog med bransjen og mellom ulike avdelinger på skolen, tverrfaglighet gjennom samarbeid med andre akademiske felt, god veiledning og en vilje til å tilpasse seg og utvikle seg.
Selvfølgelig er det aldri lett å endre en velsmurt maskin. Men ved å være åpen for dialog, spesielt med studentene og ved å forstå deres behov, samt med dem som kjenner AHO fra innsiden og arbeider i feltet, skapes det rom for ærlige samtaler. Muligheten til å uttrykke meninger åpent er verdifull. Og hvis enkelte synspunkter til syvende og sist ikke anses som relevante, er det også en del av samtalen.
Det viktigste er at spørsmål fortsetter å stilles, premisser utfordres, og at arkitektutdanningen utvikler seg for virkelig å forberede fremtidige arkitekter på kompleksiteten i yrket.
Og som Churchill (selv om navnet hans gjerne dukker opp i krisetider) sa: «Å forbedre seg er å forandre seg – å være perfekt er å forandre seg ofte».
