Arkitekten hos psykologen: Når fagene møtes, hvem tar ansvaret?

At bygg påvirker fremtidig atferd og følelsesliv, setter viktigheten av kloke avgjørelser i planleggingen i et nytt lys.

Av Kai Reaver

At bygg påvirker fremtidig atferd og følelsesliv, setter viktigheten av kloke avgjørelser i planleggingen i et nytt lys.

Av Kai Reaver

10. oktober samlet arkitekter og psykologer seg til panelsamtale på Byens Tak. (F.v.) Lars Dehli, førstelektor i psykologi og vert i psykologipodkasten Synapsen; Anja Sunniva Valseth, miljøpsykolog; Anne Gjesdal Bjørndal, arkitekt og partner i Rodeo; Åshild Lappegard Hauge, miljøpsykolog og professor; innleggsforfatter Kai Reaver, arkitekt og fagsjef i Norske arkitekters landsforbund.

Foto: Rodeo arkitekter

I forrige uke samlet vi oss til Arkitekten hos psykologen, et arrangement i anledning verdensdagen for psykisk helse, som utforsket hvordan to tilsynelatende ganske ulike fagfelt kan lære av hverandre. Salen var fullsatt med en god blanding av arkitekter og psykologer – en påminnelse om at disse profesjonene kanskje burde møtes oftere. Kvelden handlet om hvordan arkitektur påvirker vår psykiske helse, og omvendt: hvordan vår mentale tilstand kan påvirke hva vi tegner og bygger.

Som Churchill sa: «Vi former våre bygninger, og deretter former de oss.» Men hvordan omsettes egentlig dette i praksis?

For mange arkitekter kan slike diskusjoner virke noe abstrakte når man kommer rett fra byggeplassen eller sitter med BIM-verktøyet foran seg. Trenger vi virkelig enda flere sjekkbokser i en bransje som allerede føles teknokratisk og ugjennomtrengelig? Har vi tid og råd til å involvere enda flere fagmiljøer når byggekostnadene stadig øker?

Og spiller det egentlig noen rolle om forskere finner ut at visse utformingsvalg påvirker vår mentale helse, når det til syvende og sist er markedet, utbyggerne og lånerenta som bestemmer?

Det er likevel viktig å forstå verdien, og utfordringen, med å forene to ulike disipliner. Arkitektur og psykologi har dype røtter som strekker seg langt tilbake i tid, kanskje så langt som til de tidligste jordbrukssamfunnene, ble det påpekt. Selv før Vitruvius skrev sine ti bøker om arkitektur, hadde de to fagfeltene en fellesnevner i hvordan omgivelser former menneskers liv og adferd.

Hvordan påvirker bygningene oss i dag?

Panelet diskuterte hvordan alt fra sykehusdesign kan forkorte pasienters liggetid til hvordan takhøyde påvirker vår mentale kapasitet – visstnok blir takhøyden i realityserier senket for å øke grad av konflikt.

Aga Skorupka, miljøpsykolog hos Rodeo Arkitekter, presenterte forskning som viste at spisse former aktiverer hjernens fryktsenter amygdalaen, mens runde former kan gjøre oss mer avslappede. Slike forskningsfunn, hvor mennesker blir studert i forskjellige rom og funnene blir vitenskapeliggjorte over noen tiår, representerer et perspektiv som står i sterk kontrast til byggebransjens mer pragmatiske og kostnadseffektive logikk.

Så hvorfor bygger vi som vi gjør? Er det kun kortsiktig markedslogikk som gjør at vi bygger raskt, billig og effektivt? Eller er det noe dypere her, kanskje i vår kollektive underbevissthet, som arkitekten bærer med seg? Kanskje kan vi se spor av Howard Roarks individualisme fra Ayn Rands The Fountainhead – arkitekten som nekter å gå på kompromiss med sin visjon.

Roarks holdning til arkitektens autonome skaperrolle har fortsatt en viss gjenklang i dagens byggebransje.

Men i dag har vi også demokratiets krav om medvirkning, der folket får en viss stemme i hvordan våre bygg og byer skal utformes. Dette gir økende krav til en metodisk tilnærming til utformingsbeslutninger som involverer brukerne i prosessen. Dette reiser viktige spørsmål om hvordan arkitekter forvalter medvirkningsansvaret. Det er ikke bare viktig å høre hva folk sier, men også å ta hensyn til hvordan bygninger påvirker oss fysiologisk og psykologisk i bred forstand.

Verdien ved intuisjonsbasert kunnskap

Selv om vi i dag verdsetter medvirkning og brukerinvolvering, finnes det fortsatt en verdi i arkitektens kunstneriske og intuisjonsbaserte kompetanse. Peter Zumthors teorier om atmosfærer ble trukket frem som et eksempel på hvordan arkitekter kan skape rom som påvirker oss på en dypere, nærmest udefinerbar måte.

Arkitekter har noe unikt å bidra med, med sin skaperevne, men kanskje er dette bidraget fremdeles noe mystisk og esoterisk, som gjør det vanskelig å forklare med rent vitenskapelige termer i dag.

Kvelden handlet derfor ikke nødvendigvis om å avdekke revolusjonerende nyheter, men å sette ord på noen felles tanker som mange arkitekter og psykologer har båret på lenge og som kan oppleves som tabu å diskutere på et grunnleggende nivå. Bygningene vi omgir oss med, påvirker oss – det vet vi allerede. Men at utformingen av rom kan påvirke hvor raskt vi blir friske, eller om vi i det hele tatt blir syke, er en realitet som krever mer oppmerksomhet.

At bygg påvirker fremtidig atferd og følelsesliv, setter viktigheten av kloke avgjørelser i planleggingen i et nytt lys.

Praktisk anvendelse i krisetid

Det er tydelig at både arkitekter og psykologer har en jobb å gjøre. Uklare grenser mellom fagene, med ulike metoder, språk og praksiser, gjør det vanskelig å omsette forskningsfunn til konkrete handlinger og å bli enige om hva man faktisk diskuterer. Hvordan kan empiriske studier informere arkitekturens fremtid når de tar så lang tid å publisere og kan være tvetydige å tolke?

Dette er spørsmål vi må dykke dypere inn i, og kanskje bør utdanningsinstitusjonene få en større rolle i å bygge bro mellom fagene slik at arkitekter er i bedre stand til å anvende forskningsstudier i praksis.

Samtidig har vi dårlig tid, og dårlig råd. Med en massiv utbygging i helsevesenet på trappene, og i møte med en eldrebølge og klimakrise, er det viktigere enn noensinne at arkitekter, psykologer og andre fagfolk finner en felles plattform for å skape bygninger som er estetisk tiltalende, forbedrer helse og fremmer bærekraft, til en fornuftig pengesum.

I tillegg er det meste av det vi skal leve med i fremtiden allerede bygget. Hvordan skal vi håndtere denne bygningsmassen av varierende kvalitet, når vi vet at den kan ha negative konsekvenser for vår mentale helse? Skal vi rive alt og starte på nytt, eller skal vi akseptere tidligere generasjoners kompromisser?

Jeg mener at hver profesjon må forstå sin rolle og sitt ansvar i denne prosessen.

Arkitektene må erkjenne sitt samfunnsansvar og våge å si nei når løsninger ikke holder mål, samtidig som de tør å innlemme vitenskapelig innsikt fra psykologi og andre relaterte fagområder.

Psykologimiljøet kan avklare hva de mener skal anvendes i praksis og hvilke metoder som skal benyttes til dette i bygningsprosjektering.

Neste arrangement, den 18. november, vil gå dypere inn i hvordan vi kan omsette denne kunnskapen i praksis, med bidrag fra blant annet Jørgen Hallås Skatland i DogA og Melissa Piatkowski hos OsloMet.

Vi ser frem til å fortsette diskusjonen!