– Boligutviklingen er langt ifra god nok, skriver Christian Pagh

Kort oppsummert forteller JM-direktøren i sitt innlegg at Grefsen stasjon-prosjektet er transformert til alles glede, at firmaets huskeliste (som jeg trekker frem i min kritikk) bare er gode tips til å bygge effektivt, at JM bygger for at folk i Oslo skal få rimelige leiligheter og at beboerne er fornøyde.

La oss ta for oss utsagnene etter tur:

Grefsen Stasjon-prosjektet er transformert til alles glede. Ifølge Vatne skal Grefsen Stasjon ha transformert et nedslitt område, åpnet opp forbindelsen mellom Nydalen og Torshovdalen og skapt grønne parkområder til «alles glede». Da kan man tale om et postulat: Den såkalte forbindelsen er nemlig vanskelig å finne, og lite hyggelig, der man går opp i folks stuer, på brannveier eller langs banen.

De såkalte «grønne parkområdene» er lite i bruk, en skjebne de deler med de stusselige, malplasserte lekeplassene. Det er ingen ting å gjøre i de øde, oppløste gårdsrommene, hvor det heller ikke finnes noen trær (da de ikke kan vokse på toppen av parkeringskjelleren). Den eneste sted, der boligområdets mer enn 2000 beboere(!) kan møte hverandre – og andre – er ved en ensom dagligvarebutikk.

Vatne antyder at jeg skulle være entydig opptatt av estetikk. Riktignok synes jeg at prosjektet er lite vakkert, med sin monotone og identitetsløse fremtoning. Men det jeg primært kritiserer er den grunnleggende mangelen på omtanke og formgivning for hverdagens fellesskap – fraværet av forståelsen av området som et nabolag.

Denne markante tilføyelsen til Oslo gir intet til resten av byen og nabolagene rundt.

Det fører oss til neste utsagn: at huskelisten til JM bare skulle være «enkle tips for å oppnå byggeteknisk effektivitet». Alle som jobber med ledelse vet at det man sier – og ikke minst det man måler på – betyr noe. Det betyr noe at man «hater hjørner»(!), prioriterer «gjentagelse» og «lojalitet til strategiske innkjøpsavtaler» og tegner «innenfra og ut». I sum vitner JMs huskeliste om en virksomhetskultur totalt fokusert på effektiv boligbygging. Derfor blir Grefsen Stasjon-prosjektet en endimensjonal demonstrasjon av nettopp dette. Og derfor får Arkitekturopprøreret vind i seilene.

Om noe, kunne man rose listen for å være så ærlig. Ikke ett eneste buzz-ord om samfunnsansvar, bærekraft og innovasjon. Samtidig er det jo dette som er problemet: Hvor er listen som peker på «gårdsrom som understøtter naboskap», «variasjon», «verdiskaping gjennom sambruk», eller «samspill med nabolaget»? Hvordan belønnes medarbeidere og samarbeidspartnere som vil levere et byggeri som er stedstilpasset, fellesskapsorientert eller nytenkende? Hvordan blir ordene på nettsiden om at «JM bidrar til å skape velfungerende samfunn for dagens og morgendagens mennesker» integrert i prosjektutviklingen?

Jeg respekterer evnen til å bygge godt, effektivt og rasjonelt. Prinsipielt er jeg også enig i at «bygningsteknisk effektivitet ikke trenger å være en motsetning til gode boliger eller god, estetisk utforming». Men i praksis observerer jeg at (reell eller forestillet) effektivitet konsekvent og systematisk trumfer arkitektoniske, sosiale og estetiske løsninger i prosjekter.

Vatne fremhever behovet for å levere rimelige boliger til Oslo. Det fremstår nesten som om JM bygger billige boliger for byens og sykepleiernes skyld. Det er riktig at vi trenger boligutviklere som evner å bygge – også effektivt og prisbevisst. Men det som mangler i denne fortellingen er forventningen om avkastning i utviklingsprosjektene. Når JM sparer penger på arkitektonisk utvikling, meningsfulle fellesfunksjoner, gode gårdsrom, trær, fasadeutforming og så videre går ikke pengene primært til boligtrengende sykepleiere, de går til JMs aksjonærer. Hadde resultatet vært en meningsfull byutvikling, var det ikke i seg selv noe problem. Men det er det jo ikke. Og det peker på et større problem:

Den økonomiske modellen bak dagens boligutvikling gir få insentiver til å bygge godt og langsiktig for byens større fellesskap. Dette er ikke JMs skyld – den offentlige forvaltningen bør ta større ansvar når kommer til denne systemiske utfordringen. Hvordan belønner det offentlige de utviklerne som bidrar til byen med gode, sjenerøse og vakre prosjekter?

Men utviklerne kan – og bør – også selv ta mer ansvar. Det trenger ikke alltid være dyrere heller. I tilfellet Grefsen Stasjon kunne man med samme tetthet fått til et mer sammenhengende prosjekt, med en levende gate, et samlende torg, kanskje en kafé, en fungerende park, og et vakkert lekeområde. Men det krever innsats og vilje å skape en god by. Det må inn på huskelisten!

Men beboerne er jo fornøyde – så da er visst alt bra! Det er Vatnes og andre utvikleres ofte brukte argument. Slike evalueringer, der folk svarer på et spørreskjema, skal man vokte seg for å feste for mye lit til. Men tar vi det for god fisk, er det også forståelig: leilighetene er helt OK, med utsikt og en beliggenhet tett på alt det fine Oslo kan by på. Det som glemmes er imidlertid de naboene og andre innbyggere som betaler prisen. Grefsen Stasjon finner næringen sin i de tilstøtende nabolagene, hvilket også viser seg i salgsmaterialet fra prosjektet, full av bilder fra Åpent Bakeri på Torshov, Torshovdalen, Sagene og så videre. Og som en parasitt gir det ingenting tilbake. Ikke et torg, ikke ballplass, ikke et hyggelig sted å sitte. Ingenting.

Premisset om at boliger kan betraktes som enkeltstående produkter er utilstrekkelig. Denne utbredte misforståelsen rammer ikke bare JM, men store deler av bransjen. Verdien av det man bygger blir til i kraft av det som er rundt. Alle aktører i feltet, også offentlige myndigheter, må bidra til at boligprosjektet tas på alvor som nabolags- og samfunnsbygging. Å bygge en god by er en større oppgave enn å stable leiligheter oppå hverandre – og må betragtes som sådan, hvis vi skal skape en byutvikling som er Oslo og Norge verdig.

Jeg takker gjerne ja til den hyggelige invitasjonen fra Vatne om en tur på taket til Grefsen Stasjon. Men skal jeg endre oppfatning av JM, trengs det sterkere lut. Jeg vil se en ny huskeliste som viser at JM forstår at bolig- og byutvikling handler om mer enn boligproduksjon. Jeg vil se bedre prosjekter som og bidrar til levende, vakre og bærekraftige nabolag. Jeg vil se at de også tegner utenfra og inn.

Det er et stort ansvar å skape rammene for livene våre. Å bygge billig og effektivt hører med, men det er langt ifra godt nok.