Arkitekturopprøret bør resultere i et arkitekturoppgjør

Arkitekturopprøret bunner i mer enn bare en diskusjon om estetikk. Det handler om å adressere de underliggende problemene med dagens byplanlegging og arkitektoniske praksis, skriver arkitekt Ole Knagenhjelm Lysne.

Av Ole Knagenhjelm Lysne

Ole Knagenhjelm Lysne, studioleder Afry Ark Studio Oslo og arkitekt MNAL.

Foto: Afry Ark Studio

Arkitektur er mer enn bare bygninger og byrom som fyller landskapet vårt. Det er en kunstform som definerer vår opplevelse av rom, form og funksjon. Arkitektur har evnen til å inspirere, berike og til og med forandre livene våre. I løpet av de siste årene har det dannet seg en gruppe som er i opprør mot dagens arkitektur. Dette gjør meg trist på vegne av yrket mitt. Jeg ble ikke arkitekt fordi jeg var fasinert av kvadratiske hus, men fordi jeg ble inspirert av arkitekturhistoriens bygninger og byer, samt dens utvikling og endring. Dette opprøret er ikke bare en kritikk av individuelle bygninger eller designstiler, det er et kall for et grundig arkitekturoppgjør.

Arkitekturopprøret bunner i mer enn bare en diskusjon om estetikk. Det handler om å adressere de underliggende problemene med dagens byplanlegging og arkitektoniske praksis. Mange byer og byområder lider under konsekvensene av planlegging med skylapper, mangel på hensyn til lokal karakter og historie samt en manglende forståelse for beboernes behov og ønsker.

Et oppgjør med dagens arkitektur krever en dyptgående refleksjon over hvordan arkitektur påvirker samfunnet som helhet. Det handler om å gjenopprette balansen mellom det estetiske og det funksjonelle, mellom individets behov og fellesskapets behov. Det innebærer å revurdere vår tilnærming til hvordan arkitektur kan bidra til å skape sunne og spennende samfunn. Tydeligere samarbeid mellom det offentlige og private, samt sterkere virkemidler som medfører reelle medvirkningsprosesser.

En viktig del av arkitekturoppgjøret er å involvere befolkningen i beslutningsprosessen. I lang tid har vi som arkitekter, private utbyggere og byplanleggere tatt avgjørelser på vegne av samfunnet uten å ta tilstrekkelig hensyn til deres synspunkter og behov. Dette krever åpne dialoger, workshops og samarbeid mellom arkitekter, utbyggere, planleggere og samfunnet ellers.

Et godt eksempel på bred medvirkning med reelle endringer kan se da Norge fikk sin stortingsbygning i 1866. Vinnerforslag fra arkitektkonkurransen ble forkastet etter press fra publikum og fagfolk. Norge skulle ikke representeres gjennom en gotisk bygning med referanse til føydalsamfunnet. Arkitekt Emil Langlets bygg hadde ingen tydelige referanser, kun en blanding av ulike stilreferanser som sammen skapte et vakkert og symboltungt bygg. Prosessen var lang og tung, men resulterte i noe alle er stolte av.

Et annet viktig aspekt av oppgjøret er å gjenopprette forbindelsen mellom arkitektur og dens bygde eller naturlige omgivelse. Moderne byplanlegging i Norge har i for stor grad vært preget av isolasjon fra historiske og naturlige strukturer som dominerer landskapet. Det er på tide å omfavne en mer holistisk tilnærming som tar hensyn til de bygde omgivelser, grønne områder. Det handler om et helhetlig perspektiv hvor man skaper en tydelig identitet og skala som samhandler med omgivelsene og der estetikk og inspirasjon fra dette er avgjørende.

Arkitekturoppgjøret krever til slutt en revisjon av utdannelsen og praksisen til arkitekter og byplanleggere. Arkitekturhistorien står sterkt tidlig i arkitekturutdannelsen, men forlates nesten helt etter de første 3 årene. Det er viktig å utstyre fremtidens fagpersoner med kunnskap om historie, sosialt engasjement og et bredere perspektiv på arkitektur som en samfunnsform. Å bruke historien som inspirasjon og referanse er noe av det viktigste vi kan gjøre. Arkitekturutdannelsen skal utfordre, men samtidig lytte til verden som er utenfor tegnesalene. Det er en toveis prosess, som man må lære å sette ut i live.