Åpent brev til redaktør Gaute Brochmann

Her kan jeg røpe mitt kjennskap til hvorfor Fehn «bare» fikk innkjøp i konkurransen om Skogbrukmuseet på Elverum: Hvis ikke førstepremien fremsto som enstemmig på tross av dissens, så ville ikke Fehn fått innkjøp engang.

Hva angår ditt blad så har jeg bebreidet redaksjonen for mangel på oppsøkende virksomhet og egne initiativ. Byggekunst/Arkitektur oppfattet jeg som en reklameutgave for de arkitektkontorene som ønsket å fremme egne arbeider med ferdigtygde beskrivelser, tegninger og bilder. Noe jeg oppfattet som en selvhevdelse nær det usmakelige.

Det har blant annet ført til at jeg er i besittelse av ditt blad helt tilbake til syttitallet uåpnet og da fortsatt i sitt plastomslag. En samling som med få unntak er uberørt av menneskehender og som jeg gjerne donerer til AHO eller andre interesserte.

Før jeg går videre, antar jeg at du vet like lite om meg som jeg vet om deg. Siden jeg har valgt å være personlig kan jeg gi deg følgende bakgrunn:

Jeg går i mitt åttifemte år, utdannet ved AHO i perioden fra 1962 til 1967. Jeg har samarbeidet med Geir Grung i 7 år, 1967 til 1975, og har egen praksis fra 1975. I min tid på AHO besto lærerstaben ved skolen av flere praktiserende arkitekter som underviste på siden av sitt daglige virke. Sverre Fehn var fast ansatt som lærer sammen med Knut Knutsen. To sterke personligheter i en unik skole med tilhold i SHKS og med all den tverrfagelige påvirkning miljøet representerte. Av praktiserende arkitekter som underviste kan nevnes; Geir Grung, Kjell Lund, Per Cappelen og Trond Eliassen. Alle kjente og beundret.

Hva angår Sverre Fehn så var det først og fremst hans tilstedeværelse sammen med Knut Knutsen som var skolens største aktivum. Og det uten at de hver for seg unngikk påvirkning og heller stimulerte studentenes individuelle faglige utvikling. Av anerkjennelser fra Fehns side, er det en karakteristikk formidlet av hans kone som jeg henger høyest sammen med kritikken av min diplomoppgave. Kanskje utfordrende å nevne her, men noe som gir meg et alibi til å svare deg slik jeg nå gjør.

Min relasjon til Sverre Fehn og hans bidrag til arkitekturen har ført til at jeg ble direkte opprørt over ditt innspill og har måttet gå noen runder med meg selv om jeg i det hele tatt burde svare deg.

Dine tolkninger av Fehns arbeider røper etter min mening hvor fjernt du står fra hans arkitektur, og at du syntes å mangle evnen til å forstå Fehns bidrag til arkitekturhistorien. For han er blitt historisk. Og det på lik linje med de øvrige historiske arkitekter som «ikke er gått ut på dato».

Like før jul ble jeg tipset av Geir Grungs enke om at desemberutgaven av Arkitektur burde interessere meg. Der ser jeg det står gjennom plasten: «Vi må snakke om Sverre». En tittel jeg umiddelbart oppfattet som nedlatende – hva galt skal han ha gjort? Snille Sverre …

Da måtte plasten for en gangs skyld brytes. Et raskt blikk på leder fikk meg til å stoppe der og da, siden julefreden sto for døren. Denne Brochmann hadde jeg ingen kjennskap til, men tanken var da å sette meg bedre inn i saken ut på nyåret.

Jeg fikk da et nytt tips om at det skulle avholdes et møte på Byens Tak som holder til i Folketeaterbygningen. Et møte som viste seg å være en paneldebatt i regi av redaktøren for Arkitektur, altså deg. Jeg ble fortalt at du hadde lidd et nederlag i et forsøk på å få AHO og standen for øvrig til å bli med i en debatt hvor Sverre Fehns virke og innflytelse skulle dissekeres på en negativ måte, og det i hans jubileumsår.

Et nederlag som skulle vise seg å være bakgrunnen for et nytt forsøk på debatt hvor du i egen regi forsøkte fremme din agenda uten at du tok hensyn til de signalene du fikk fra blant annet AHO.

Temaet «Vi må snakke om Sverre» hadde tydeligvis skapt et stort engasjement og fullt lokale.
Der fikk jeg oppleve noe jeg anser som en heller selsom debatt. Med utsagn som: «Er Fehn gått ut på dato?», som om arkitektur er en ferskvare!

Mest provoserende ved debatten var at du som initiativtager hadde utnevnt deg selv til å være
møteleder og dermed med mikrofonen i din «hule hånd» og således kunne styre innleggene etter eget forgodtbefinnende. Hvis noen forsøkte seg på å kommentere dine utsagn ble de avfeid med «Hva var spørsmålet?».

Du har gitt utrykk for at du føler ubehag (intet mindre) i Fehns hus; du «liker de ikke» og «tar avstand fra begrepet arkitektur og poesi». Det første er en persons opplevelse og vanskelig å uttrykke medfølelse for, det andre er påstand om begreper.

Til det siste er å si: hvis du er et normalt utrustet menneske, så kan du finne poesi i alle fag. Det er som i musikken, du må være rimelig musikalsk for å oppleve Skjebnesymfonien og få gåsehud.

Ta som eksempel utgangspunkt i Fehns innkjøp i konkurransen om Skogbruksmuseum på Elverum. Denne bygningen som fremstår som et «vesen» som med krummet rygg står ved elvebredden med bena ut i Glomma, og hvor det fanger opp tømmerstokker som kommer drivende forbi. Stokkene blir videreført innover i denne organismen, som behandler tømmeret til et foredlet virke. En vakkert svar på et program for en konkurranse om et museum for skogbruk omsatt til poetisk arkitektur fra Fehns hånd.

Eller Bremuseet: En foreteelse som for meg er en klar respons av fjellandskapet omkring. Ikke en bygning, men en menneskeskapt foreteelse som en del av det store landskapsrommet der det ligger ute på en slette.

Eller SS Wasa som i Fehns svar lar skipet få lov til å beholde stillheten og mangelen på dagslys slik det har valgt å ligge i stedet for å bli bragt til overflaten med lyset og støyen som vår verden nå består av.

Du fremhever overlyset i Kunstnernes hus. Da har du ikke fått med deg det skyggeløse overlyset i Fehns paviljong i Venezia. Noe som gjør rommet til noe enestående hva angår utstillinger. Antar at du heller ikke ser bjelken som deler seg i ærbødighet for det vakre treet som har sitt hjem og sine røtter på tomten.

Og slik kunne jeg holde på, men føler dessverre at det er å tale til døve ører slik det fremkommer av dine personlige opplevelser.

Du er etter min uærbødige mening også på feilspor når det gjelder Fehns rolle i utviklingen av arkitekturen i de senere år. Det er en betimelig debatt som involverer hele standen og ikke den enkelte utøver. En debatt som jeg imøteser, men da er forutsetningen en konstruktiv, positiv debatt fri for det jeg vil kalle personforfølgelse.

Som det burde fremkomme av ovenstående vil jeg med dette gi utrykk for at jeg først og fremst tar sterk avstand fra din handlemåte mer enn hva du måtte mene om Sverre Fehn.

Du er valgt til redaktør for et medlemsblad og skal ivareta innslag om og fra medlemmene på en rimelig nøytral måte. Når du benytter din stilling til å fremme et så til de grader personlig formet angrep på et av medlemmene i ord og bildevalg, så oppfatter jeg dette som maktmisbruk.

Du må gjerne ha personlige meninger, men da bør du stille på linje med øvrige som ønsker spalteplass og overlate det redaksjonelle til andre. Slik jubileumsnummeret nå fremstår er det gjennomsyret av din personlige agenda både utenpå og innvendig videreført i en paneldebatt, også i din regi.