Åpent brev til kommunalministeren

Er det sånn at Arbeiderpartiet, i iveren etter å ta tak i problematikken, etteraper høyresidens mangelfulle og motstridende løsninger? I så fall har Arbeiderpartiet glemt sin egen boligpolitiske arv. Byråd for byutvikling i Oslo, James Stove Lorentzen (H), uttalte i samme Dagsrevyen-innslag at han ikke har et godt råd å gi den som nå må flytte ut av byen, og at det eneste man kan gjøre er å forsøke å få fart på boligbyggingen.

Om AP støtter Høyres feilslutning viser det at høyresiden har fått en problematisk definisjonsmakt i boligsaken.

Den norske modellen som nå slår sprekker, kan vi derimot takke Arbeiderpartiet for, og den ble til gjennom statlige subsidier og kvalitetskrav gjennom Husbanken, progressiv kommunal tomtepolitikk, og ikke-kommersielle kooperativer som viktigste utbyggere. Kun stillaset står igjen av den gamle «eierlinja». 

For selv om hele virkemiddelapparatet siden 1990-tallet har handlet om å få flere til å eie, så har andelen som leier økt. Samtidig har vi sett et kappløp mot bunnen, hvor boligutviklere bygger stadig mindre og dårligere leiligheter, støttet av velmenende politikere som tror at dette vil senke prisene. Med alle manglene ved dagens modell, vil et ensidig mål om raskere boligbygging skape flere problemer enn det løser.

Derfor har vi i Ny Boligplan formulert fire spørsmål til Stenseng, som vi mener Arbeiderpartiet bør kunne gi gode svar på, før de går i gang med å investere tid og energi på å nå målene de har satt seg før valgkampen: 

– Konkurransetilsynet har ropt varsku om at det er konkurranseproblemer i boligmarkedet. De tre største utviklerne eide i 2015 nesten 80% av tomtemarkedet i Oslo. For å få prisene ned og kvaliteten opp, er det avgjørende med mange ulike boligutviklere med forskjellige motiver. Hvilke tiltak vil Arbeiderpartiet gjøre for å bedre konkurransesituasjonen, og gjøre det lettere for mindre og ikke-kommersielle aktører å utvikle boliger? En endring av plan- og bygningsloven kan for eksempel gjøre det mulig å regulere inn ikke-kommersielle boliger i reguleringsplaner, og en endring av tomtefesteloven kan insentivere kommuner til å drive en tomtestrategi som inkluderer mindre aktører.

– Statistikken viser at det ikke er bygget for lite i Oslo i forhold til befolkningsvekst, hvis man tar med Osloregionen, som utgjør et samlet boligmarked. Det må derfor være andre grunner til at boligprisene stiger. Det fremstår som en misforståelse at det viktigste boligpolitiske tiltaket likevel er å jobbe med effektivisering og deregulering for å få bygget flere boliger. Markedet vil ikke bygge seg selv ut av fortjeneste. Høyresiden sier selv at man ikke kan bygge seg til lavere priser, kun til en stabil prisvekst. Hvis målet er lavere priser, må det ikke sterkere lut til? Det er verdt å minne om at vi allerede har krafttak i boligpolitikken, de virker bare omvendt: skattesubsidier i favør av boligeiere ble i 2025-budsjettet summert til en verdi av 83,1 milliarder. En omlegging av skattesubsidiene og en økt skattlegging av bolig vil blant annet kunne bidra til en reell nedkjøling av boligprisene. 

– Hvordan vil kommunalministeren sørge for boligkvalitet i det påståtte krafttaket? I dag ligner førstegangskjøpet – permanente boliger på det private markedet – mer og mer på kategoriboliger som studentboliger, men uten samme krav til kompenserende tiltak som fellesarealer. At de minste leilighetene stadig blir mindre påvirker også de større boligene, som tar til seg uhensiktsmessige og «smarte» planløsninger, som Laila-løsning på soverommet, kjøkkenet i mørket innerst i stua, ingen intern bod og så videre. Studier viser at tilgang på boligkvaliteter som dagslys henger sammen med inntektsnivå, og at trangboddhet og problematiske boforhold er vanligere i lavinntektsfamilier. Vil statsråden foreslå nasjonale minstekrav for boligen, slik ambisjonen opprinnelig var da Byggteknisk forskrift tok over for Husbanken som premissgiver for boligkvalitet? 

– Hvilke tiltak vil Arbeiderpartiet gjøre for å bedre leiesektoren? De siste 10-15 årene har mange av de minste boligene på boligmarkedet blitt kjøpt opp og leid ut på det private leiemarkedet. I flere år har det blitt rapportert om dårlige og ustabile boforhold og høye leiepriser. Mange som leier er permanente leietakere, som ikke har råd til å komme seg inn på eiemarkedet. Dette segmentet av befolkningen får da senket levestandard uten godene tilknyttet det å eie egen bolig. Det er sårbart å basere utleiepolitikken på “filantropi” og spekulasjon. Fattigdomsfellen og de dårlige boforholdene som er dokumentert i den kommunale og private leiesektoren kan motvirkes gjennom tiltak som vern mot kortsiktige leiekontrakter og prisregulert leie.

Ap-politiker Trygve Bratteli sa på starten av 1950-tallet at det å eie andre menneskers hjem ikke kan aksepteres som et område for privat næringsvirksomhet. I Skottland er det planlagt å bruke 16 milliarder pund på å bygge 100 000 rimelige leieboliger innen 2030. Dersom Arbeiderpartiet for alvor vil sanke stemmer på boligsaken igjen, så må de brette opp ermene og foreslå tiltak i denne størrelsesordenen – og de kan starte med å hente inspirasjon i sin egen bolighistorie. 

NY BOLIGPLAN v/ Jonas Løland, Ida Messel, Kim Pløhn, Erlend Hanssen Sjåvik og Ingrid Steen-Chabert