Arkitekturen, bunaden og kvaliteten

Vi bygger for mye og for fort – og kvalitet tar tid. Og som med det omfattende arbeidet å brodere en bunad, må arkitekturen også bli bedre på å ta tiden til hjelp, skriver arkitekt Erling Berg.

Av Erling Berg

Erling Berg er arkitekt.

Foto: privat

Arkitekturen og dens utforming skildres og kritiseres som alt annet. Og selv om mye av kritikken i dag hagler mot det «nye» og det «moderne», er det likevel nyanser om en overordnet enighet i det noe dystopiske engasjementet vi er vitner til gjennom Arkitekturopprøret. De aller fleste av oss vil enes om at bunaden er elegant og tidløs, men som regel er det mer praktisk med jeans, og så skal man helst unngå den grå joggebuksa, selv om den også har en funksjon – og lett kan argumenteres å være mest komfortabel.

For som med klærne våre, er det ofte håndverket og dets tidkrevende detaljer og bruk av genuine materialer som imponerer oss gjennom god arkitektur. Og det finnes absolutt moderne og ny arkitektur som er så iherdig detaljert, unik og presentert med en tanke bak hvert spikerslag. En moderne arkitektur som i likhet med den vi kaller tradisjonell, setter pris på gode materialer og gjennomtenkt håndverk. Moderne og velfungerende arkitektur, privat og offentlig, som brukes, publiseres og verdsettes verden over.

Denne formen for moderne arkitektur inneholder mange stiler, utgangspunkt og materialer, men fellesnevneren er ofte kvalitet og funksjonalitet – den kan til og med se tradisjonell ut. Den geni-erklæres og selges som stor kunst, ofte på godt grunnlag, fordi arbeidet rett og slett er imponerende – som blomsterbroderiene i en bunad.

Men i en verden hvor vi stadig skal bygge tettere og billigere, blir denne formen for moderne arkitektur heller unntaket. Og normen for mye av det vi kaller moderne, ender heller opp som en vag tanke om den elegante bunaden, som på papiret blir snittet i en ålreit jeans, men som på grunn av effektivisering, offentlige begrensninger og dårlig kvalitetssikring, ender opp som grå, anonyme og flekkete joggebukser.

All moderne arkitektur er ikke den grå joggebuksa – langt der i fra. Dette handler derfor ikke om å velge mellom det tradisjonelle og det moderne, som ofte blir parolen i arkitekturopprøret. Det handler heller om interessen for kvalitet fremfor kvantitet og ønsket om å omringes av gode rom som gir mening – og som er utsmykket i genuine materialer vi har et forhold til.

Det er en kjent sak at kommunene ofte legger tilredte for en enklere søknadsprosess dersom man bygger opp det som én gang var eller «tilbakefører» bygningen til sin opprinnelige utforming og stil. Og selv om kommunen skal ivareta kvalitetssikring gjennom saksgangen, blir den tradisjonelle trevillaen alt for ofte «tilbakeført» med falske sprosser i vinduene, stygge spikerpistol-merker på lister som er ferdigmalt i feil farge, og «tregulv» som ser sjøsyke ut fordi de egentlig er laminat. Da blir den tradisjonelle villaen fort grå joggebukser, den også.

Vi bygger for mye og for fort – og kvalitet tar tid. Og som med det omfattende arbeidet å brodere en bunad, må arkitekturen også bli bedre på å ta tiden til hjelp. Det være seg arkitekturen som omringer oss, eller klærne vi trer på oss – alt med måte og etter formål. Så er arkitekturen som alt annet, det er øyet som ser. Men kvalitet er likevel vanskelig å overse, uansett utforming og stil.