Meninger / Debatt
Når veggene snakker
Av Torbjørn Askevold, Kjersti Monsen, Jennifer Whinnett, Dr Aly Walker, Clare Simcock og Dr Emma Stockton
Arkitektonisk kvalitet krever lovfestet arkitekturkompetanse i alle byggesaker
I dag behandles byggesaker i norske kommuner som om arkitektonisk kvalitet og estetikk er et tilleggsspørsmål, om i det hele tatt, skriver Ingemar Eirik Traavik Nesheim.
Av Ingemar Eirik Traavik Nesheim
I dag behandles byggesaker i norske kommuner som om arkitektonisk kvalitet og estetikk er et tilleggsspørsmål, om i det hele tatt, skriver Ingemar Eirik Traavik Nesheim.
Av Ingemar Eirik Traavik Nesheim
Ingemar Eirik Traavik Nesheim, master i arkitektur og ansatt i Virksomhet for plan, bygg og geodata, Nesodden kommune.
Foto: privatI dag kan arkitektur og bebyggelse prosjekteres og omsøkes uten involvering av arkitekter. I byggesaker i norske kommuner behandles arkitektonisk kvalitet og estetikk som et tilleggsspørsmål, om i det hele tatt. En byggesøknad kan sendes inn av en teknisk tegner, fordi ansvarsområdet prosjektering arkitektur i en gjennomføringsplan ikke er beskyttet, og søknaden kan godkjennes av en jurist uten at arkitektonisk kvalitet er vurdert av en arkitekt.
Plan- og bygningsloven stiller krav til arkitektonisk prosjektering i §29-1 og visuelle kvaliteter i §29-2. Likevel nedprioriteres eller utgår slike vurderinger i praksis i svært stor grad. Resultatet er prosjekter som kan være teknisk forskriftsmessige, men som verken tilfører omgivelsene kvalitet, fungerer godt i bruk eller har arkitektonisk kvalitet.
I dag er arkitektonisk kvalitet og estetiske vurderinger ofte det svakeste leddet, nettopp fordi de ikke er forankret i tydelige kompetansekrav, eller oppleves som “vanskelige å håndheve” fra et juridisk ståsted. Samtidig har arkitektstanden selv bidratt til å svekke egen rolle ved å akseptere påstanden om at estetikk er «subjektivt».
Arkitektoniske vurderinger er ikke mer subjektive enn juridiske. Begge bygger på faglig kompetanse, erfaring og skjønn. Uenighet gjør ikke vurderingene tilfeldige, men er en del av faglig praksis. Det søkes eller gis i praksis i liten grad dispensasjoner fra §29-1 og §29-2, og regelverket omgås dermed i realiteten.
Vi må stille samme krav til arkitektonisk kompetanse som til andre fag i offentlig forvaltning. Ingen ville akseptert at branntekniske eller juridiske vurderinger utelates eller foretas av andre faggrupper. Likevel skjer dette i de fleste tilfeller med arkitektur og estetikk.
For å sikre arkitektonisk kvalitet har jeg et konkret forslag som jeg håper NAL, Arkitektbedriftene og Arkitektenes fagforening (som forøvrig bør sammenslås til én sterk organisasjon), kan bistå med:
Forslaget innebærer at plan- og bygningsloven styrkes med tydelige krav til forvaltningen. Vurderinger etter §29-1 og §29-2 må dokumenterbart inngå i alle byggesaker, og utføres av arkitekter med master i arkitektur. En del av lovendringen bør være at oppnådd grad som master i arkitektur gir en lovfestet rett til å foreta arkitektoniske og estetiske vurderinger i byggesaker, og at slike vurderinger ikke kan foretas uten denne retten.
Dette kan sammenlignes med advokatbevilling, hvor retten til å utøve bestemte faglige vurderinger er knyttet til formell utdanning og kvalifikasjon. Det samme må gjelde på søkersiden, for å sikre at arkitektur prosjekteres av arkitekter.
En lovendring som presiserer kompetansekrav vil heve kvaliteten og tydeliggjøre ansvar. Kommuner vil enten måtte ha kompetansen selv eller hente den inn gjennom konsulenttjenester privat. Manglende etterlevelse må få konsekvenser, og det bør etableres sanksjoner ved brudd på forsvarlig forvaltning. Tiltakshavere og utbyggere må forholde seg til at arkitektoniske kvaliteter ikke er valgfritt, og enten prosjektere i tråd med dem eller betale for å fravike dem.
Avvikene vil også måtte synliggjøres gjennom dispensasjonsregistrene. Dersom en kommune gir mange dispensasjoner fra arkitektoniske og estetiske krav, vil dette bli synlig. Man vil få større transparens i prioriteringer og avveininger, særlig knyttet til økonomi, i stedet for at det fremstår som om det bygges i tråd med regelverket. I dag kan det se slik ut, men som selv mannen i gata og Arkitekturopprøret ser, er dette oftest ikke tilfelle.
Dersom en arkitektonisk vurdering ikke foreligger, bør tiltak behandles som dispensasjon eller ilegges et gebyr for fravik. Gebyrene må være av en størrelsesorden som gjør det mer lønnsomt å prosjektere med dyktige og erfarne arkitekter og at det vurderes. Det bør også være mulig å klage inn og sanksjonere kommuner som ikke følger denne praksisen.
Dette er også en oppfordring til NAL, Arkitektbedriftene og Afag til å både slå seg sammen og jobbe systematisk for profesjonen. Dersom arkitektfaglige vurderinger fortsatt skal ha en plass i prosjekteringen og i forvaltningen av våre bygde omgivelser, må dette forankres i lov og praksis, og styrke arkitektbevilgningen tilsvarende en legebevilgning eller advokatbevilgning.
Arkitekter må samtidig slutte å gi fra seg definisjonsmakten og få tilbake selvtilliten til å definere eget fag. Estetiske vurderinger er kvalifiserte faglige vurderinger. De vurderingene må arkitekter insistere på å få eie gjennom lovfestet rett til å utøve faget.
