Arkitekturpolitikk – noe nytt?

Åse Kleveland var kulturminister fra 1990 til 1996, mens jeg var arkitektpresident fra 1990 til 1994. Vi overlappet derfor hverandre i fire år. Jeg fulgte både arkitektursatsingen i departement og etableringen av den første norske arkitekturpolitikken. Skottene lå foran oss og hadde allerede skapt sin arkitekturpolitikk. Jeg husker at jeg inviterte representanter fra skotske myndigheter til Norge slik at de kunne orientere om sine erfaringer og svare på spørsmål.

Ett av Åse Klevelands sterke ønsker som minister var å trekke arkitektur og design inn som en meget viktig del av den norske kulturpolitikken. Hun hadde ikke spesiell kunnskap eller erfaring på feltet, men hadde vilje, mot og teft, og kunne også spille på andre i regjeringen med arkitekturinteresse, som Gudmund Hernes.

Hennes største inspirator og støttespiller i utviklingen av norsk arkitekturstrategi og -politikk var imidlertid Peter Butenschøn. Han ble også utnevnt som den første arkitekturrådgiver i KD. 

I tillegg til å være rådgiver for Åse Kleveland, skrev han fra sitt kontor i Y-blokken både notater og artikler om arkitektur med fokus på «Omgivelser er kultur». Han skrev også et eget kapittel om arkitektur og design til Kulturmeldingen 1991-92, «Kultur i tiden». Siden det var første gang det stod noe om et slikt emne i en kulturmelding, var det viktig hva som ble skrevet og hvordan det ble skrevet.

Åse Kleveland var bevisst på å etablere dette som et helt nytt politikkfelt og jeg tenker ofte på henne som vår første og siste arkitekturminister.

Hun ønsket å gjøre utfordringen til staten som byggherre og planansvarlig tydelig, og med verdifull bistand fra Peter Butenschøn problematiserte hun «offentlighetens ansikt» så vel som estetikkens betydning i folks felles omgivelser, i det offentlige rom.

Det skulle ikke bli en politikk for god smak, eller for hvordan det burde se ut hjemme hos folk. Det ble derimot varslet et betydelig statlig engasjement, og oppfordret til kommunal årvåkenhet og innsats, slik at ambisjoner om omgivelsenes kvalitet ble lagt inn som en ledetråd i kommunal planstrategi og byggesaksbehandling, og som ble heftig diskutert. 

Åse Kleveland ble kulturminister etter rollen som OLs kultursjef. Under OL-planleggingen støttet hun ikke bare høyverdig arkitektur gjennom konkurranser, men også bruk av norske materialer. Som medlem av konseptgruppen for Gardermoen, ble jeg også sterkt inspirert av hennes oppfordring til bruk av treverk i Terminalbygningen. 

Arkitekturmuseet holdt til på ett rom i Arkitektforbundet i Josefines gate. Faggrupper ble invitert til lange kveldsdiskusjoner – industridesignere, grafiske designere, kunsthåndverkere, interiørarkitekter, og arkitekter. Hva slags institusjonell fornyelse og slagkraft kunne man ønske å få til. Hvordan kunne entusiasmen som nå kom opp gjennom OL-arbeidet bli ivaretatt? Var det mulig å kombinere engasjementet for arkitektur og design i en ny organisasjon?

To offentlige utvalg ble nedsatt, ett som skulle utrede prinsippene bak ‘Omgivelser som kultur’ og lage et ‘Handlingsprogram for estetisk kvalitet i offentlig miljø’, og et utvalg som skulle utrede etableringen av en faglig institusjon på utsiden av departementet som kunne iverksette et slikt handlingsprogram, ta initiativ og reise debatt. Peter Butenschøn ledet begge utvalgene. Det ble holdt en stor konferanse i Gamle Logen. I juni 1992, omtrent samtidig med behandlingen av kulturmeldingen i Stortinget, ble begge utredninger lagt frem, der ambisjonene i meldingen ble fulgt opp, med forslag til ganske umiddelbare (og ikke alt for kostbare) tiltak.

Men det var ikke bare departementet som manglet kompetanse. Det gamle Landsforbundet Norsk Form lå nede med stor gjeld og lav aktivitet nede i Kirkeristen. Dette landsforbundet ble overført til Kongens gate og ble til Norsk Form (nå DOGA) og mottok nødvendige midler fra KD. Som arkitektpresident var jeg blant annet engasjert i flyttingen av Arkitekturmuseet fra Josefines gate til Kongens gate, samlokalisert med Norsk Form. 

Under Peter Butenschøns koordinering ble det også nokså raskt etablert et Interdepartementalt Estetikkutvalg, koordinert av KD, med seks departementer. De ville overvåke OL-innsatsen, initierte arbeidet med et felles departementalt designprogram (alle departementer hadde hver sine logoer og skriftbilde. Det spriket i alle retninger og KD begynte arbeidet med retningslinjer for statlige bygg og anlegg. 

Etter Åse Klevelands tid som statsråd har dessverre fokus på arkitekturpolitikken stort sett forsvunnet. Hun så klart at arkitektur var et forsømt men viktig kulturfelt som sorterte naturlig under KD, mens ansvaret for arkitekturpolitikken i dag forstår jeg ligger stort sett i dvale i kommunal- og distriktsdepartementet.

Tarald Lundevall påpeker at kjernen i arkitekturpolitikken må være Staten, som et tydelig forbilde for kommunal sektor og at vi igjen trenger en interdepartemental gruppe. Dette er vel og bra, men hva hjelper det når staten (og kommunene) i det store og hele i dag legger større vekt på pris enn på erfaring og ekspertise i utlysningen av statlige arkitekturoppdrag. Og i neste fase inviteres det gjerne til totalentrepriser som svært ofte fører til skifte av arkitekt fordi det ikke lenger er staten som styrer prosessen, men entreprenøren som er mer opptatt av å finne den rimeligste arkitekten i markedet.

Vårt firma har hatt gleden av å utføre oppdrag i mange kommuner, men erfaringen har etter hvert er blitt at det eneste som synes å telle er arbeidsplasser og skatteinntekter, og hvor bruken av ordet kvalitet i arkitektur hører med til sjeldenhetene.

Slik jeg ser det kreves det nå mye mer for å oppnå god statlig (og kommunal) arkitektur enn en høflig oppfordring til staten om å danne en interdepartemental gruppe. Nå kreves det et betydelig engasjement i arkitektmiljøet for å kunne oppnå en klar og positiv arkitekturpolitikk her i lander for at Åse Klevelands flotte arkitektursatsning i begynnelsen av 1990-årene vil kunne gjenoppleves.

Og her vil blant andre Norske arkitekters landsforbund kunne spille en viktig rolle.