Meninger / Debatt
Hvordan står det til med ambisjonene og kulturforståelsen hos NAL?
Av Anders Rubing
Arkitektur som kulturuttrykk: spennet mellom autonomi og tverrfaglig prosess
Ved å styrke arkitekturens rolle som både autonomt fag og deltaker i tverrfaglige prosesser, blir den forhåpentligvis relevant som både formgivende og samfunnskritisk disiplin.
Av Kai Reaver
Ved å styrke arkitekturens rolle som både autonomt fag og deltaker i tverrfaglige prosesser, blir den forhåpentligvis relevant som både formgivende og samfunnskritisk disiplin.
Av Kai Reaver
Kai Reaver er fagsjef i NAL og arkitekt M.Arch MNAL.
Anders Rubing åpnet nylig en polemikk som belyser et interessant spørsmål: Hvordan balanserer Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) arkitekturens rolle som et kulturuttrykk?
Rubings kritikk retter seg mot det han oppfatter som en gradvis dreining mot en teknokratisk og prosessorientert arkitekturforståelse, på bekostning av det han nok tolker som kjerneverdiene i arkitektfaget: dets autonomi som et kulturelt og kunstnerisk uttrykk.
Bård Sødal Grasbekk i NAL, som i sitt tilsvar fokuserer på tekniske aspekter ved Plan- og bygningsloven (§29-2, og kanskje mer treffende §29-1), adresserer forvaltningspraksis i kommunene rundt behandling av visuelle kvaliteter.
Likevel løfter Rubings kritikk frem noe mer grunnleggende: En diskusjon om hvordan arkitektfaget posisjoneres i samfunnet, og hvordan institusjoner som NAL forsvarer arkitekturens plass i den bredere kulturelle samtalen.
Arkitekturens doble identitet: Mellom autonomi og prosess
Debatten illustrerer en spenning mellom to ulike tilnærminger til arkitektur som kulturuttrykk, som samtidig belyser en slags identitetskrise blant arkitekter. På den ene siden kan arkitektur forstås som en selvstendig kunstform,på linje med teater, dans og skulptur – en posisjon som nok er i tråd med Rubings synspunkt og som anser arkitektens frie rolle som dens primære oppgave.
Denne posisjonen tilhører kanskje akademias omslagsfelt i større grad enn profesjonsorganisasjonene, som jobber mer med å påvirke fagets rammevilkår og politiske ståsted. Det er likevel absolutt viktig at fagautonomi er med på å definere kjerneverdiene i en fagorganisasjon, ellers risikerer man å miste retning, noe jeg tolker som en bekymring hos Rubing.
På den andre siden kan arkitektur tolkes som en emergent egenskap av de bebygde omgivelsene. Dette perspektivet er mer forenlig med en tverrfaglig og holistisk forståelse, der arkitektur sees som en konsekvens av – og et verktøy for – ulike formål.
Her er det et bredt utvalg av fagfolk (og politikere) som plasserer arkitekturen nå i forlengelse av samfunnsutviklingen, for eksempel i forlengelse av behovet for bærekraftig omstilling. Slik plasserte for eksempel Jan Christian Vestre, som næringssminister i 2023, arkitektur og design som et av de beste verktøyene for å nå det grønne og digitale skiftet.
Denne dreiningen befinner seg midt oppi en større samtale internasjonalt omkring arkitektrollen. Architects’ Council of Europe (ACE) fremhever i sin nylig publiserte rapport «The Value Chain of Construction: How Can Architects Occupy a Larger Role?» det ACE mener er fem fremtidige nøkkelroller for arkitekter – blant annet bærekraftsekspert og materialkonsulent – som kan bidra til å gjenvinne relevans, og, ikke minst, sørge for at arkitekter i det hele tatt får oppdrag.
Men – denne form for rolleforståelse og bærekraftig nytale kan også være forbundet med fare. Jakten på politisk relevans kan muligens fortrenge arkitektens rolle som formgiver, og dermed skape en avstand til faget slik mange kjenner det.
NALs rolle som forvalter av det arkitektoniske grepet
Arkitektur som autonomt fag innebærer at arkitektoniske verk forstås som selvstendige uttrykk, med sitt eget språk, sine egne verdier og tradisjoner. Dette er modellen mange arkitekter er blitt undervist i, og som mange helt sikkert savner, der arkitekturens autonomi utforskes som en selvstendig disiplin, med fokus på romlige og materielle kvaliteter.
Det ville nok være feil å hevde at NAL har gitt opp den autonome arkitekturen fullstendig. Tvert imot finnes det flere klare spor av organisasjonens arbeid for å opprettholde denne dimensjonen:
Arkitektkonkurranser som autonom arena
En av de mest fremtredende arenaene der NAL forsvarer arkitekturens autonomi, er i arkitektkonkurranser. Her oppnevnes fagpersoner som vurderer prosjekter ut fra rent arkitektoniske kriterier, som «grep» eller parti. Dette er et rent arkitektfaglig begrep som fungerer som en syntese av arkitekturens individuelle kvaliteter samt verkets helhet.
Denne prosessen med konkurranser og juryarbeid – der arkitekter bedømmer arkitektur – forsvarer noe unikt ved fagets kjerneverdier hele veien tilbake til skolebenken. Det sikrer forhåpentligvis at kvalitet og intensjon fortsatt veier tyngst i offentlige anskaffelser. Dette er likevel en ganske tøff kamp NAL må kjempe for hver eneste dag.
Arkitekturpriser som bekreftelse på faglige verdier
Arkitekturpriser er et annet eksempel. NAL gir tillit til jurymedlemmer – utpekte fagpersoner – som da gjennom faglig diskurs belønner prosjekter (og fagfolk) som utmerker seg gjennom sin arkitektoniske og faglige kvalitet.
Dette er med på å understreke arkitekturens posisjon som en selvstendig kunst- og kulturform med sine egne skjønnsmessige vurderingsformer.
NALs bredere rolle som landsdekkende organisasjon
NAL skiller seg fra akademiske institusjoner som arkitektskolene, som kan fremheve spesifikke tradisjoner eller metoder. Som en landsdekkende medlemsorganisasjon har NAL valgt en mer inkluderende tilnærming, der det åpnes for et mangfold av utdanninger, tradisjoner og praksiser.
Med så mange medlemmer er det å oppnevne og utpeke fagpersoner til juryarbeid og lignende nok en nødvendig strategi for å representere bredden i det norske arkitektfaget – fremfor å utpeke bestemte stilarter eller sjangre.
Andre sentrale prosjekter NAL jobber med for å sikre autonomi
– Ansvarsrett og kvalifikasjonskrav: Selv om det kan oppleves som byråkratisk, er dette nok ganske essensielt for å beskytte arkitektfagets grenser mot andre fagområder, og for å sikre at arkitekturen forblir et autonomt ansvarsfelt.
– Opphavsrett og verksforståelse: Arbeidet i komité for Etikk og Tvister jobber for arkitektenes rettigheter og integritet knyttet til deres kreative arbeid og åndsverk ved eventuelle tvister.
– Profesjonelle normer: Normer og profesjonsforståelse bidrar til å fremheve arkitektens skapende og autonome rolle.
Tverrfaglighetens nødvendighet: Arkitektur som samfunnsaktør
På den andre siden finner vi en operativ, prosessorientert forståelse av arkitektur – som en aktiv, tverrfaglig aktør som navigerer komplekse problemstillinger i skjæringspunktet mellom politikk, økonomi, teknologi og samfunnsverdier.
NALs arbeid med politisk påvirkning, samarbeid med andre fagområder og aktiv deltakelse i samfunnsdebatter er med på å posisjonere arkitektur som samfunnsviktig disiplin. Tverrfagligheten er også blitt en viktig dimensjon i arkitekturpraksis, som følges opp av kurs- og kompetanseutvikling i NAL.
Områder der dette arbeidet er synlig:
– Bærekraftig omstilling: NAL bidrar med å posisjonere arkitektfaget i hele bransjens nødvendige omstilling i tråd med bærekraftsmålene, ikke minst gjennom internasjonale arenaer som UIA – Verdens arkitekturkongress.
– Teknologiutvikling: Gjennom arbeid med for eksempel kunstig intelligens og nye materialer sikrer NAL at arkitektfaget forblir relevant i en teknologisk kontekst, samtidig som vi argumenterer for at byggebranjsen ikke kan gi slipp på menneskelagde aspektene.
– Kompetanseutvikling i offentlig sektor: NAL styrker arkitektrollen i offentlig forvaltning gjennom undervisning med skolene, rådgivning til kommunene, og samarbeid med byarkitektene og andre viktige offentlige instanser.
– Parallelloppdrag og kommunalt samarbeid: Organisasjonen støtter lokale byutviklingsprosesser og planlegging gjennom rådgivning og gjennomføring av parallelloppdrag i kommunene.
– Kurs og kompetanse: NAL bygger relevant kursinnhold for etterutdanning for arkitekter innenfor en rekke områder, fra juss og ansvar til nye metoder og teknikker.
Arkitekturens posisjon i en tid med endring
Denne listen er ikke uttømmende, og disse punktene kan helt sikkert jobbes mer med. Balansegangen er et viktig spenningsforhold å diskutere.
Rubings kritikk belyser samtidig en større problemstilling enn NAL alene: Hvor står arkitekturfaget i møte med samtidens utfordringer – klimakrise, kunstig intelligens, globaliseringens tilbaketrekning og økende samfunnskompleksitet – og hvordan oppnås relevans?
Ser man tilbake på etterkrigstidens arkitekturforståelse kan man nok anse arkitektens rolle som en forlengelse av et større politisk-ideologisk apparat, som så ga arkitekturen en fagautonom rolle som over tid etablerte et tilhørende estetisk uttrykk.
Forhåpentligvis, ved å styrke arkitektens mandat til å operere både et autonomt fag og en aktiv deltaker i tverrfaglige og samfunnsdeltagende prosesser, kan arkitekturen være relevant både som en formgivende og samtidig samfunnskritisk disiplin igjen.
Det er i denne strategiske balansegangen jeg tror arkitekturen finner sin fremtidige form og plass, og jeg håper debatten kan fortsette rundt hvordan NAL og andre arkitektfaglige institusjoner bør posisjonere seg i dette raskt endrende landskapet.
