– Ikke glem de små arkitektene!

Neppe, med mindre RIF (Rådgivende Ingeniørers Forening) tar over ansvaret for at også arkitektene kan klatre seg opp mot timeprisene til sine andre medlemmer, og for å synliggjøre arkitektur som verdiskaper i samfunnet. Jeg er skeptisk.

Hovedformålet i vedtektene til NAL, sitert innledningsvis, er tydelig og bra. Det kan naturligvis hende at skepsisen er overdrevet, men budskapet kan leses som selvmotsigende i forhold til nettopp dette formålet. I løpet av de siste 20 årene har det tekniske regelverket, ansvarene og dokumentasjonskravene økt samtidig som at mandatet til arkitektene har blitt stadig svakere. Det er et strukturproblem, hvor målbare verdier blir tillagt mer og mer vekt, mens mindre målbare opplevelsesverdier mister fotfeste.

Jeg håper at disse såkalte datterselskapene har integritet nok til å opprettholde den unike posisjonen arkitektene har, og alltid har hatt, i bransjen. Det er jo alltid en fare for at rammevilkårene blir overskygget av overordnede lønnsomhetskrav fra konsernene. I denne situasjonen er det viktigere enn noen gang at forbundene hele tiden ligger i forkant av utfordringene og er varsomme med hva som kommuniseres.

Vi er i, eller nærmer oss, et realt paradigmeskifte i bransjen som alle må forholde seg til. Den mest progressive utviklingen skjer etter vår mening i den nysgjerrige underskogen, og sjeldnere i de store konsernene. Det er ikke så rart at de store ønsker å tilknytte seg vitalitet og tilpasningsdyktighet, men det er også stor fare for at de virkelig gode ressursene forsvinner når man blir del av en stor organisasjon.

Mange flere enn oss vil også komme til å måtte tilpasse seg dette skiftet, og da mener vi at fagforbundene i større grad enn i dag også må lede an. I vårt lille arkitektkontor har vi de siste årene begynt å dreie fokuset over på nye og sammenfallende arenaer. Det er skikkelig spennende, men vi føler samtidig at vi må klare oss helt selv.

Slik har det kanskje alltid vært med nybrottsarbeid. Vi tegner fremdeles vanlige bygg i små- og mellomskala og kommer til å fortsette med prosjekter hvor oppdragsgiverne våre er opptatt av ordentlig kvalitet. I tillegg bruker vi store ressurser på å ta risiko, jobbe med innovasjon, med sosial bærekraft og med akkvisisjon inn i «upløyd mark» og nye arbeidsområder. Det er til tider smertefullt, og tiden vil vise om vi har tatt fornuftige valg.

Det ligger stadig økende forventninger blant folk flest om bedre kvalitet. Da har både arkitekter og arkitektforbund et spesielt stort ansvar for å stå på barrikadene, tilpasse seg og påvirke omgivelsene i en bedre retning. Ingen har mer oversikt over alle utfordringer og forutsetninger enn arkitektene. Ingen andre kan heller stå formelt ansvarlig for omgivelsene våre. Det er forbundene som bør stå på barrikadene og eie debatten om bedre kvalitet fremfor å flørte med de store børsnoterte konsulentmaskinene.

Og til alle dere oppdragsgiverne som måtte lese dette – ikke glem alle de små, flinke, progressive, fargerike, viljesterke og tilpasningsdyktige arkitektene da!