Å tale om byen, å bevege seg i labyrinter

Norske arkitekters landsforbunds nye fagtidsskrift Arkitektur er blitt vertskap for noe så sjeldent som en presumptivt interessant debatt om byutvikling – hva mer kunne man ønske seg i en tid der det eneste som så ut til å bevege folket var krangling om ornamenter og farger på gardiner?

Selv om debatten mellom Schnell og Fossen til tider kan fremstå som vel sekterisk, med referanser til engere miljø i Oslo uten generell interesse, ansporer den like fullt til en samtale om hvilke byer og samfunn vi ønsker oss. Det burde alle være interesserte i – spesielt i en tid med fremtidige sosiale og miljømessige utfordringer vi knapt kan ane omfanget av.

For uansett vil jeg mene at fraværet av debatt er et vesentlig større problem enn at den av og til kan blir noe personlig og anekdotisk. Det er forøvrig ikke noe nytt, og personangrep og karakteristikker har vel snarere vært norm enn unntak, selv fra store tenkere som også refereres i den pågående debatten – slik som Henri Lefebvre som desavuerte Oslo-skolens store sønn Christian Norberg-Schulz, som en som overhodet ikke hadde forstått den komplekse og relasjonelle produksjon av sosialt rom, men som med sin «teknifiserende, psykologiserende og fenomenologisk orienterte tilnærming fortrengte analysen av sosialt rom med et geometrisk, nøytralt, tomt – mentalt rom»[i] – forøvrig en kritikk det for meg er lett å være enig i.

Men for å forsøke å nærme seg den pågående debatten utenfra, får vi lete etter elementer av allmenn aktualitet. Det mest interessante for «folk flest» vil naturligvis være hvordan bypolitikk og byplanlegging materialiserer seg og hvordan ideene fremstår i sin konsekvens, og kanskje i mindre grad hvilke lag, nyanser og nivåer av abstrakt tenkning som ligger bak. Like fullt bør vi som er aktivt delaktige i utformingen av samfunnet (slik arkitekter, planleggere og selverklærte bydoktorer er det) – være bevisste om hvilke hegemoniske krefter som virker (noen krefter virker åpenbart sterkere enn andre). Men også det Lefebvre kalte «blinde felt» i planleggingen der planleggere og arkitekter, i følge Lefebvre, paradoksalt nok feiler i å analysere og forstå «den urbane praksis» – selv om de lever og jobber midt oppi den.[ii]

Det er her et av Lefebvres største bidrag kunne komme til anvendelse, som er hans teori om «produksjon av rom» (The Production of Space) gjennom sosial interaksjon – som en «tredimensjonal dialektikk» og produksjon av «mening», som avviser den kategoriske dualiteten som debatten så langt forsøker å etablere. Tvert imot anså han ikke binære teorier som relevante for å forstå noe som helst som hadde med livet, tanken og samfunnet å gjøre.[iii]

Selv om, eller kanskje nettopp fordi Lefebvre var kritisk til både modernismen (total urbanisering og sonering) og kapitalismen (marked) mener jeg at hans tenkning kan forstås som åpnende, bevegelig og dynamisk og på leting etter alle lag og fraksjoner av livet, samfunnet og historien, og interaksjonen mellom disse – også fordi han var kritisk til en hver form for instrumentell og reduksjonistisk tenkning som ikke betraktet både det menneskelige og det «ekstra-menneskelige» som et «sammenkoblet kosmologisk hele».[iv]

Og, vel var Lefebvre en til tider vanskelig tilgjengelig filosof, men han var også deltaker og praktiker, som sto midt oppi de radikale urbane bevegelser og eksperimenter som oppsto i senmodernismen i Europa på 1960-tallet, der han både inspirerte og lot seg inspirere av utopiske arkitekter, kunstnere og frilanse revolusjonære aktivister som for eksempel Constant Nieuwenhuys og Guy Debord, og Situasjonistenes psykososiale forståelse av byen.[v]

Noe av det viktigste vi derfor kan lære av urban-filosofer som Lefebvre – som hadde erfart på kroppen hvordan industrialisering og urbanisering med voldsom kraft endret både det sosiale, mentale og fysiske landskapet, og samtidig hadde en stor bevissthet om kapitalismens betydning for den økologiske krisen – er da kanskje nettopp å holde samtalene om byen åpne, og ikke forsøke å stenge de inne som rivaliserende ortodoksier med større interesse på Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO, enn som gyldige forsøk på å forstå og utvikle en ny urbanitet.

Den samtalen deltar jeg gjerne i, og det håper jeg også mange andre vil (ikke minst arkitekter som jo dessverre ofte er skrikende tause i slike debatter) – og for å runde av med en annen stor tenker fra den samme viktige perioden for radikale ideer om planlegging og samfunnsutvikling, Gregory Bateson, er det all grunn til å frigjøre oss fra deterministisk tenkning[vi] – i økonomien og i politikken, og da også uvilkårlig i planleggingen.

[i] Henri Lefebvre, The Production of Space (1991, s. 298)

[ii] Henri Lefebvre, The Urban Revolution (2003, s. 154)

[iii] Henri Lefebvre, The Production of Space (1991, s. 399)

[iv] (Ibid., s. 14)

[v] Andy Merrifield, Henri Lefebvre, A Critical Introduction (2006, ss. 30-33)

[vi] Gregory Bateson, Steps to an Ecology of Mind (1972, s. 488)