Arkitekturskam

For hva var det for et faglig fundament som satt de nevnte arkitektene i stand til å løse disse oppgavene så godt?

For hva er det egentlig å være arkitekt? Hva er det arkitekturspesifikke? som Karl Otto Ellefsen så godt formulerte det. Hva er det vi, som eneste yrkesgruppe kan? Og må mestre? Jo, det er jo å gi fysisk form til praktisk virkelighet ut ifra en gitt situasjon. 

Å forme, utforme noe, ved å bruke nye eller allerede eksisterende materialer. Der bruk, holdbarhet og estetisk verdi samvirker, og i beste fall går opp i en høyere enhet.

Å kunne gå inn i hvilken som helst situasjon og formgi, organisere og «rydde» i forhold til gitte forutsetninger. En kontekst. Ut ifra dette perspektivet spiller det jo ingen rolle om denne situasjonen er i skogen eller inni et tidligere supermarked. Om den er i, ved, på, et stykke vekk fra, eller inntil et eksisterende hus. Eller hvilke kulturelle eller historiske lag som kan avdekkes, som er med på å bidra til prosjektets utgangspunkt. Om det er ny bruk av et lagerområde i Hokksund, et nytt hus i en eplehage i Steinkjer eller en infill i Molde. Det er jo det samme faget som ligger til grunn uansett. Det er det at man er trent som arkitekt og mestrer faget som virkelig betyr noe. Grunnlaget. Arkitekt! (for det er vel fortsatt en arkitektskole vi skal ha?).

Og så kommer spørsmålet; 

Hvordan trener man så opp arkitekter? Vel, i over 2000 år har vi øvd opp arkitekter ved at de gestalter egne prosjekter. Ved å tegne bygninger. Gaterom. Hager. Parker. Byplaner. Plasser. Selv. Med god veiledning underveis, så klart.

En prosjektbasert undervisning, der man tegner prosjekter er etter min mening det som virkelig bygger et solid faglig fundament. Forfatterne av artikkelen 24/2 står for en holdning til undervisning der dette fundamentet etter min mening fullstendig forvitrer.

Det hele dreies i en retning der oppmåling, vernefilosofi, påpynting og fargesetting av eksisterende hus reduserer skolen til en slags yrkesskole. Studentene mister grunnsteinen i faget. Og alt blir akk så kjedelig. Jeg synes synd på studentene. De tror kanskje det skal være sånn. Om de ikke hører motstemmer, tror de vel det. For når artikkelforfatterne flagger for akademisk frihet og mangfold, forsøker de i realiteten å tvinge alle inn en mal. Der man oppgir grunnmuren i sitt eget fag.

Det blir som å utdanne leger uten å undervise i anatomi. Skolen blir forringet og faglig irrelevant i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Det handler ikke lenger om arkitektur.

Pressens hus i Skippergata 24 i Oslo (Atelier Oslo/Kima, ferdig 2021) er et helt unikt og uhyre komplekst prosjekt der bygninger i Oslo sentrum har funnet ny bruk. Jeg ble stum av beundring da jeg så det på nært hold. Dette er fremragende arkitektarbeid. Disse arkitektene har heller ikke gått på noen skole med transformasjonskurs. Men de behersker sitt fag. Til fullkommenhet. Faget heter arkitektur. Det kan brukes til alle typer oppgaver. Viser det seg.

Det virker også som om artikkelforfatterne har opsjon på naturvern. Nye bygg på jomfruelig mark er fy fy. Vel. Ja, nettopp. Dette er kanskje noe andre enn dere som underviser i transformasjon har tenkt på. Selv mener jeg for eksempel at det må forbys å legge ut nye hyttefelt på jomfruelig mark i Norge. Det samme med boligfelt (utenom i helt spesielle tilfeller).

Men det artikkelforfatterne egentlig formidler med dette utsagnet er jo at man som student skal få skyldfølelse og føle skam ved å drømme om et nydelig, nytt hus. La oss kalle en spade for en spade. De formidler ARKITEKTURSKAM.

Dette er ren manipulasjon. Det er råttent mot studentene. Den fantastiske gleden ved å skape noe, den skal tydeligvis undertrykkes. Akademisk frihet og mangfold?

Det skal forresten bygges mange nye hus i Norge de nærmeste årene. Tusenvis av nye boliger ifølge våre folkevalgte. Studentboliger. Byutviklingsprosjekter. I gamle hager. På tidligere parkeringsplasser og over nedrevne veispagettier. I havna. Langs kantene. På SLOAP-ene rundt byene. Men ifølge artikkelforfatterne skal vi ikke lengre utdanne arkitekter som kan tegne nye hus.

Så hva skal de nyutdannede studentene fra NTNU si, når de kanskje får i oppgave å tegne noen av disse tusenvis av nye boligene? ... «dessverre, vi har bare lært å måle opp og fargesette gamle hus»?

For alle andre kurs forsøkes å holdes nede. Med kraft. Det hevdes, arrogant nok, at den store interessen for klassisk arkitektur får plass i studieprogrammene. Får slippe til.

Det gjør de ikke. De undertrykkes. De behandles som et sideshow (som Magnus Holm så tydelig påpeker i sitt motsvar 27.februar).

Det sies også, utrolig nok, at interessen for klassisk arkitektur jammen kan bli nyttig for riksantikvarembetet. Og ved restaurering av gamle hus. Arrogansen lenge leve. Kanskje man i stedet burde spørre seg hvorfor interessen for klassisk arkitektur er så stor?

Et annet sideshow må sannsynligvis være prosjekteringskurset 3HOUSES som jeg er ansvarlig for på masternivå (se ill.over). Artikkelforfatternes tekst lyder: «Vi tilbyr fortsatt enkeltkurs for noen studenter hvert semester». Enkeltkurs? Noen studenter?

La oss ta sist høst som eksempel (studentene søker om plass på disse masterkursene): Det var 56 studenter som hadde dette kurset på første prioritet ved søknadsfristens slutt. Dette er det artikkelforfatterne kaller «noen studenter». 56. Kurset fikk dessverre bare 15 plasser. Det betyr at 41 studenter ble plassert over på andre kurs enn de hadde søkt på (blant annet over på de «transformerte kursene» som artikkelforfatterne skryter av).

Dette, sammen med at klassisk studio undertrykkes, betyr at skolen ikke bryr seg om hva studentene faktisk vil. De skal tydeligvis selv transformeres. Inn i de nye storkursene, uansett hva de selv måtte ønske.

Heldigvis har vi fortsatt masse prosjekteringsfag i grunnutdanningen og i masteremner. Det er jo helt feilaktig at det ikke lenger øves i prosjektering av nye bygg ved NTNU. 

Man kan lure på om dette skyldes uvitenhet?  Bevisst undertrykking av virkeligheten? Eller kanskje bare ren ønsketenkning?

Her er i alle fall noen av dagens prosjekteringskurs: 1. og 2. semester munner ut i lengre prosjektoppgaver. 3.semester (Olav Kristoffersen) er prosjektering av nye boliger. 6.semester (Steffen Wellinger ) er prosjektering av oppgaver med komplekse programmer. Ofte både nybygg og gjenbruk. Bysituasjon.

Og blant de valgbare kursene på masternivå finnes flere prosjekteringskurs. Et av dem er det veldig gode kurset Architecture and the City (Geir Brendeland/Stuart Dickson), som inneværende vår tegner ny svømmehall i Kongsberg (med byutvikling i samme område).

Et annet kurs er det fremragende Design in Context (Per Berntsen/Sami Rintala), der studentene både tegner og bygger nye hus i en rekke forskjellige europeiske land. En bedre måte å bli kjent med et hus på, finnes ikke.

Jeg har ingenting imot fagområdene bygningsvern eller transformasjon. Tvert imot. Dette er svært viktige fagområder. Men de er ikke basisfag i arkitektur. De er spesialiseringområder. Når artikkelforfatterne, i et tilsynelatende akutt anfall av hybris, flagger for å avvikle all annen virksomhet til fordel for disse, kommer ting helt ut av proporsjon.

Det har vært snakket mye på ledermøter her om at arkitektskolen ved NTNU skal være internasjonalt fremragende. Da kan ikke skolen ha lærere som skremmer studentene med arkitekturskam. Egentlig er jo dette kriminelt. Studentene blir frarøvet muligheten til å bygge sitt arkitekturfaglige fundament.