Arkitekter både kan og vil bevare Gaustad

Gaustad Asyl har huset psykiatriske pasienter og behandlere i 150 år, og fagfolk mener at omgivelsene og arkitekturen spiller en sentral rolle i behandlingen. OUS’ argumenter for flyttingen er at dagens anlegg er underlagt en verneplan hvor en stor del av bygningsmassen er fredet, at rehabilitering vil koste mer enn nybygg og at en samlokalisering på nye Aker vi være fordelaktig for behandlingstilbudet. Det er også planer om at de gamle byggene skal huse administrative funksjoner.

I et debattinnlegg skriver arkitekt Svendsen at det trolig vil være lite støtte å hente fra arkitekthold, da arkitekter hovedsakelig er opptatt av nybygg. Han mener at muligheten for fremtidige oppdrag i utviklingen av Ullevål sykehus som ny bydel vil tilsi at arkitektstanden har egeninteresse av ikke å delta i en debatt om en ombruk av eksisterende bygg. Jeg kjøper ikke OUS sine argumenter for flyttingen av psykiatrien, og ønsker en bedre forklaring! Og jeg tror Svendsen, og sikkert mange flere, har en utdatert forståelse av hva arkitekter jobber med og brenner for.

I Mad sto ombruk for over 40 prosent av omsetningen i fjor. I løpet av de kommende årene tror jeg transformasjon av eksisterende bygg vil stå for hovedvekten av arbeidet, både for oss og mange av våre kollegaer, og det som bygges nytt vil bestå av en høy andel brukte materialer. Ombruk er noe av det viktigste vi arkitekter kan bidra med i klimakampen, og vi ser en voksende interesse for dette fra våre kunder.

Det er også god økonomi i ombruk. Når gamle bygg og brukte materialer øker i etterspørsel, krever det mer av håndverket for å lykkes. Brukte byggevarer trenger litt kjærlighet for å bli «så gode som nye». Det vi begynner å se nå, er at besparelsene ved å ikke velge nytt gjør at det er mer penger igjen til å pusse opp det brukte.

I prosjektet Grensen 9b har vi sammen byggherre og entreprenør knekt koden for lønnsom ombruk, og landet på en byggekostnad som er omtrent 5000 kroner lavere per kvadratmeter enn ved tradisjonell ombygging. Samtidig som vi har spart 93 prosent CO2 sammenlignet med et nybygg, og redusert energibehovet med over 50 prosent. Så myten om at ombruk er dyrere enn nybygg, er moden for deponering.

Vern er viktig, og da aller helst vern gjennom bruk. Det er et mantra vi hører fra både Riksantikvaren og Byantikvaren. At rehabilitering av Gaustad krever en stødig hånd og en respekt for både historie og arkitektur skulle bare mangle, men jeg kjenner flere gode eksempler på rehabilitering av fredede bygg som ikke bare tilfredsstiller antikvariske myndigheter, men også har vunnet priser og høstet lovord fra eiere og brukere. 

Tomtens utstrekning og verneplanen åpner også for en utvikling utover dagens bygningsmasse, som kunne gitt plass til flere bygg i fremtiden. I en studie for Statsbygg om etterbruk av Veterinærhøyskolen viste vi at det er fullt mulig å kombinere historiske anlegg med ny utvikling. Hvor vellykket dette kan bli, er prisbelønte Nygaardsplassen i Fredrikstad et godt eksempel på.

Utfordringen på Gaustad handler ikke om arkitektoniske utfordringer eller arkitekters manglende vilje til å illustrere muligheter eller få færre oppdrag i fremtiden. Det handler om at beslutningstakerne tilsynelatende ikke er interesserte i å vurdere bevaring som alternativ.

Bevisbyrden burde ikke ligge på hvorvidt psykisk helsevern bør bli værende på Gaustad, men hvorfor i all verden det ikke skal det. Det skal i hvert fall ikke stå på arkitekturen!

Om det var noen som hadde tro på verdien av rehabilitering, så burde det jo være OUS.