Arkitektblikket stemmer ikke alltid med lekmannsblikket

I Arkitektnytt 9/22 opptrer Ulf Grønvold som tankeleser av mine tanker. Han er på innsiden av min hjerne i hva jeg ønsker folk skal tro om arkitektene Lund og Slaatto da de tegnet Chateau Neuf. Jeg vil ha folk til å tro at Lund og Slaatto betraktet studenter som søppel, ifølge Grønvold.

Drøyt, og utenkelig. Lund og Slaatto var stjernearkitekter og hedersmenn, beundret av kolleger. De var også barn av sin tid, og utviklet sin egen karakteristiske utgave av modernismen. I tilfellet Chateau Neuf ble det oppfattet av oss som den gang tilhørte målgruppen, som om de ville bygge studentenes hus som en slags fabrikk, med de tekniske anlegg og rør mest mulig synlige, tilsynelatende under mottoet at her skulle tekniske funksjoner og prosesser komme utilslørt for dagen.

Enkelte av oss som vantrivdes i bygget drev gjøn med det fordi vi oppdaget at det lignet på søppelforbrenningsanlegget i Ballerup utenfor København som sto ferdig kort tid før. Som arkitekt innvender Grønvold at det var ulikheter mellom de to bygningene. I mine og noen andres øyne var likhetene forbløffende. Det beror på øynene som ser. Arkitektblikket er visst ikke alltid sammenfallende med lekmannsblikket.

Lund og Slaatto ønsket opplagt det beste for studentene som skulle bruke huset. De mente ikke at studenter var søppel, men de gjorde gjennom sin utforming av huset en tenkt fabrikkprosess til forbilde for det meste, også for studentlivet. Et resultat var fremmedgjøring for noen av oss som den gang skulle bruke det.

Fremmedgjøring ble nissen på lasset mange steder for en del brukere av den brutale arkitekturen. Tidligere tiders arkitekter hadde stundom tegnet fabrikker som så ut som slott. For Lund og Slaatto hadde pendelen svingt i stikk motsatt retning. Fabrikken, i betydningen prosess-anlegget, skulle danne forbildet også for bygninger med almenne og kulturelle formål.

Og det nye Nasjonalmuseet? Også det tillot jeg meg å drive gjøn med. Fleip bør kunne tåles, når de som bestemmer i dette landet tillater seg å kassere eksisterende kulturbygninger og i stedet bygger en ny boks til seks milliarder. Den vil bli et minnesmerke over de tider da nyrike Norge kunne velte seg i oljepenger. Vi skryter av hvor fin boksen er blitt innvendig, og det skulle bare mangle når vi har brukt så mange milliarder.

Grønvold høres nesten litt spak ut når han skriver at vi «kan ikke sette parentes rundt modernismen, den er en del av vår historie». Han får det nesten til å lyde som om modernismen er et tilbakelagt kapitel?

Grønvold stusset da jeg skrev at Operaen var den første modernistiske bygning i Oslo som ble elsket av folk, og nevner at Osloborgerne lenge før var begeistret for restaurant Skansen ved Akershus, omtalt som Oslos første funkis-bygning.

I dette kunne jeg vært mer presis, og skrevet at Operaen var den første modernistiske bygning fra våre dager som ble elsket av folk. Fordi jeg tror at den tidlige elegante funkis med bygninger fra bortimot et århundre tilbake i tid, som Ekebergrestauranten og Hvalstrand bad, var populære fra første stund. Det begynte så vakkert.

Pionerbygget Skansen fikk en eiendommelig skjebne. Vi vet at det ble revet i 1970 ikke minst med riksantikvaren som drivende kraft, med den begrunnelse at det forstyrret forterrenget til Akershus festning. Jeg kan ikke huske at rivningen vakte særlig høyrøstede motforestillinger da den fant sted, mens saken derimot i ettertid ble omtalt i arkitektkretser som en skandale.

I årene da Skansen sto der, har det sett ut til at bygningen var både likt og mislikt. Ved rivningen skrev Aftenposten: «Enkelte vil synes at dette er sørgelig, mens andre er glade for at man endelig har fått fjernet dette monstrum av en bygning tett opp til vollene på Akershus festning». (16.10.1970).

Henrik Groth skrev i sitt essay «Oppgjør med skjønnhetens forrædere» om sitt første besøk i 1927: «Restaurant Skansen i Oslo åpnet, med øl og tilbud om pledd i den kjølige vårluft. Først da la jeg hutrende merke til den avskyelige, gule kasse med kvadratiske butikkvinduer, og avrundet mot vest, tegnet av arkitekt Lars Backer, vår fremste funksjonalist. Arkitekturhistorien (den hjemlige) fremhever stadig dette skjellsettende byggverk, som ved siden av sin iboende heslighet dessuten klarte å ødelegge vårt klenodium, Akershus festning. Idag - 50 år senere - har opinionen fornektet arkitekturhistorien. Kassen er jevnet med jorden uten at vi har hørt et sukk av savn, ikke engang en nekrolog fra de forståsegpåere som hevet kassen til skyene». (Farmands julenummer, desember 1975). Groth tilføyer, «i rettferdighetens navn» at Lars Backer «også bygget pene hus», og nevner Ekebergrestauranten som eksempel.

Disse ord fra Henrik Groth, en av sin tids markante opinionsdannere, kan tyde på at riksantikvar Roar Hauglid ikke møtte den helt brede motstand da han var pådriver for å rive Skansen. Skandalestempelet synes mest å ha kommet noen år senere. Om dette skal ikke jeg mene mye, men nøye meg med å konstatere.