Brannoppstillingsplasser dreper uteområdene i nye boligprosjekter

Hvordan har det blitt slik?

Utfordringen oppstår i tolkningen av TEK 17, der denne beskriver hvordan man skal sikre trygghet for beboere ved brann. I § 11-13 står det at det skal være minst to trapperom som utgang fra branncelle. Det skal altså, som hovedregel, sikres uavhengige rømningsveier for nyoppførte boliger.

Problemet oppstår ved unntak fra denne regelen, der det gis mulighet for at hver boenhet har vindu eller balkong som er tilgjengelig for rednings- og slokkeinnsats fra stigebil. På den måten gjøres stigebilen i stand til å fylle funksjonen til en uavhengig rømningsvei. Organisering av leilighetene og plassering av balkonger bestemmer hvor bilene må stå for å få tilgang til alle boenheter. En slik løsning krever adkomstveier, manøvreringsareal og oppstillingsplasser – som alle spiser areal. I tillegg kommer krav om faste dekker, helningsgrad og at området ikke kan møbleres. For å illustrere arealbruken - én brannoppstillingsplass beslaglegger 84 m2! 

Det sies at formuleringen i TEK ble unnfanget av en kreativ brannrådgiver, som i sin iver etter å finne en alternativ rømningsvei, konkluderte med at det man trengte var noe som virket trygt, håndgripelig og realistisk, uten at det medførte bygging av strukturer. Høyst sannsynlig kunne ikke brannrådgiveren forestille seg hvilken innvirkning dette i praksis ville få på fremtidig boligutvikling.

I en tid der kompakt byutvikling er et rådende ideal, forankret i både nasjonal og regional politikk, tildeles boligprosjektenes uteområder langt flere roller enn før. Det er ikke lenger snakk om primært plenarealer av estetisk verdi; de grønne arealene skal nå også oppfylle funksjoner som bidrar til å løse noen av de store utfordringene samfunnet står overfor.

Dette er særlig knyttet til klima og økte nedbørsmengder, men også til sosiokulturelle faktorer som økt ensomhet, utenforskap og det faktum at vi beveger oss for lite. Uteoppholdsarealene vi tegner skal spille en positiv rolle for det biologiske mangfoldet. I tillegg skal oppholdsarealene virke samlende for beboerne og tilrettelegge for fellesskap.

«Store ord», sier du? Tja, kanskje det, men det er i alle fall noen uttalte ambisjoner. 

Tilbake til brannoppstillingsplassene oppfatter vi at unntaket i TEK17 – satt på spissen – er formulert som en «licence to kill», som altfor ofte går på bekostning av en eller flere av de ovennevnte ambisjonene. I de mest gunstige tilfellene vil noen av oppstillingsplassene kunne sambrukes med andre harde flater, for eksempel som en del av en tilkomstvei langs bebyggelsen.

Hvis leilighetene er gjennomgående gir dette også rom for fleksibilitet, da det bare trengs tilkomst fra et av byggets sider. Likevel vil det alltid være leiligheter som må reddes via arealer som kunne fylt andre, viktige funksjoner. Og med det reduseres vi til en fagstand som pynter på regnpytten og gjør det beste ut av en vanskelig situasjon. Brannoppstillingsplassene tar altfor mye areal, og snevrer dermed inn muligheten for å sikre de ønskede kvalitetene i prosjektet. 

Hva med boligkjøperen? Vi nekter å tro at kjøperne neglisjerer uteromskvaliteter i nyboligprosjektene. Det er mye som tyder på at disse likevel ikke stiller høye nok krav til hvilke kvaliteter de ønsker seg når de kjøper bolig, eller er klar over hvilke muligheter som fins. Det er flere grunner til at dette kanskje ikke er så rart. For det første handler det om eielinja – at det er viktigere å komme seg inn på boligmarkedet i seg selv, enn å stille krav til kvalitet i det man kjøper. I den norske boligkulturen er ideen om en “boligkarriere” fundamental.

Vi skal bo oss gjennom flere boliger – og hver gang vi flytter får vi mer plass og kommer kanskje nærmere de kvalitetene vi har sett for oss. Slik driver vi på til boligdrømmen går i oppfyllelse, der mange ender opp i en privatbolig med egen hage og de kvalitetene som følger av det. I en slik prosess blir boligene på veien til drømmen kun midlertidige investeringsobjekter, der vi stiller færre krav til kvalitet enn til vårt endelige hjem. 

En annen grunn til at boligforbrukeren ikke blir mer opprørt over manglende kvaliteter i uteområdene, tror vi handler om referanseramme og hvilke forventninger vi har til uteoppholdsarealer i blokk og leiligheter. Mange blokker er omkranset av gressplen – punktum. Mange bakgårder har noe kratt – punktum. Andre steder finner vi golde og utmattede oppholdssoner, best egnet for nettopp selv å bli utmattet, eller stille opp en brannbil. Det er kanskje ikke rart vi ikke stiller høyere krav – vi tror ikke det er mulig å få til bedre.

Det fins selvfølgelig mange gode og frodige uterom. Problemet er at de ikke oppleves som ordinære eller innenfor rekkevidde.