AHO må klimavaskes, ikke grønnvaskes

Det er synd at debatten om bærekraft i utdanningsforløpene ofte blir redusert til å handle om jobbmuligheter ved endt utdannelse. Vi er ikke redde for å ikke få jobb, men for å neglisjere vårt samfunnsansvar. Vi er redde for at også vi skal bli en ansvarsfraskrivende generasjon arkitekter som fortsetter å stjele ressurser fra fremtiden.

Det er viktig å anerkjenne studentene som en stor ressurs med kapasitet til å virke som en katalysator for holdningsendringer i bransjen og samfunnet generelt. Et større fokus på bærekraft i utdannelsen vil ikke bare sikre jobbmuligheter, men også bidra til å endre holdninger og praksisen i bransjen. 

KAHOS jobber for at skolen skal foreta et større grønt skifte for å både bli mer dagsaktuell og fremtidsrettet. Det er på tide at vi på AHO kommer oss ut av ekkokammeret med poetisk nordisk postmodernisme og Sverre Fehn som høyeste ideal. Vi må heller lære hvordan vi kan bygge og designe på en måte som er i harmoni med planeten vår, og det kan ikke lenger være valgfritt.

Sandkjær Hanssen mener skolene «utdanner profesjoner til en bransje som utgjør en enorm belastning på klima og natur». Nå som regjeringen utreder ny norsk arkitekturpolitikk, er det spesielt viktig for AHO å bruke sitt potensial for påvirkning og ta et ordentlig standpunkt i forhold til bærekraft. AHO som utdanningsinstitusjon må gå foran som et eksempel og ta ansvar for å utdanne fremtidens miljøbevisste arkitekter og designere.

I dag er læring om bærekraft og fremtidsrettede løsninger begrenset til spesialiserte masterkurs, som kun er tilgjengelige for de som velger det aktivt. Det er problematisk at man per nå kan ta en mastergrad ved AHO og avlegge diplom uten å ha noe særlig kunnskap om klima- og miljøhensyn. Derfor kjemper vi for at grunnkunnskaper om bærekraft skal bli en større og obligatorisk del av pensum, både på grunnkurs og masternivå. Overgangen til et sirkulært samfunn kan ikke bare være noe for spesielt interesserte, det må gjennomsyre alt vi gjør.

Lønne uttalte at «fokuset på nettopp å bygge nye ting som selve kjernen i yrket, er det riktig at vi er på vei bort fra». Likevel kjenner ikke studentene i KAHOS seg igjen i Lønnes beskrivelse av situasjonen ved AHO. Fokuset i utdannelsen er fortsatt først og fremst nybygg, mens bevaring, transformasjon, materialutvikling og resirkulering har en marginal posisjon i utdanningsforløpet.

Vi savner nettopp en «både og» tankegang, hvor bærekraftige løsninger blir en integrert del av faget. Bærekraft må være utgangspunktet for alt vi gjør, og forutsetningen for hvordan vi forholder oss til nytt og gammelt, konstruksjon, materialer og øvrige arkitektoniske parametere. Vi opplever et behov for nye lærerkrefter ved skolen, med kompetanse til å nettopp følge opp en mer dyptgående diskusjon om bærekraft. Vi ønsker å være nøkkelaktørene som skal omstille samfunnet vårt, men da trenger vi verktøy for å angripe miljøutfordringene.

Studiene ved AHO har ikke tilstrekkelig fokus på bærekraft til å kunne kalles grønne og fremtidsrettede utdannelser. Det er paradoksalt at vi fortsatt lærer å tegne nybygg uten å ivareta klima- og miljøhensyn, som er en av årsakene til at vi i det hele tatt har fått en global klimakrise. Dette er kritikkverdig, og det er på høy tid at vi som studenter krever en mer dyptgripende endring av utdanningsforløpet. 

Fokuset på klima og miljø er i hvert fall såpass minimalt i utdannelsen, at ingen studenter ved AHO trenger å bekymre seg for å bli for opptatt av miljø og uattraktiv på et «vanlig» arbeidsmarked med det første!